Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Coronaviruset:

Det jeg ikke fikk fram på NRK Debatten

Vi kan gjøre mye for å stoppe viruset.

TAR SELVKRITIKK: Tallene ble framstilt feil. Alle de som blir så syke at de dør, vil jo til slutt ende opp som registrert smittede. Det er svært uheldig at dette ikke ble oppklart under sending. Det tar jeg ansvar for, skriver Gunhild Nyborg. Skjermdropp NRK Debatten.
TAR SELVKRITIKK: Tallene ble framstilt feil. Alle de som blir så syke at de dør, vil jo til slutt ende opp som registrert smittede. Det er svært uheldig at dette ikke ble oppklart under sending. Det tar jeg ansvar for, skriver Gunhild Nyborg. Skjermdropp NRK Debatten. Vis mer
Meninger

Det har vært mye støy etter NRK Debatten, der jeg deltok på tirsdag 17. mars. Dessverre har jeg inntrykk av at det meste har vært lite egnet til å hjelpe i kampen mot viruset.

I denne kronikken vil jeg forsøke å utdype det vi dessverre fikk for lite tid til å dekke i samtalen: Hvordan kan vi faktisk klare å stanse smittespredningen.

Men først vil jeg forsøke å oppklare enkelte ting som ble hengende i luften etter sending. Jeg har ikke hatt mulighet å lese mesteparten av det som er skrevet om meg i mediene i etterkant, så dette er ikke et tilsvar til det. Det har vært en nesten umulig oppgave å sortere blant tusenvis av henvendelser.

Om Debatten på NRK: Jeg hadde et vanskelig budskap, og ingen professortittel; å varsle en katastrofe på direktesendt TV er uansett ingen enkel øvelse. Men dessverre har jeg ikke sett det samme budskapet presentert andre steder her hjemme, og dette sammen med hastegraden tilsa likevel, da jeg ble forespurt, at dette mediet etter min vurdering var det rette.

Det mener jeg fortsatt, til tross for ubehageligheter og uklarheter i kjølvannet; dersom vi med dette programmet har bidratt til at folk har holdt seg hjemme kan vi bare med det ha reddet liv. For når det gjelder akkurat dette viruset, peker alle data hittil mot at når folk holder seg hjemme, så stopper spredningen raskt. Men uklarhetene kan ikke få henge i lufta, og hadde ikke responsen vært så fullstendig omfattende å få oversikt over, hadde jeg forsøkt å avklare tidligere.

Jeg ba NRK spesielt om at vi måtte få nok tid til å omhandle tiltak på slutten av sendingen, selvsagt for å bidra til å begrense smittespredningen, men også for at bildet ikke skulle bli alt for dystert; hvis man vet at det er noe man kan gjøre, er også tunge situasjoner lettere å håndtere. Vi var skjønt enige om dette, og vi forsøkte, men fikk likevel alt for lite tid. Dessverre ble det heller ikke et slikt fokus i selve debatt-delen av programmet.

Så jeg vil gjerne også skrive litt om det jeg dermed ikke klarte å kommunisere på tirsdag, til tross for klar intensjon om det: Hva vi som enkeltindivider kan gjøre, og hva vi som samfunn kan gjøre for å beskytte oss. Det er mye! Og det kommer stadig nye eksempler på det. Det er tiltak som kan ha stor, og rask, effekt, og som kan spare samfunnet for enorme kostnader, og mer jo tidligere tiltakene settes inn. Det er den viktigste grunnen til at det hastet, og er mening i, å varsle.

En annen ulempe med direktesendt TV er at man ikke får muligheten til å utdype dersom samtalen blir ledet videre. Derfor ble mitt argument om at 14 dagers karantene hjelper, hengende i luften som om dette alene skulle være en mirakelkur. Jeg håper alle forstår at det ikke er så lett. Dette punktet diskuterer jeg grundigere lenger ned i kronikken, under beskrivelsen av tiltak.

