MAKTSKIFTE: Protestene som kvinnen på bildet deltok i den 7. april, førte til at president Kurmanbek Bakiev måtte rømme og opposisjonen overtok makten i Kirgisistan. Dette er den tredje, dramatiske maktomveltningen i landet på 10 år, skriver Ivar Dale. Foto: Reuter/Scanpix
MAKTSKIFTE: Protestene som kvinnen på bildet deltok i den 7. april, førte til at president Kurmanbek Bakiev måtte rømme og opposisjonen overtok makten i Kirgisistan. Dette er den tredje, dramatiske maktomveltningen i landet på 10 år, skriver Ivar Dale. Foto: Reuter/ScanpixVis mer

Det kirgisiske kaos

REVOLUSJON: Demonstrantene deltok i et redningsforsøk på det man en gang kalte demokratiets øy i Sentral-Asia.

||| EN FRANSKMANN, en russer og en kirgiser var på et skip som sank. Alle tre reddet seg i land på en øde øy. Franskmannen bygget seg en villa med tilliggende vingård og russeren en datsja med grønnsakshage. Kirgiseren på sin side organiserte straks en mobb for å styrte Robinson Crusoe.

FOR EN GJENG kirgisere på pub oppsummerer denne vitsen landets nyere historie. Er man imidlertid ukjent med kirgisisk politikk, kan de dramatiske hendelsene forrige uke virke uforståelige. Landet eksploderte plutselig i ukontrollerbart raseri, presidenten ble jaget på flukt, over 80 demonstranter ble skutt og drept, mens mobben raserte offentlige bygg og butikker.

En tilsvarende revolusjon fant sted for bare fem år siden, ledet av flere av de samme personene som nå har opprettet en midlertidig regjering. Mer enn å være et utslag av evig kaos, er det en logikk bak det som nå skjer. For de unge menn som strømmet til for å storme alt fra politistasjoner til presidentpalass var hverdagslivets håpløshet drivkraften. Samtidig deltok de i et redningsforsøk på det man en gang kalte demokratiets øy i Sentral-Asia.

MARKERINGENE den 7. april var planlagt i lang tid av opposisjonslederne, men svært få kirgisere ventet i spenning. Utfallet virket gitt etter at myndighetene i praksis forbød demonstrasjoner som ikke var til støtte for dem selv: Noen få modige stiller seg opp med en håndskrevet plakat i morgentimene. Etter ti minutter kommer de første politimennene. Etter tjue minutter er samtlige demonstranter i arresten. Boten de slipper ut med, overgår en vanlig månedslønn, og samtlige navn er blitt notert av sikkerhetstjenesten, GKNB.

Til alles forbauselse, og kanskje særlig president Kurmanbek Bakievs, endte ikke denne runden på sedvanlig vis. Etter at opposisjonsledere ble arrestert i småbyen Talas, reagerte demonstrantene med å angripe regjeringsbygget. Myndighetene svarte med mer av det samme — GKNB sparket inn dørene til opposisjonslederne i hovedstaden og dro dem med seg til arresten. Helikoptre med spesialstyrker gjorde seg klare for motangrep, internettilgangen ble kuttet. Men den harde linjen viste seg altså å være kontraproduktiv. Kirgisistans andre revolusjon på fem år er i dag et faktum.

SPEKULASJONENE er mange om hvorvidt hendelsene var orkestrert fra utsiden, og da særlig av Russland. Da overser man imidlertid det betydelige sinne som var bygget opp i befolkningen. Telefonavlytting, angrep på journalister, utvisning av menneskerettighetsaktivister, stenging av opposisjonsaviser og blokkering av nettsteder er blitt dagligdags nytt i landet ved føttene av Tian-Shan-fjellene. Helsingforskomiteens kontor i den kirgisiske hovedstaden ble stengt av GKNB i oktober 2008, etter en prosess Kafka ville nikket anerkjennende til. Selv ble jeg utvist fra landet og erklært non grata.

