FILM: Det vellykkede ekteparet Rocco og Eva har invitert sine beste venner i middagsselskap, og når Carlotta, Lele, Bianca, Cosimo og Peppe omsider har innfunnet seg, tar det ikke lang tid før samtalen dreier inn på hemmelighetene de alle bærer på. Og ettersom samtlige insisterer på at de ikke har noe å skjule, blir de enige om å legge telefonene sine på bordet og besvare kveldens korrespondanse i fellesskap.

Perfekte fremmede

3 1 6

Drama

Regi:

Paolo Genovese

Skuespillere:

Alba Rohrwacher, Marco Giallini, Kasia Smutniak, Anna Foglietta m.fl.

Premieredato:

25. desember 2016

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Perfetti sconsciuti

«Utroskap på italiensk.»

Se alle anmeldelser

Lettbeint
Det starter altså med premisset til en forviklingskomedie, men når gjestene begynner å motta meldinger og samtaler de får problemer med å forklare for resten av selskapet, viser veien fra humor med konsekvenser til moraliserende melodrama seg å være forbausende kort. Og med sju metaforiske ladde pistoler plassert rundt spisebordet utvikler «Perfekte fremmede» seg raskt til et thriller-lignende drama hvor ekteskap, vennskapsbånd og sosial status står på spill.

Som relasjons drama er filmen typete og overfladisk, og med unntak av den alltid severdige Alba Rohrwacher, er det ingen av skuespillerne som leverer mer enn hva som er nødvendig for at plottet skal kunne runde alle slalomportene regissør Paolo Genovese og hans lille armé av manusforfattere har stilt opp. Men som en lettbeint lek med publikums forventninger, er «Perfekte fremmede» slettes ikke å forakte.

Indignert
Det vil si, etter en god halvtime med scener hvor rollefigurene stirrer tomt ut i lufta mens sannhetene langsomt synker inn, tar denne historien om utro sydeuropeere som forferdes over sine medmenneskers utroskap i tredje akt en vending som er så brå at man begynner å lure på om kinomaskinisten har kommet borti spoleknappen.

Resultatet er at «Perfekte fremmede» snubler inn i rulleteksten og etterlater sitt publikum såpass forvirret at den eneste rasjonelle beslutningen er å late som om de siste minuttene av filmen ganske enkelt aldri har funnet sted. Det er intet mesterverk som rakner, men det oppleves ikke desto mindre som et mageplask for det som inntil da har vært en sinnrikt konstruert underholdningsfilm.