Et annet punkt ble også for dårlig kommunisert, og det tar jeg delvis på egen kappe, for det kom uheldig ut, men det henger også sammen med at det kan være vanskelig i øyeblikket å forstå alle aspekt ved spørsmålet man blir stillet, vanskelig å kommunisere kompliserte ting på sparket, og i slike tilfeller også krevende å klare å fange opp hvordan det man sier oppfattes utad. Det er punktet om totalt antall døde. Kan det virkelig bli hele 150.000? Her brukte Fredrik Solvang tallene fra Italia, om en faktisk observert dødelighetsrate på 6,7 prosent, og lurte på om det samme kunne skje her. På grunn av noe uklar kommunikasjon mellom meg og Fredrik Solvang kom dette feil ut. Her tar jeg ansvar, og jeg vil forsøke å oppklare. Noe av dette tror jeg er oppklart også fra helsemyndighetene sin side i løpet av uken.

Svaret krever utdyping på flere plan. Først: Er Italia og Norge sammenliknbare som samfunn, og er våre smittevernstrategier i denne epidemien sammenliknbare over tid? Her er det min oppfatning at med det sprednings- og skadepotensialet coronaviruset nå demonstrerer, er det forskjeller i smittevernstrategien mellom landene som vil være vesentlig for om vi kan vente oss en annen utvikling enn Italia, nettopp fordi man har sett så stor effekt i positiv retning av strenge tiltak og i negativ retning av mindre strenge tiltak. Forskjeller i befolkningssammensetning, helsevesenets organisering og politisk struktur vil ha betydning, både for spredningen og ikke minst for langsiktig utvikling, men ikke nok til å overskygge virusets potensial i denne fasen av epidemien, så lenge forskjellene er såpass små.

Når det gjelder nivået på smitteverntiltakene, strever jeg foreløpig med å se de store forskjellene mellom våre land, men jeg har ikke studert tiltakene i Italia i detalj, og faktorer som i hvilken grad de to befolkningene faktisk følger de råd som er gitt vil spille inn. Argumentet om at Italia kom så uheldig inn i epidemien, fordi man først oppdaget smitten gjennom en alvorlig syk pasient uten kjent smittekilde, holder bare i initialfasen. Etter hvert som tiden går, blir dette mindre viktig. Så ja, generelt tenker jeg fortsatt at det samme kan skje her som i Italia - dersom vi ikke er oppmerksomme.

Men så til anslaget over totalt antall døde. Tallet 6,7 prosent er Case Fatality Ratio (CFR), den faktiske letaliteten, dødeligheten, i Italia slik den var rapportert fra WHOs Situation reports for noen dager siden, og viser hvor mange registrert smittede som er døde. I etterkant av programmet har tallet steget noe, da Italias helsevesen har overskredet sin kapasitet. Så letaliteten i seg selv er det ikke tvil om, men den endres fra land til land og underveis i epidemien.

Spørsmålet etter Debatten er om vi brukte tallet rett, og om jeg svarte presist nok på Fredrik Solvang sitt spørsmål om vi kunne se 150.000 døde.

Jeg gjør et forsøk på utdyping her: Feilen, slik det endte opp på sendingen, er at tallet i praksis ble presentert som at vi kan multiplisere CFR med det totale antall som blir smittet, og få et estimat over hvor mange som dør. Men det blir feil, rett og slett fordi CFR=antall døde/antall registrert smittede, mens anslaget på 2,2 millioner også inkluderer alle de som blir smittet men aldri utvikler symptomer, og som vi aldri erkjenner at er smittet, og det er en ganske stor andel av totaltallet.

Alle de som blir så syke at de dør, vil jo til slutt ende opp som registrert smittede. Det er svært uheldig at dette ikke ble oppklart under sending. Det tar jeg ansvar for. Det er også uheldig at det har tatt tid å avklare det i ettertid. Det har rett og slett tatt meg tid å bli klar over denne uheldige vinklingen, da sendingen har hatt ringvirkninger på mange plan og jeg har vært overveldet av flerfoldige hundre henvendelser, noen av høy viktighet.