De siste årene har Bakievs regime ryddet bort opposisjonsledere som ugress i hagen. Forut for presidentvalget i fjor ble det opprettet kriminalsaker mot sentrale politikere. En etter en havnet i langvarig varetekt, slik som lederen for partiet De Grønne. Han ble arrestert etter at karikaturtegninger av presidenten ble funnet på hans kontor. Tidligere forsvarsminister Ismail Isakov ble dømt til 8 års fengsel. Andre parlamentarikere så seg nødt til å rømme landet. I USA dukket den ellers modige Bakyt Beshimov opp og fortalte om drapstrusler. Hans kollega Edil Baisalov fikk diplom som beste student på svenskkurs for nyankomne i Lysekil.

Eksilpolitikere og opposisjonsledere har med vekslende hell forsøkt å tiltrekke seg vestlig støtte. Den nyutnevnte borgermesteren i Bisjkek og landets midlertidige finansminister var begge i Oslo i november og la frem sine bekymringer for norske myndigheter og organisasjoner.

PÅ MANGE MÅTER er dette ikke den andre maktomveltningen i Kirgisistan siden årtusenskiftet, men den tredje. Revolusjonen i 2005 ble kuppet av president Kurmanbek Bakiev og hans krets, som førte landet inn i mer korrupsjon, nepotisme og maktmisbruk enn det folk opprinnelig hadde reist seg mot. Beskrivende nok omhandler en annen kirgisisk vits en tysk turist som finner Bakievs hjemby Jalalabad tom for mennesker — hele byen er blitt utnevnt til ministre i Bisjkek.

Ansvaret som ligger på den nyformede og selvutnevnte regjeringen i Kirgisistan er enormt. Fungerende statsoverhode Roza Otunbaeva er nok blant dem med ryddigst politisk bakgrunn, men de nye lederne er også drevne i landets ofte korrupte spill. Otunbaeva sa det godt selv for noen år siden - når folk først har blitt vant til å skifte regjeringer gjennom opprør, er det vanskelig å se hvordan man kan stanse dem.

DET VAR LITE nobelt over maktskiftet forrige uke. Rasende folkemengder som slår i hjel politimenn og deretter plyndrer hovedstadens forretninger er dypt tragisk. Samtidig var Kirgisistan under Bakiev på vei mot politistat og diktatur. April-revolusjonen innebærer en mulighet til å unngå den endestasjonen. For Kirgisistans skyld, er det essensielt at den midlertidige regjeringen makter å legge indre konflikter og personlige ambisjoner til side og at grunnleggende menneskerettigheter for både styrende, styrte og styrtede garanteres fra første stund. Et kommende rettsoppgjør må ha forsoning som mål — ikke hevn.

Både Russland og USA har militærbaser i Kirgisistan, og landet er således et særtilfelle. Det er en viktig brikke i det store spillet om Sentral-Asia, der Russland, USA og Kina alle er involverte, og hvor også situasjonen i Afghanistan spiller inn. Et av mange delikate spørsmål for kirgisiske myndigheter å balansere er forholdet til stormaktene. Landets geopolitiske betydning er etter manges mening årsak til at lokale menneskerettighetsaktivister sjelden ble hørt når de advarte mot utviklingen i landet.

SITUASJONEN I KIRGISISTAN
er fortsatt høyst uavklart. Men vesten kan ta lærdom av det som har skjedd. Om dette er begynnelsen på noe godt, er det nemlig ikke vår fortjeneste. Det holder ikke å beklage at krisen til slutt eksploderer i voldsbruk når de viktigste internasjonale aktørene i årevis har begrenset sine bidrag til diplomatiske kremt. Vestens mangeårige mangel på interesse for menneskerettigheter i Sentral-Asia gjør at det ikke bare er den nyformede regjeringen som må arbeide hardt for å gjenvinne kirgisernes tillit — det må også vesten gjøre.