Foto: Warner Music
Foto: Warner MusicVis mer

Anmeldelse: Muse - «Simulation Theory»

Det kan virke som om Muse har kikket på TV-serien «Stranger Things» og laget plate

Det medfører god underholdning, om ikke annet.

«Simulation Theory»

Muse

4 1 6

Rock

2018
Plateselskap:

Warner Music

««Simulation Theory» er først og fremst en funksjonibel partyplate for de som synes at utspjåket 80-tallsrock, sci-fi-filmer og gamle Space Invaders-spill fortsatt er en kilde til begeistring.»
Se alle anmeldelser

åttendeALBUM: Det skal ikke være noen tvil om hvilke konnotasjoner de britiske progpoperne, Muse, vil dytte på oss med sin nye plate, «Simulation Theory». Trioen har hanket inn Kyle Lambert, som er mannen bak det periodemessige innertier-designet til TV-serien, «Stranger Things», til å gjøre omslaget til deres åttende album.

Det er ikke bare coverkunst som skal sende oss i retning 80-tallets glorete estetikk. Musikalsk sett er plata et amalgam av alt mulig rart Muse har funnet for godt å fylle kverna med. Det er fortsatt barokke Queen-pastisjer i bunn, men de snirklete melodiene blir fra tid til annen pakket inn i stringent elektropop, funk og folk.

Aldri kjedelig

Det kan virke som om Matt Bellamy & co. har hatt som forsett at de i alle fall ikke skal bli beskyldt for å være kjedelige på «Simulation Theory». Så får det være opp til lytteren om man vil være med på leken eller ikke.

Det er for så vidt ikke et overraskende veivalg for et band som har skapt seg et univers som i stor grad er proppet med konspirasjoner om teknologi og overmakt, uten at de bestandig skal og bør tas så forferdelig alvorlig.

Selv om den britiske trioen har tatt skjeen i den andre hånda denne gangen, er det ikke spesielt avansert å analysere hvem som er avsendere også denne gangen.

Åpningslåten «Algorithm» høres ut som om Röyksopp har byttet ut Robyn med Richard Clayderman. Det knurrer i mørke synther, men det tar ikke lang tid før pianotrillene og bløt stryk legges på som glasur og en patosladet Bellamy formaner sin menighet.

Melodiske klisjeer

For et band som i så stor grad mesker seg i melodiske klisjeer, er det nesten umulig å ikke få sangene deres på hjernen enten man liker det eller ikke. Og det skal Muse ha, de har et usedvanlig godt grep om å skrive hjerneklisterlåter - og de er det mange av her.

En av dem er «The Dark Side» som med sine hektende rytmer og refreng som skyller over deg som surfebølger sitter umiddelbart. «Pressure» føyer seg også inn i rekken av lett sangbare Muse-nummer som er som skapt for å skråle seg hes til på en stor stadion.

«Propaganda» roter rundt i Prince-skattkisten uten at det blir stor (funk) musikk av det, mens «Something Human» legger bort det meste av knatrende synther, programmerte trommer og nøyer seg med litt nedpå knipsing og lett strengeklimpring. Det låter billig og platas «menneskelige» innslag er ikke en fryd for ørene. Men den er vel der for dynamikkens skyld?

«Simulation Theory» er først og fremst en funksjonibel partyplate for dem som synes at utspjåket 80-tallsrock, sci-fi-filmer og gamle Space Invaders-spill fortsatt er en kilde til begeistring.