Hvis man bare ser på dødelighet fra coronarelatert sykdom, vil overslaget over antall døde fortsatt være veldig mye lavere, selv om vi legger til grunn en CFR tilsvarende den Italia har. Men jeg mener samtidig det er viktig å understreke at den totale dødeligheten forårsaket av SARS-CoV-2 kan stige også av årsaker som indirekte skyldes viruset. Jeg hører fra allmennmedisinen at det er vesentlig roligere enn vanlig der; folk holder seg klokelig hjemme og unnlater å oppsøke lege for annet enn akutte problemstillinger (og coronarelaterte konsultasjoner foregår på telefon). Det støtter jeg akkurat nå, det er klokt og riktig å holde seg hjemme om man kan. På sykehus er elektiv kirurgi og konsultasjoner som ikke haster utsatt.

Dersom en slik situasjon vedvarer over tid, er det klart at folk vil miste tid i utredning av sykdommer som kan vise seg å trenge raskere tiltak. Så kan man også tenke seg at det vil være vanskelig å skaffe til veie respiratorer for folk som blir akutt rammet av annen sykdom eller ulykker underveis i en epidemi, dersom man overstiger helsevesenets behandlingskapasitet. Det er et eksempel på at dødelighet kan stige også indirekte, og spesielt dersom slike faktorer vedvarer over lengre tid.

I tillegg er det med det spredningspotensialet vi nå ser, ikke mulig å se helt bort fra at sammenbrudd i ulike samfunnsfunksjoner kan få uheldige ringvirkninger som på sikt kan påvirke total dødelighet i befolkningen, og dette er nesten umulig å estimere omfanget av. Litt av denne grunn korrigerte jeg ikke tallet under sendingen; jeg vet rett og slett ikke hva disse effektene vil summere seg til.

Konklusjonen blir at å multiplisere CFR med andelen smittede i befolkningen, ikke vil gi et riktig anslag over antatt døde. Men det er viktig å forstå at vi ikke er beskyttet fra å oppleve det man ser i Italia, og at vi ennå ikke kjenner konsekvensene av dette på sikt. Vi må utnytte alt vi har av handlingsrom for å hindre det. Samtidig er det i dagene etter sending kommet nyheter om spennende ting på behandlingsfronten, der man nå er i gang med store studier for å teste nye medisiner. Får man gjennombrudd her, vil det påvirke tallene i riktig retning.

Nye forskningsresultater: De siste dagene har det kommet nye forskningsresultater som kan bidra til å forklare hvorfor coronaviruset ser ut til å spre seg så raskt. Jeg vil nevne to viktige studier her. Den ene er fra Science, publisert 16. mars. Denne studien peker mot at hovedparten av de smittede, omtrent fire av fem, blir smittet fra ukjente kilder, det vi si enten fra asymptomatiske smittebærere, eller via indirekte smitte, som jeg utdyper nedenfor. Dette betyr igjen at ved å isolere de som er syke alene oppnår vi bare en ganske liten reduksjon i spredningen, og understreker viktigheten at det WHO stadig gjentar: test, test, test. For bare ved å vite hvor smitten faktisk befinner seg, i hvilken kropp, til hvilken tid, kan vi vite hvem vi skal isolere, til smitten er ute av kroppen deres.

Den andre artikkelen ble publisert i New England Journal of Medicine 17. mars. Det er en laboratoriestudie der man tester virusets egenskaper. De viktigste resultatene derfra er

1. Man har lenge vært klar over muligheten for at smitte kan overføres fra objekter. I studien i NEJM viser man at viruset kan holde seg levende i inntil 72 timer på overflater av plast og metall. Dette betyr at risikoen for at man skal bli smittet fra håndtak på kjøleskap i butikker, bensinpumper, håndtak i taket på bussen osv. kan være vesentlig større enn man har vært klar over.

