KAMPANJEN  #jegharopplevd, som ble initiert av det feministiske magasinet Fett, har engasjert voldsomt på twitter i går kveld og i dag. Foto: Fett
KAMPANJEN #jegharopplevd, som ble initiert av det feministiske magasinet Fett, har engasjert voldsomt på twitter i går kveld og i dag. Foto: FettVis mer

Det jeg ikke har opplevd

Det er mange av historiene bak #jegharopplevd som jeg ikke har opplevd selv, så heldig er jeg.

Kommentar

Det skjedde ikke med meg selv, den første gangen jeg kjente på den ekle følelsen av å bli kroppslig invadert. Det skjedde med min daværende bestevenninne, i en trapp på Burger King.

Vi var 14 år gamle og hadde sommerferie. Min venninne,som var tidlig utviklet, var antrukket et ganske alminnelig denimskjørt med en tilhørende topp til. Vi var fnisete tenåringer, rusa på skolefri og det faktum at vi nå endelig var blitt gamle nok til å kjøpe oss to cheeseburgere helt på egenhånd. Nå lå de der på vært vårt brett.  

På vei oppover i trappa med brettene våre kom en gjeng med høylytte, middelaldrende menn mot oss. De var nesten forbi da sistemann i rekka plutselig strakk hånda fram og plasserte den godt oppunder skjørtet på min venninne. Hun skvatt til og trakk seg litt unna, før hun bare fortsatte opp trappa som om ingenting hadde skjedd. Han gliste, resten av gjengen lo høyt før de forsvant ut videre på tokt. Jeg ble lammet av skrekk. Helt sjokkert over det jeg nettopp hadde vært vitne til forsøkte jeg å uttrykke min forferdelse, men min venninne bare trakk på skuldrene: "sånt der skjer hele tiden", sa hun bare. I en alder av 14 år hadde hun allerede lært seg å godta at en voksen mann så på kroppen hennes som en åpen invitasjon.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag er jeg dobbelt så gammel. Jeg synes ikke at Burger King er noe særlig stas lenger, men følelsen jeg fikk den gangen i trappa, den føler jeg fortsatt på rett som det er.  

Noen ganger kommer følelsen gradvis og snikende. Som i sekundene etter at mannen på uteserveringen har mjauet etter deg da du gikk forbi, eller når mannen på bussen legger hånden sin på låret ditt og smiler til deg. De sekundene som lammer hjernen med en sånn styrke at alle kraftsalvene du har spart på bare renner ut i saus og alt du klarer å gjøre er å smile forfjamset, eller rømme.  

Andre ganger treffer den meg som en knyttneve i mellomgulvet. Som når du har lyttet til en god venninne som har blitt tvunget til å gjøre noe hun ikke ville. De gangene du har trøstet.  

Jeg har også opplevd, det er ikke det. Men jeg har ikke opplevd å våkne av å være holdt fast og måtte bryte meg løs fra grepet til en fyr som ville dele seng. Jeg har ikke opplevd å bli bedt om å utføre oralsex på vilt fremmede menn. Jeg har ikke opplevd å ha blitt dopet ned på byen. Jeg har ikke opplevd at gamle menn spør om jeg tar private oppdrag hjemme hos dem når jeg er på jobb.   

Jeg trenger ikke å ha opplevd alt dette for å forstå at det ikke er greit. Jeg forstår at jeg har vært heldig som ikke har blitt rammet av de mest alvorlige tilfellene, ingenting gleder meg mer enn når andre kan si det samme. Poenget er uansett at noen har opplevd mer enn meg og den noen kunne vært hvilken kvinne som helst, en mor, en søster eller en datter. Mine veldig ålreite, mannlige venner forstår også dette. De føler seg ikke krenket av kritikken på vegne av sitt eget kjønn. De vet at det ikke er en kritikk av alle menn, men en kritikk som går til angrep på det som kan ramme alle kvinner. De fleste menn har en kvinne de er glad i.

Historiene som nå dukker opp under #jegharopplevd er ikke historier man skryter av. Det vet jeg fordi jeg har brukt mye tid, for mye tid, på å lytte til dem. Unge jenter, eldre kvinner, slektninger, nære venner og bekjente.

Det er ikke bare anekdotiske enkeltinnlegg i en opphetet debatt, det er stemmer som setter fingeren på reelle utfordringer vi har i samfunnet vårt. Og de er mange. For mange. Én hadde kanskje vært et unntak, men når flere tusen historier samler seg i en kollektiv sum har vi et samfunnsproblem. Det skal vi ta på alvor.

Vi har lest statistikkene, i går fikk vi lese historiene. I går fikk vi oppleve motstanden, men i går fikk vi også oppleve alle dem som klarte å ta inn over seg andres opplevelser av trakassering, selv om de ikke har opplevd det selv. Det skulle vel bare mangle.