Protestvalget

Det kan hende velgerne har rett

Politikerne må forberede seg på det utenkelige.

FOLKETS MAKT: Anja Cecilie Solvik i front for Bunadsgeriljaen, som demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo tidligere i år. Kan det tenkes at politikerne tok feil og velgerne har rett? Foto: Ryan Kelly / NTB scanpix
FOLKETS MAKT: Anja Cecilie Solvik i front for Bunadsgeriljaen, som demonstrerer mot kutt og nedleggelser i pasienttilbudet i distriktene med et demonstrasjonstog i Oslo tidligere i år. Kan det tenkes at politikerne tok feil og velgerne har rett? Foto: Ryan Kelly / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Absoluttene har tatt over. Det stilles ultimatum. Føtter settes ned og tramper ut av forhandlinger. Det svares med nye ultimatum. Og slik overskygges en lokalvalgkamp, hvor titusener av lokalpolitikere har forberedt seg i lang tid på å diskutere lokale saker.

Men står det egentlig så annerledes til i lokalpolitikken? Hva er det vi har gått glipp av mens regjeringen har kranglet?

Da den nye fylkeskommunen Viken ble lansert, spurte NRK innbyggerne hva de mente om sammenslåingen. Det langstrakte storfylket vil fra neste år bestå av fylkene Akershus, Buskerud og Østfold, i tillegg til noen omliggende kommuner. Viken vil ha 1,2 millioner innbyggere, nesten en fjerdedel av Norges befolkning.

Det likte innbyggerne dårlig, enten de bodde i nord eller sør. Den største innvendingen var at fylkene hadde så lite felles; det var fjell på den ene kanten og sjø på den andre, det var innland og kyst. Ulike dialekter og tradisjoner hadde de og.

«Jeg har ingenting til felles med en fra Hallingdal. Hva skulle det være,» utbasunerte en østfolding.

«Hva med at dere begge er norske?» sa reporteren lakonisk.

Ingenting felles. Det er tidens svar. Er du mot bompenger, har du ingenting felles med syklister. Bor du i byen, har du ingenting felles med de som bor på landet. Folk som ikke ser verden akkurat slik du ser den, har ikke skjønt det. Dere har ulike interesser. Dere er fiender.

I årets fylkestingsvalg oppfordres østfoldingene til å stemme taktisk på Senterpartiet for å skrote hele Viken. Gjett hvem som er for den upopulære konstruksjonen? Jo, Høyre og Ap selvfølgelig. De reformivrige styringspartiene som er landets to største partier.

Slik kan du fortsette rundt landet i det som kalles tidenes protestvalg, og finne varianter av opprør mot de rådende makter. Ytterfløyer og motparter hamrer løs på hverandre, ofte til gjensidig nytte, men det er styringspartiene som får bank. De rødgrønne partiene er på fremmarsj både lokalt og nasjonalt, men Ap holder ikke takten og samme tempo som før.

Det gamle partisystemet utfordres av yngre krefter og bevegelser som følger stammekrigens spilleregler, slik de gjerne opptrer i folkeavstemninger, hvor kompliserte spørsmål er enkle og splittende, ja eller nei.

I Kristiansand har et kunstmuseum i en gammel silo satt byen på hodet og skapt politisk kaos etter at en nettgründer med penger til overs har startet en kampanje mot planene gjennom nettstedet Sørlandsavisen. Beskyldninger om kameraderi og korrupsjon hagler, og Demokratene fosser fram i kjølvannet av kanonaden mot etablerte politikere. Så lite skulle det til å sette erfarne politikere og partiorganisasjoner ut av spill; en nettside uten vær varsom-plakat og med en nådeløs agenda: Ja eller nei?

Også i hovedstaden bærer rikinger ved til protestbålet, men har hatt mindre hell med å stanse sykkelstier og bilfrie gater. De grønne engasjerer tvert om motstemmene som bomopprøret har vekket. MDG kan sin Carl I. Hagen: Du skal ikke vinne hele folket, 15-20 prosent er mer enn nok. Og de vinnes enklest ved å være overtydelig og tegne bildet av motsetninger og konflikt. Noe står på spill om de andre vinner fram.

I Bergen har bompartiet vært byens største parti i flere meningsmålinger og har støtte fra over 20 prosent av velgerne, skal vi tro. Motaksjonen «Mødre for bybanen» drukner i brølet fra bilistene. I Helgeland er det bunadsgeriljaen som protesterer mot nedleggelse av sykehus, og i Tromsø har SV og Frp funnet sammen i kampen for å strekke Nordnorgebanen til Tromsø. Per Willy Amundsen får ros av en redaktør i Klassekampen.

Polarisering er et misbrukt ord. Nordmenn har gjennom historien både vært konsensusorientert og preget av motkultur. Det er heller ikke uvanlig med protestvalg og store velgerbevegelser; vi har bare kort hukommelse og overrumples hver gang av at velgerne faktisk bruker stemmene sine til å bestemme.

Det er mulig velgerne har rett. Det er selvfølgelig en utfordrende tanke for de rådende makter at protestvalg er uttrykk for at de har tatt feil. Det kan hende at Viken var en utrolig dårlig idé, at politireformen så bra ut på papiret, men ikke funker i praksis, at kvinner rundtomkring i Norge helst vil slippe å gå tilbake til å føde hjemme eller i busslommer, at det er på tide at Nordnorgebanen som nådde frem til Bodø samme dag jeg ble født der, må fullføres til sin naturlige destinasjon.

Ordet protestvalg er en selvmotsigelse. Ethvert valg er en protest. Politikerne må rett og slett forberede seg på det utenkelige, at velgerne benytter sjansen til å rette opp feil de har gjort.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.