Det italienske Berlukrati

Statsminister Silvio Berlusconi er sitt lands rikeste mann. Han kontrollerer mediene, regjeringen og parlamentet. Ellers skriver han poplåter, ser på hyppig plastisk kirurgi som en moralsk plikt, og omtaler gjerne seg selv som «Den salvede». Bare i Italia.

ROMA (Dagbladet): Ved juletider i fjor satte Berlusconi en italiensk etterkrigsrekord: Hans regjering har nå sittet ved makten i Italia lenger enn noen annen siden Mussollini.

For mens paven blir svakere, strutter italienernes mer verdslige leder, Berlusconi, som aldri før. Han feiret rekorden med en pressekonferanse, der han for første gang kommenterte en av sine mange plastiske operasjoner:

-  Gitt mulighetene dagens plastiske kirurgi byr på, mener jeg de som har råd til det har en plikt til å presentere seg på best mulig vis. Det er en form for respekt.

Selv viste Berlusconi så stor respekt at han julen 1993 forsvant fra all offentlighet uten forklaring i to måneder. Tilslutt stod han der igjen, nystrukket rynkefri, med ethvert tegn på seriøs ansiktsløftning. Denne julen har han, så langt man vet, bare transplantert på plass nytt hår.

Har man lyst, er det lett å finne komiske detaljer ved styret til den lille, men stormannsgale Berlusconi. Skal han opptrer offentlig kommer hans menn først: Noen sørger for best mulig lys på statsministeren, andre for å plassere en godt skjult boks gjemt bak en talerstol eller et bord. Så har han noe å stå på, og kan virke høyere enn han er.

SILVIO BERLUSCONI finansierte studiene som smørsanger på cruiseskip. Så kastet han seg over eiendomsutvikling: Ett eller annet sted fikk Berlusconi nok penger til å bygge ut et prosjekt med 3500 leiligheter utenfor Milano. Mange har snakket om mafiaen, ingen har helt bevist det, selv om flere av hans nære medarbeidere har vært tiltalt for samarbeid. Fra et eller annet sted fikk også den unge Berlusconi nok politisk innflytelse til at landingsruta for flytrafikken over Milano ble forskjøvet vekk fra hans boligprosjekt.

Kabelselskapet for byggefeltet ble starten på Berlusconis mediaselskap. Raskt slo han under seg andre kabelselskap, inntil han på få år i praksis hadde opprettet et landsdekkende kommersielt TV-selskap. Han hadde ikke lov, men gjorde det likevel. Han var under beskyttelse av Italias sosialistiske statsminister Craxi. Og fra Berlusconis selskaper fikk sosialistene til Craxi stadige, runde, store sjekker. En av dem var på elleve millioner dollar.

Da Italias politiske system kollapset tidlig på nittitallet, fant Craxi det tryggest å rømme til Tunis. The Guardian gjengir påstander om at han fikk med en sjekk på mer enn 30 millioner fra Berlusconi. Tilbake i Italia satt Berlusconi. Hans medieselskap var tynget av gjeld, hans politiske beskyttelse var borte, TV-stasjonene eksisterte på dispensasjoner gitt av falne, korrupte politikere. For Berlusconi var løsningen klar: Han måtte inn i politikken, og ta over makten.

EN AV DE som har fulgt Berlusconi nøye er Tana de Zulueta. I dag er hun senator, og representerer opposisjonen. Før var hun i flere år «The Economist»s korrespondent i Italia.

-  Det sies at Berlusconi gikk inn i politikken for å beskytte selskapene sine?

-  For å redde dem! Jeg mener det. Selskapene hadde lammende gjeld, og en vanskelig framtid. Han opererte på kanten av loven, og var utrolig sårbar etter Craxis fall.

På syv måneder stiftet Berlusconi et nytt parti, og dro i gang en valgkampanje som savnet sidestykke i Italia. Han fosset inn til statsministerposten, riktignok i samarbeid med Italias gamle nyfascister. Femti av hans partis parlamentsmedlemmer var også ansatte i konsernet hans. Direktørene hans, advokaten hans - alle satt i parlamentet eller regjering.

-  Hvordan står det til med Berlusconis selskaper i dag?

-  Veldig bra. De blomstrer. Andre selskaper sliter med Italias dårlige tider, men hans selskaper har aldri tjent bedre.

I 2002 ble Berlusconis formue anslått til over 70 milliarder kroner. Det gjør han til Italias rikeste. Han driver sine selskaper samtidig med at han styrer Italia.

-  Han hevder han nå bare eier dem, men selskapene drives av hans nærmeste medarbeider, hans sønn og hans datter. Hvor uavhengig er det? spør Zulueta.

BERLUSCONIS FØRSTE regjering kollapset i kaos på under ett år. Da han kom tilbake til makten sju år etter, hadde han lært. Han gjorde et grep som gjorde regjeringspartnerne, de ustabile separatistene i Liga Nord, mer lojale.

