Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det intellektuelle sviket

For alle som har arbeidet med å finne løsninger på Balkan-konfliktene, fortoner de siste tre ukene seg som et mareritt. Vi har i ti år vært klar over at Kosovo er en kruttønne. Nå synes det som om vårt bidrag ble å tenne lunta som fikk den til å eksplodere. Det er uforståelig hvordan den store majoriteten av politikere, journalister, professorer og andre selvutnevnte Balkan-eksperter ga sin støtte til bombing som en forsvarlig handlemåte.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I løpet av de siste årene har det vært mislykkede forsøk på å få til en politisk løsning. Bombing ble derfor stående igjen som det eneste handlingsalternativet. Så alene stod dette alternativet, at når kritikere påpeker at forsøket på en «humanitær intervensjon» har ledet til en humanitær katastrofe, så er svaret at dette nok ville ha skjedd likevel. Det fantes klare planer i Beograd om en etnisk rensning av Kosovo.

Dette er en intellektuell kortslutning. Å påstå at dette ville skjedd enten vi bombet eller ikke, reduserer handlingsalternativene til to. Det betyr at folket i Kosovo ikke kunne unngå sin tragiske skjebne samme hva vi gjorde. Men vårt løfte var å forhindre et nytt Bosnia. Vår oppgave var å gripe inn for å svekke Milosevics maktposisjon, for på sikt å skape et politisk grunnlag for demokratisering og sameksistens med like rettigheter for de etniske folkegruppene i Kosovo. En løsning som ville redusere den store flyktningestrømmen ut av Kosovo. Rambouillet-dokumentet ble av NATO sett på som en rammeavtale som kunne stimulere en utvikling i den retningen. Når serberne avviste «avtalen» som et rent okkupasjonsdokument, ble NATO fanget i sin egen retorikk.

Enkelte var nok klar over andre handlingsmuligheter. De «gamblet» likevel på at bombingen var den mest farbare veien. I forkant var det stort sett bare militærpersonell som kom med klare advarsler. Bombing kunne få tragiske menneskelige konsekvenser. Spesielt når planene ikke ble fulgt opp med verken bakkestyrker eller politiske alternativer. Selv skrev jeg gjentatte kronikker høsten 1998, der jeg advarte mot at bombing ville forsterke mange av de problemene den var ment å løse. Ikke minst ville bombing styrke Milosevic. Den ville splitte det serbiske og det albanske folket fordi den av serberne ville bli oppfattet som ensidig støtte til UCK. Den ville skape et fritt spillerom for psykopatiske massemordere til å utføre massakrer. Dette ville reprodusere hatet og konflikten i årtier framover.

Jeg tok feil i at det ville styrke Milosevic. Serberne er dypt fortvilet over NATOs angrep på deres nasjon og det de føler som angrep på dem som folkeslag. Men det er en voksende oppfatning av at Milosevic bærer sin del av ansvaret. Under de store rockekonsertene i Beograd er det ikke lenger bilder av Milosevic. Når det gjelder polariseringen av serbere og albanere, har arbeidet for dialog og sameksistens blitt satt 25 år - en generasjon - tilbake. De løsninger som nå diskuteres, vil medføre en serbisk eksodus fra Kosovo til et Serbia som har ca. 700000 flyktninger fra før, eller medføre at en tilsvarende mengde albanere vil leve i eksil.

Det er likevel den siste forutsigelsen som er den mest alvorlige. Den rokker ved essensen av vår moralske indignasjon. Mennesker med kjennskap til Bosnia visste hvor viktig det var å forhindre at militære og paramilitære grupper fikk fritt spillerom overfor sivilbefolkningen. Utplasseringen av OSSE-styrken var et forsøk på å stabilisere situasjonen gjennom internasjonalt nærvær. Dette var langt fra godt nok. Men vedtaket om NATOs bombeaksjon medførte med nødvendighet tilbaketrekning av OSSE-styrken. Indirekte også tilbaketrekning av internasjonale hjelpeorganisasjoner og journalister. Hvordan var det mulig for mennesker som kjente frykten for disse morderbandene å støtte et vedtak som overlot Kosovo til seg selv, uten noen form for internasjonal kontroll eller tilstedeværelse?