2. I tillegg fant man at viruset også kan holde seg svevende i lufta i inntil tre timer i små, avlukkede rom. Grunnen til dette er at dråpene viruset ligger i er så ørsmå at gravitasjonen ikke trekker dem mot bakken før etter lang tid. Det ser altså fra denne studien ikke ut til å dreie seg om luftsmitte, men en variant av dråpesmitte som i praksis i enkelte tilfeller kan likne på luftsmitte. Dette er i tråd med funnene fra den mindre studien jeg nevnte i Debatten.

Disse resultatene antyder et større spredningspotensiale enn man har lagt til grunn i tidligere beregninger over utviklingen av epidemien i Norge, og kan bidra til å forklare den utviklingen man ser i mange land nå. De peker også mot et behov for å utvide dagens smittevernstrategi med andre tiltak, av typen vi har sett fra Asia: desinfeksjon av overflater (spesielt alle typer overflater som mange tar på, men også andre) synes vesentlig. Resultatene peker også mot at hansker og vanlige munnbind kan ha større effekt enn vi har trodd. Land i Asia har en annen historikk enn oss når det gjelder epidemier. De har nok SARS-epidemien ganske friskt i minne. Den gangen viste disse tiltakene seg å være effektive, og befolkningen i Asia har kanskje også derfor raskt grepet til samme strategi denne gangen.

Her i Norge ble vi ikke rammet direkte av SARS; derimot husker alle svineinfluensaen godt. Den gangen fikk helsemyndighetene voldsomme reaksjoner i etterkant av epidemien fordi man mente at de hadde overdrevet risikoen. Det er en utakknemlig oppgave å hindre katastrofer, også når man gjør en god jobb og lykkes. Det blir som å avverge en terrorhandling: Ingen ser det. Men vi bør passe oss for å trekke for mange paralleller til svineinfluensa-epidemien i 2009. Dette viruset er ikke et influensavirus, det likner mye mer på viruset som gir SARS.

Det strømmer på med forskningsresultater, og snart vet vi mer.

Hvorfor skal vi ta dette på alvor nå? Utviklingen både her og i land vi kan sammenlikne oss med peker mot at kostnadene ved ikke å stanse SARS-CoV-2-viruset vil være enorme, både menneskelig og økonomisk. Derfor mener jeg at man bør velge en strategi for smittebegrensning der det å stanse viruset helt er målet. Jeg mener det er viktig at man diskuterer premissene for en slik alternativ strategi. Denne diskusjonen har hittil vært fraværende.

Flere egenskaper ved Covid-19-epidemien tilsier at den kan være svært vanskelig å begrense, i tillegg til egenskapene ved selve viruset som er nevnt over. Man kan overføre smitte før man selv blir syk, og de fleste har bare lette symptomer. Man kan derfor spre smitte over et lengre tidsrom uten å ha erkjent at man er smittet. Man kan også være smittefarlig over ganske lange perioder.

Virusets lange inkubasjonstid, som i enkelte tilfeller kan være tre uker eller mer, kombinert med det faktum at alvorlige symptomer kan komme sent i forløpet, og det at en del av de som dør av viruset, ikke dør før flere uker etter at symptomene startet, er alle faktorer som gjør at man kan risikere å ikke forstå alvoret av epidemien før en stor del av befolkningen er smittet. Dette har vært tydelig ved at man i land etter land ikke har tatt faren på alvor, før man kommer i den fasen at dødsraten stiger bratt. Da er epidemien kommet langt, og mye skade skjedd.

Det er dette WHOs generaldirektør gang på gang har forsøkt å advare om på sine pressekonferanser, men utenfor Asia er det få som synes å ha tillagt dette stor vekt. Imidlertid er det alvor på kontinentet nå. Bildene fra Nord-Italia, av militærkjøretøy med kister i kolonne, er dystert skue. Vi kan ikke tillate oss å komme dit. Vi må virkelig gjøre absolutt alt som står i vår makt for å unngå det. Og vi må innse at vi har veldig dårlig tid.

Det har vært tegn til at det har vært veldig mye smitte i omløp i deler av Norge den senere tiden. Virus som dette har et potensiale til å kunne spres raskere og raskere med tiden. Derfor er det veldig viktig å følge svært nøye med på utviklingen.