-  Berlusconi har personlig garantert for Liga Nords store bankgjeld. Garantien gjelder så lenge de støtter hans regjering. Papirene er offentlig tilgjengelige.

-  Hvordan styrer Berlusconi Italia nå?

-  Regjeringsmøtene finner sted i hans private villa. De finnes ingen referater, ingen sakspapirer vi kan få lese. I de tre årene han har sittet har han møtt til debatt i senatet færre enn en håndfull ganger.

-  Vil du se statsministeren, må du skru på fjernsynet?

-  Det kan du si. Nå vil han avskaffe parlamentarismen. Han vil ha vedtatt et system der statsministeren velges direkte av folket, og ikke er avhengig av flertall i forsamlingen. Det blir et system der statsministeren kan oppløse parlamentet, mens parlamentet ikke kan kaste regjeringen. Med sin makt over mediene kan han få italienerne med på det. Jeg husker hva en kollega av meg sa ved forrige valg: Dette føles ikke som et valg, det føles som et oppkjøp.

Da Berlusconi stilte til valg i 2001, trykket hans forlag opp en bok på glanset papir. Man kan trygt si boka handlet om Berlusconi. På 128 sider hadde boka 150 bilder av konsernsjefen og partilederen. Ni millioner eksemplarer ble delt ut gratis til hver eneste husstand i Italia.

-  Men likevel, hvorfor stemte italienerne på ham?

-  Han er rik. De trodde han skulle gjøre dem rikere. De ble skuffet.

EN ITALIENSK JOURNALIST har, anonymt, sagt om Berlusconi at han er en moderne kong Midas: Først gjør han alt han peker på til gull. Og så tar han det.

De Zulueta minner om at italienerne nå blir utsatt for konsekvent mediemanipulering. Bare én av åtte italienere leser en avis. Resten får sine nyheter gjennom fjensynet, og det kontrollerer Berlusconi.

-  Når Berlusconis selskap er tiltalt i en korrupsjonssak, gjengis saken i nyhetene. Men de sier ikke at det er snakk om statsministerens selskap. De sier bare navnet på firmaet. Når Berlusconi i EU-parlamentet sammenligner en tysk parlamentariker med en konsentrasjonsleirvokter, får de ikke høre hva han sa. De viser opptrinnet uten lyd, før Berusconi kommer på skjermen og benekter skandalen.

-  Men hva med statlige Tv-stasjoner?

-  Dette er de statlige TV-stasjonene. På en pressekonferanse etter at han vant valget, annonserte statsministeren at tre journalister i kringkastingen skulle ut. Få måneder etter var alle ute. Folk vet ikke at de ble sparket, de bare forsvinner, uten forklaring.

-  Hvorfor er journalistene så ydmyke?

-  Hva skal de gjøre? Halvparten er jo ansatt av Berlusconi, den andre halvparten regner med at de en dag kanskje vil jobbe for ham. Slik blir det mye selvsensur.

DE ZULUETA HAR selv fått merke Belrusconis mediemakt.

-  Samtidig med at jeg stilte til valg som senator, hadde «The Economist» en forside der de slo fast at Berlusconi var uskikket til statsministerjobben. Da gikk han til angrep på meg, selv om jeg ikke hadde jobbet for tidsskriftet på mange år.

-  Selskapet hans kom og gjorde et intervju med meg. Det viste de på storskjerm bak, og foran, i studio, satt Berlusconi og to av hans menn og kritiserte alt jeg sa. Jeg måtte skifte telefonnummer, jeg måtte få politibeskyttelse.

-  Hvordan går rettssakene mot Berlusconi og hans selskaper?

-  De spekulerer i å trenere dem så lenge at de blir foreldet, så han ikke kan dømmes. Og de vedtar stadig nye lover så det skal bli lettere. Berlusconi har plassert sin personlige advokat som leder av justiskomiteen. Der vedtar han nye lover én dag, og bruker den til å forsvare Berlusconi i retten neste dag. Jo mer alvorlig økonomisk kriminalitet det er, dess raskere blir saken foreldet. Berlusconi kommer seg av kroken, og får med seg en hærskare av andre svindlere ut døren. For loven må jo være lik for alle.

-  Berlusconi får alt som han vil?

-  Jeg vil ikke vær med på å gjøre ham større enn han er. Han er omgitt av folk som ikke sier ham i mot, han er vant til å få dem som han vil. Det vi må konsentrere oss om er få Italia tilbake til en normaltilstand, sier de Zulueta.

Og i mens styrer Berlusconi sitt land, sitt parti og sitt konsern som en eksentrisk administrerende direktør. Han kan ikke fordra skjegg eller dårlig ånde. Ingen i hans omgangskrets må spise hvitløk. Da han en dag merket hvitløkslukt fra et av sine parlamentsmedlemmer, sendte han neste dag en munnspray til hvert eneste av sine parlamentsmedlemmer: «Bruk denne så dine nære møter med Presidenten av Forza Italia, den høystærede Silvio Berlusconi, og med dine velgere, alltid vil bli hyggelige» sto det i brevet som fulgte.