Det kan du banjo på!

Når Béla Fleck & co. setter i gang, kan det meste skje. Og det gjør det.

3-CD: Du skal ha mye musikk på hjertet for å forsvare en trippel-CD med nytt materiale. Men den amerikanske banjovirtuosen Béla Anton Leos Fleck (45 og oppkalt etter Bartók, Dvorák og Janácek), hans Flecktones og en hurv med gjester gjør virkelig det, der de leker fram en fri og funky mix av Weather Report'sk verdensmusikk og newgrass, låt om annen krydret med irsk folkemusikk (The Chieftains), jazzsax (Branford Marsalis), vokalimpro (Bobby McFerrin) pluss sjenerøse doser etnisk musikk av ymse slag.

Béla Fleck er Nashville-musikeren som ubesværet får en 5-strengs banjo (eller synth-banjo) til å låte som om all musikk i hele verden er skrevet nettopp for dét instrumentet.

I The Flecktones har han el-bass-fenomenet Victor Wooten; broren Roy «Future Man» Wooten på drumitar - et elektronisk, gitarformet trommeinstrument - og saksofonist/klarinettist/fløytist Jeff Coffin, alle tre musikanter på mesternivå og i likhet med Fleck utstyrt med vidåpne ører og gjestfritt sinn.

Dermed gikk det ikke bedre enn at det som var tenkt som et rent kvartettalbum ble til et veritabelt gjestebud, med theremin- og dij-eridoo-spillere, kinesiske sangere og bluegrasshelter som Sam Bush og Jerry Douglas ramlende innom.

Røde tråder gjennom nesten 30 spor er en avslappet jam-stemning og oppvisning av instrumental virtuositet som gang på gang går gjennom taket. Ikke alle forløp er perfekte, ikke alle melodier like geniale, men musikken er aldri dårligere enn god og ofte så forrykende god at du holder pusten i gnistregnet. Liker du urein musikk med den ene hælen i taket, den andre trygt plantet i bakken, er det bare å kjøpe julegaven til seg selv allerede nå.