Men det er per i dag umulig å si hvor mange som er smittet i Norge. Vi mangler testutstyr. Etter nye offisielle retningslinjer fra ca. 13. mars skulle man en periode derfor grovt sagt bare teste sykehusinnlagte med luftveisinfeksjon, helsepersonell som jobber med nær pasientkontakt, noen risikogrupper, og enkelte andre. Det betyr at etter en periode der antall smittede hadde økt relativt bratt, måtte man av kapasitetsgrunner stramme kraftig inn på hvem man kunne tilby test, og i praksis bare teste en veldig liten andel av de som hadde mistenkt smitte eller var smitteeksponert.

Dermed blir det helt umulig å følge med på den faktiske smittespredningen i befolkningen. Tallene fra den lille gruppen vi har testet, har likevel steget raskt. Resultatet av at vi måtte slutte å teste nesten alle, er at vi ikke vet hvor mye smitte som er i omløp, eller om de tiltakene vi har satt i verk virker. Frem til vi får god nok tilgang til pålitelige testmetoder som kan brukes på en større andel mistenkte tilfeller, blir det vanskelig å vite om våre tiltak virker - før vi ser det på innleggelses- og dødsstatistikken. Så lenge vi ikke kjenner effekten av tiltakene, kan vi heller ikke justere tiltakene etter dette.

Det jobbes kontinuerlig med å utvide testkapasiteten og å utvikle mer effektive metoder.

Hva kan vi gjøre? Det jeg beskriver nedenfor er ment å illustrere tankegangen og hovedtrekkene bak den strategi som må ligge til grunn dersom man skal stanse smitten, ikke bare begrense den. De aller viktigste virkemidlene her er to: testing, og karantene.

Og endelig kan jeg da komme til et punkt som er lystigere enn alt det andre jeg har formidlet. For det ER mye vi kan gjøre, og det er tiltak som har vist seg å ha svært god effekt på kort tid.

Erfaringen ikke bare fra Kina, men også andre land i Asia og eksempler fra mindre steder i Europa, viser at det er mulig å fjerne viruset helt fra omløp. Dette er min agenda. Dette er meningen med å varsle: Å få oss til å forandre kurs før flere lider og dør enn høyst nødvendig.

Å få våre ledere til å forstå at dette ikke er urealistiske ideer, og at de faktiske kostnadene ved å følge den nåværende linjen sannsynligvis blir mange ganger høyere, økonomisk og ikke minst menneskelig. Og at tiltakene kan gjennomføres uten å true menneskeverdet. Derimot vil den pågående situasjon kunne gjøre nettopp det.

Jeg strever med å forstå hva som er bakgrunnen for at vi ikke har endret strategi til å stanse viruset for lenge siden, etter at Kina over tid nå har rapportert så vellykkede resultat av sin strategi for å stanse spredningen helt, annet enn at det har vært vanskelig å se det fulle skadepotensialet til SARS-CoV-2-viruset, se over.

Kina hadde Kina 0 nye tilfeller i hele landet siste døgn.

En liten landsby i Nord-Italia har nå klart å stanse spredningen helt. De har testet absolutt alle innbyggere (3300), og satt alle smittede og alle deres kontakter i streng isolasjon siden starten av epidemien. Dette eksemplet kan peke mot at ting tar tid, når det først er mye smitte i omløp. Men det er mulig.

I Frosta kommune ser man nå at antallet nye tilfeller er nesten borte etter en drøy uke med strenge karantenetiltak for alle innbyggerne. Kun en ny person er registrert smittet, en person som fra tidligere var satt i isolasjon. Dette er et eksempel som peker mot at bedring kommer raskt etter slike tiltak.

