- Pensjonisttilværelsen? Den er travel den! Jeg får jo ikke tid til noen ting. Jeg hadde tenkt til å roe litt ned, men det er så gøy å holde på.

Lise Fjeldstads hage på Briskeby i Oslo er fortsatt grønn og vakker selv om det nærmer seg høst.

Syttifireåringen byr på eplemost og bringebær, og nyter den siste resten av sommervarme i hovedstaden. Hun siterer dikt av Hamsun, Vold og Øverland etter hukommelsen, og forklarer og gestikulerer som bare en ekte teaterdame kan. Og et tema går igjen i alt Fjeldstad snakker om:

Kjærligheten.

- Kjærligheten mener jeg er det eneste vi nå ikke har gjort oss til herrer over. Forelskelsen og kjærligheten er det eneste vi ikke kan bestemme over. Jeg har aldri spilt en rolle der jeg ikke har funnet nøkkelen til en kvinne gjennom kjærligheten, forteller hun.

Kulturpris
Torsdag mottok hun Anders Jahres kulturpris for sine over femti år i bransjen. I tomannsboligen hun en gang delte med den nå avdøde ektemannen Per Sunderland henger det allerede et uttall priser og utmerkelser fra en lang karriere både på og bak scenen. Rosen, som en pris er, går hun aldri lei av.

- Når man blir så gammel så gammel som jeg er er det lenge mellom hvert øyeblikk av knistrende, svevende, sviende lykkefølelse.

- De støkkene av akutt lykke du følte da du var barn. Da jeg fikk vite at jeg skulle få denne prisen minnet det meg om de følelsene, sier Fjeldstad, og legger til:

- Også var det masse penger.

- En halv million skattefritt, gutten min! Om en ikke bare blir glad for annerkjennelse, heder og ære, så må en blir glad for pengene. Det kan komme godt med, sa barna mine! De har vel sine tanker, sier Fjeldstad, og ler godt.

Savnet
For barna har flyttet ut for lengst, og Fjeldstad ble bestemor i fjor. Og etter at mannen Per gikk bort for litt over et år siden, forteller hun at det tidvis er tøft å bo alene.

- Etter at Per ble borte er det klart at dagene går opp og ned. Men man skal være glad for at man kan se. Man skal være glad for at man kan puste. Man skal være glad for at hjertet slår. Ofte kan det være vanskelig å stå opp. Da må jeg si det til meg selv.

- Kan du forelske deg igjen?

- Rammet av kjærlighet, sier Falkeberget. Jeg tror ikke jeg blir rammet av kjærlighet igjen, men jeg er glad for at jeg har opplevd en gjennomgripende kjærlighet. Jeg har levd med en mann som var min aller beste venn.

- Er det ensomt nå?

- Nei, jeg føler det ikke ensomt. Jeg savner å ha et menneske å komme hjem til. Jeg savner noen å lage mat til. Jeg savner noen å snakke med, men jeg føler meg ikke ensom. Heldigvis. Jeg er heldig som kan leve i mitt eget selskap, men det er klart at jeg savner Per.

Turné
Og selv om Fjeldstad for lengst har passert offentlig pensjonsalder, holder hun seg fortsatt til teateret. Til høsten skal hun både på Nationalteateret og på turne med pianist Håvard Gimse. Fjeldstad skal lese dikt og kåsere om nettopp kjærligheten.

- Kommer du noen gang til å gi deg med teater?

- Jeg har ikke lyst til å bli pensjonist. Men det kommer helt ann på helsa. Det eneste jeg må takke-takke-takke for er at jeg er så heldig at jeg får være frisk. Det har jeg skjønt.

- Det jeg tok forgitt da jeg var yngre tar jeg overhodet ikke for gitt lengre. Jeg er veldig heldig, for så vidt jeg vet er jeg frisk nå.