Det forutsigbare skjedde. Nye landsbyer ble ødelagt og tusenvis av mennesker ble drevet på flukt. Hvordan kunne dette skje uten større offentlig debatt og sterkere protester mot de mulige konsekvensene av bombing? Vår jobb var å være brannslukkere, ikke å helle bensin på bålet.

Kan vår fiksering på Bosnia, som var en viktig motivasjonsfaktor for manges engasjement i Kosovo, ha ledet til en ukritisk overføring av erfaringer? Kosovo og Bosnia er ikke bare to forskjellige områder. Det er konflikter mellom forskjellige folkegrupper, med forskjellig historisk utvikling, forskjellig grad av sameksistens og forskjellige posisjoner i forhold til verdenssamfunnet.

For en kritisk intellektuell er ukritisk overføring av erfaringer fra et område til et annet strykgrunnlag. Kan det være at føringene fra Bosnia forsterket, snarere enn hjalp oss til å løse problemene i Kosovo? Var Milosevic sin samarbeidsvilje i Dayton en gjenytelse for aksepten av Kosovo-konflikten som en intern konflikt? Og tok Holbrooke feil av Milosevic pga. deres felles erfaring i Dayton, i den forstand at Milosevic er styrt av en helt annen rasjonalitet når det gjelder Kosovo? I Bosnia hadde han distansert seg fra Karadzic og Mladic allerede ett år tidligere. I Kosovo var det hans egen framtid som politiker som sto på spill.

Å tro at det var bombingen som gjorde slutt på krigen i Bosnia er en historisk feilslutning. Etter «Operasjon Storm», en etnisk rensning som fordrev 150000 serbere fra hjemmene sine i Kroatia, var den kroatisk-muslimske hæren på offensiven. Det var den aggressive «bakkestyrken» som med assistanse fra lufta gjenerobret områder i Bosnia.

USA skapte våpenhvile i Bosnia, men Holbrooke har tydeligvis ikke hatt suksess med Milosevic denne gangen. Kan hans blinde tillit til bombing ha misledet vestlige politikere? USA har de siste årene spilt FN ut over sidelinjen. Er stunden kommet for FN til å gjenerobre sin posisjon som konfliktløser i verden? Kanskje ville FN-styrker i Kosovo med et sterkere mandat enn i Bosnia fungert bedre enn bombing, selv om det motsatte var erfaringen i Bosnia.

Stemningen i Rambouillet var slik at irritasjonen over den serbiske delegasjonen bare steg. Deres arrogante avvisning av «avtalen», deres manglende forhandlingsvilje, deres nærmest hånlige behandling av bombetruslene og deres manglende vilje til å spille på lag med Europa, provoserte sterkt. Kombinert med NATOs egne legitimeringsbehov, var det lett å ta avgjørelsen at nå vil vi vise Milosevic at vi mener alvor. I tillegg har hele aksjonen hatt en viktig demonstrasjonseffekt. Nå vet hele verden at den må ta NATOs trusler på alvor. Vi skal ikke undervurdere betydningen av den.

Kan det være at serberhatet var så sterkt at dersom bombing ikke direkte ville løse konflikten i Kosovo, så var tilliten til at den ville knekke Milosevic sterk? I tillegg ville bombing dramatisk svekke det serbiske militærmaskineriet.

Det virker betimelig å spørre om ikke erfaringene fra Bosnia svekket klarsynet. Har vi, fordi vi var «fengslet av fortiden», begått et intellektuelt og moralsk svik i forhold til det albanske og serbiske folket i Serbia? Hvor var konsekvensanalysene? Hvem utforsket alternative handlingsmuligheter? Hvor var kritikken til vikarierende motiver? På Balkan har vi gjentatte ganger gjort den feilen at vi har støttet nasjonalistiske grupperinger med territoriale ambisjoner, framfor å erkjenne at den demokratiske opposisjonen går på tvers av «etniske» skillelinjer.