Siden vi nå de fleste steder i Norge ikke vet hvor smitten befinner seg, risikoen for virusoverføring via indirekte smitte er såpass stor, og smitten nå synes å være så utbredt, ser det ikke ut til å være noen vei utenom karantene for alle i alle områder, foruten de områder som er kjent som rene, dersom vi vil unngå en utvikling som fortsetter i Italias spor. Dette er ingen mirakelkur, spesielt når epidemien har kommet så langt som nå, og må kombineres med andre tiltak. Men det vil være et helt essensielt første steg i retning av å gjenvinne kontrollen over situasjonen.

Mange faktorer kompliserer regnestykket. Jeg vil forsøke å skissere noen av disse, men for å få presise detaljer, dersom vi gjør disse tiltakene, vil helsemyndighetene være rette instans.

For det første er det ganske mange som ikke kan holde seg hjemme ved en generell karantene - for eksempel helsepersonell, de som betjener apotek og matbutikker, og ikke minst de som driver hjemlevering av slike varer. Blant alle som møter personer utenfor hjemmet kan smitten fortsatt spres, og alle disse bør derfor testes så snart man klarer, uavhengig av symptomer, og de som tester positivt satt i karantene til de har levert to negative prøver. Slik testing må også gjentas etter hvert, da de som initialt testet negativt fortsatt kan være smittet i tidlig fase.

I tillegg vet vi at inkubasjonstiden, tiden det tar fra man blir smittet til man blir syk, i enkelte tilfeller kan være tre uker og enda lenger. En to ukers karantene for befolkningen vil derfor ikke fjerne smitten fra alle, og usynlig smitte kan på nytt spre seg etter en for kort karantene. Dette kan man bøte på ved å forlenge karantenen.

Noen som sitter i karantene vil bli syke i karantenetiden. Disse må da settes i isolasjon til de ikke lenger er smitteførende. De skal da ikke slippes ut i samfunnet før de har levert to negative prøver.

Og så er det alle som faktisk er syke, som må pleies av helsepersonell som nå dessverre har et alt for dårlig tilfang av smittevernutstyr. Her ligger et potensiale til smitte frem og tilbake som snarest må bøtes på ved at man setter inn alle tenkelige tiltak for å gi helsepersonell bedre utstyr. Her bør private aktører som eventuelt kan bidra ved utradisjonelle grep, kobles inn inntil man kan sikre forsyning via ordinære kanaler.

Vesentlig for Norge nå er også det faktum at vi alle fortsatt bor hjemme hos oss selv, og at karantenefasiliteter ikke finnes. En person som er smittet i en husstand vil derfor fortsatt kunne smitte de andre i husstanden. Dette i seg selv tilsier behov for en mye lengre karanteneperiode; først når den første syke slutter å skille ut virus, kan vi begynne å telle 14 dager, for å se om de andre har blitt smittet eller ikke. Disse kan så smittes i ulikt tempo.

En slik setting gjør altså at det er vanskeligere å evaluere om effekten av karantenen er god nok, og krever at man faktisk bør teste alle slike familiemedlemmer ved utgangen av en karantene. Så lenge vi ikke tester, vet vi ikke når man slutter å være smittefarlig. Og de som er smittefarlige, må ikke slippes ut av karantene.

Vi må derfor utvide testkapasiteten til å omfatte så mange som mulig. Dette bør kombineres med opprettelse av karantenefasiliteter der spesielt de som er syke kan oppholde seg til de blir friske. Dette vil medføre forkortelse av nødvendig karanteneperiode for familiemedlemmene, og selvsagt lavere risiko for at de blir smittet og syke, og vil være en mye bedre løsning for alle involverte.

Testing av alle mistenkte tilfeller er altså essensielt for å komme til mål med dette. For Norge blir det i starten uoverkommelig, ettersom nesten alle av oss nå kan være asymptomatiske smittebærere. Derfor må vi nå begynne med karantenen.

Karantenen må suppleres med reiserestriksjoner, og disse kan ikke heves etter noen få uker: De må være på plass, ufravikelig, helt til smitten er fullstendig eliminert på utsiden av vårt rene område, eller til en effektiv vaksine foreligger. Det er her vi får problemer med å forestille oss.

