I FRONT: Palasset Alhambra i Granada er bygget av muslimene og står på Unescos verdensarvliste. «For både det kristne Europa og den islamske verden framsto riket helt i vest som overdådig i rikdom, velstand og lærdom,» skriver kronikkforfatterne. Foto: Agnete Brun
I FRONT: Palasset Alhambra i Granada er bygget av muslimene og står på Unescos verdensarvliste. «For både det kristne Europa og den islamske verden framsto riket helt i vest som overdådig i rikdom, velstand og lærdom,» skriver kronikkforfatterne. Foto: Agnete BrunVis mer

Det jødiske og muslimske paradis

Al-Andalus var en gang et møtested i forsøket på å bygge humanitet.

Vi omgis av jubileer og årstall.

Mange har vi knapt hørt om, noen skaper begeistring, andre er til ergrelse, og atter andre fører til strid.

I år er det 1300 år siden en relativt beskjeden hær på om lag 6000 berbere kom over stredet mellom Nord-Afrika og Den iberiske halvøya (dagens Spania og Portugal).

I løpet av kort tid og med minimal motstand fra et visigotisk regime i oppløsning, etablerte de kontroll over så å si hele Den iberiske halvøya.

Dette var starten på al-Andalus, det muslimske riket som varte i nesten 800 år, om enn i skiftende former. Jødene kalte etter hvert landet for Sefarad.

De mange århundrer fram til den kristne erobringen av Granada i 1492 var fylt av konflikter.

Åra er likevel først og fremst en historie om relativt fredelig sameksistens mellom religioner og kulturer.

Erobringen framstilles som del av det som har blitt kalt den arabiske eller islamske ekspansjonen i det første århundret etter Muhammads død i 632.

Allerede etter 45 år var al-Andalus et selvstendig rike med Córdoba som hovedstad.

Det var imidlertid først og fremst berbere - og ikke arabere - som erobret Spania.

Etter erobringen fulgte bosetting, og ved utgangen av 700-tallet viser beregninger at det kanskje var bortimot 50 000 arabere og 300 000 berbere i al-Andalus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til sammen utgjorde de imidlertid et lite mindretall i en befolkning på mellom fire og fem millioner.

Omkring år 1100 var den opprinnelige lokalbefolkningen og deres etterkommere den største gruppen.

De aller fleste hadde i åras løp konvertert til islam. De var verken arabere eller berbere. De var spanjoler.

Det muslimske hagelandet al-Andalus med ny teknologi og nye matvarer ga næring til oppfatningen av landet som et paradis.

For både det kristne Europa og den islamske verden framsto riket helt i vest som overdådig i rikdom, velstand og lærdom.

Den store historikeren og fortelleren al-Maqqari i det 17. århundret var etterkommer av muslimer fra Granada og hyllet landets storhet i nostalgiske vendinger.

Han karakteriserte al-Andalus som «et land som er så fantastisk og dets egenskaper så talløse og av en slik art at det ikke uten store vansker kan beskrives innenfor begrensningene av en menneskelig bok».

Slike tanker provoserer i dagens opphetede debatt om multikulturalisme og islam som uforenlig med vestens humanistiske verdier.

Drømmen om al-Andalus blir der til muslimsk propaganda.

Saken er ikke så enkel.

Under muslimenes styre i al-Andalus hersket det en ordning forankret i Koranens ord: «Det er ingen tvang i religionen.»

Ordningen, kjent som al-Dhimma, beskyttelse, gjorde det mulig for kristne og jøder å leve side om side med muslimer, med rett til å styre i egne saker og opprettholde sine religiøse institusjoner og tradisjoner.

Etter sammenbruddet av sentralmakten i Córdoba og oppløsningen av riket i en rekke muslimstyrte kongedømmer, i begynnelsen av 1000-tallet, endret maktforholdene seg og det ble mulig for de kristne kongedømmene i nord å komme på offensiven.

EN DEL AV LOVEN: «Den muslimske ordningen skyldtes ikke religiøs toleranse, og var ikke en politikk spesielt tilpasset omstendighetene i al-Andalus. Den var en del av den religiøse loven,» skriver Dorte Skulstad og Knut Aukrust.
EN DEL AV LOVEN: «Den muslimske ordningen skyldtes ikke religiøs toleranse, og var ikke en politikk spesielt tilpasset omstendighetene i al-Andalus. Den var en del av den religiøse loven,» skriver Dorte Skulstad og Knut Aukrust. Vis mer

Vendepunktet kom i 1085 da den kristne kong Alfonso VI av Castilla overtok den prestisjetunge og innflytelsesrike byen Toledo.

I kristent land fikk muslimene og jødene mudéjar-status, det vil si rett til å forbli boende.

Alle innbyggerne, både kristne, jøder og muslimer hadde arabisk som felles språk, og skikker fra al-Andalus ble videreført.

Takket være Toledos mudejarisme, en blåkopi av muslimenes suksessrike al-Dhimma-ordning, beholdt byen sitt særpreg i flere hundre år - med én viktig forskjell.

Den muslimske ordningen skyldtes ikke religiøs toleranse, og var ikke en politikk spesielt tilpasset omstendighetene i al-Andalus.

Den var en del av den religiøse loven, et påbud fra Gud, proklamert av hans profet Muhammad.

I den kristne lære fantes det ingen tilsvarende bestemmelser.

Der gjaldt misjonsbefalingens bud om å gjøre «alle folkeslag til mine disipler».

For de kristne regimene var det nødvendighetene og omstendighetene som tvang fram den pragmatiske ordningen, på tross av kirkens syn.

Sett fra den andre siden av Pyreneene framsto Spania som et forvirret land hvor kirker vekslet med moskeer og synagoger.

Franskmenn og italienere spurte seg om dette var et kristent land, for den eiendommelige ordningen i middelalderens Spania kjente ingen paralleller i den vestlige verden.

Den kreative løsningen på middelalderens politiske samvittighet tok en brå slutt i 1492 ved den kristne erobringen av Granada, det siste muslimske kongedømmet i al-Andalus.

De kristne omtalte de beseirede muslimene som moros, maurere.

Bak betegnelsen lå det en oppfatning av at de verken var eller kunne bli spanjoler, selv ikke etter å ha vært innbyggere av landet i nesten 800 år.

Det var på tide å dra tilbake der de kom fra. Det samme gjaldt for jødene.

Deres etterkommerne inngikk heller ikke i det kristne fellesskapet.

Utkastelsen og undertrykkingen av jødene og muslimene ga dem en felles erfaring av å befinne seg i eksil.

Deres skjebne omskapes i dagens Midtøsten til nye visjoner og løsninger.

I 2002 fikk den palestinske litteraturhistorikeren Edward Said og den jødiske musikeren Daniel Barenboim den prestisjetunge spanske Asturiasprisen på feltet concordia, det vil si samhold og forening.

Inspirert av erfaringene fra al-Andalus hadde de gjennom flere år arrangert felleskonserter med musikere fra hele Midtøsten.

Den palestinske poeten Mahmoud Darwish (1942-2008) har flere ganger understreket drømmen om al-Andalus som en felles visjon som binder muslimer og jøder sammen.

Landet var en gang et møtested i forsøket på å bygge humanitet.

Ideen om al-Andalus kan kanskje en dag igjen virkeliggjøres, om ikke annet så i hvert fall i diktets og dikterens drømmer, skriver Darwish.