Som et lite, åpent land, med en åpen økonomi, er dette vanskelig å gjennomføre. Men nå ser det dessverre ut til at de aller flest andre land i verden også vil kunne få helt ekstreme påkjenninger av denne pandemien. Grensene er allerede stengt, kostnadene for næringslivet allerede enorme.

Her må vi tenke kreativt for å redde mest mulig av næringslivet, også med tanke på eksport og import under slike forhold. Her ligger det store utfordringer. Men alternativet er altså ikke en tilstand med normalitet. Langt i fra. Og dersom vi i Norge skulle lykkes med en slik strategi, er det ikke usannsynlig at andre land vil følge etter og forsøke det samme. Kanskje kan vi da få en situasjon med mindre smittepress også utenfra etter hvert, dersom vi går foran med denne strategien som første vestlige land.

Nøkkelen til å klare å ta knekken på dette viruset er å skape områder som er lukket for omverdenen, og eliminere smitten innenfor dette området, slik man nå har gjort i landsbyen i Nord-Italia. Men parallelt må man hindre ny smitte i å komme inn til området. Det gjør man i praksis ved å sette alle som reiser inn i området i karantene i (minst) 14 dager. Historiens første karantene (quarantine) stammer fra Dubrovnik i 1377, da man for å hindre import av ukontrollerbar sykdom innførte en regel om at alle tilreisende som kom sjøveien fra andre land måtte sitte i førti dager i karantene før de overhodet fikk lov å gå løs i byen. Innreisekarantene praktiseres i dag i enkelte mindre kommuner nordpå, og det har vært svært vellykket så langt i å beskytte innbyggerne der mot coronaviruset. Tiltaket er svært rimelig i forhold til effekten.

Vi må se på Norge som et slikt lukket område, og opprettholde innreisekarantene så lenge det er virus i omløp utenfor grensene – eller til en vaksine foreligger. Ellers kan viruset komme inn og spre seg på nytt. Også internt må man følge intenst med, teste alle mulige nye tilfeller og drive nitid smitteoppsporing og isolering av alle smitteeksponerte for å hindre nye oppblussinger.

Coronaviruset har satt verden på hodet. Men av årsaker som vi fortsatt vet for lite om, ser det ut til at SARS-CoV-2-viruset er svært vanskelig å begrense, men ikke så vanskelig å stanse. Vi har fortsatt bare sett begynnelsen på det som vil komme. Det er ingen vei ut av dette som ikke gir enorme økonomiske ringvirkninger. De land som ikke vil klare å kontrollere viruset, ser ut til å kunne gå en dyster tid i møte. Mens Kina nå sakte åpner skoler og bedrifter.

Ja, disse tiltakene vil koste enorme summer. Men det vil også virusets herjinger, og ingen vet fortsatt hva som er de endelige konsekvensene av å la viruset få passere fritt. Siden samfunnet på innsiden vil kunne normaliseres relativt raskt, kan man anta at kostnadene ved dette alternativet er mange ganger lavere enn ved å la smitten spre seg videre. For interesserte finnes en spennende og interessant utdyping av forskjellene mellom resultater av å (forsøke å) bremse («mitigate») viruset, og å stanse det, her.

Aller viktigst nå, til vi hører mer fra myndighetene: Hold deg hjemme hvis du kan. Treff så få mennesker som mulig den nærmeste tiden. Hvis du driver butikk, kjører drosje, eller andre virksomheter der folk møtes: vask over alle berøringsflater flere ganger om dagen med noe som dreper virus. Kommunene bør vurdere å igangsette desinfeksjon av overflater i det offentlige rom. Hvis du skal ut blant folk: Vær ekstremt påpasselig med ikke å ta deg til ansiktet når du har berørt slike felles flater. Berør i det hele tatt minst mulig før du får vasket deg på hendene. Og fortsett med alle de andre rådene som helsemyndighetene har gitt.

Dette er min forståelse av situasjonen per i dag, 21. mars 2020. Jeg har her, under tidspress, forsøkt å formidle den så presist og klart som mulig. Jeg håper dette kan være til nytte i det videre.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!