NY ROMAN: I september, to år etter at «Arv og miljø» kom som et slags litterært lynnedslag, er Vigdis Hjorth aktuell med ny roman. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
NY ROMAN: I september, to år etter at «Arv og miljø» kom som et slags litterært lynnedslag, er Vigdis Hjorth aktuell med ny roman. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Sommerboka i Dagbladet 2018

«Det kjentes ikke som om landet hennes, Norge, var i krig»

Les utdrag fra Vigdis Hjorths nye roman «Lærerinnens sang».

Vi følger den 57 år gamle Lotte Bøk i sin snekkerbukse på vei ned Blåmanngata. Hun hadde de siste årene lagt seg til en lett maskulin stil i klesveien. Det var så mange kvinner som prøvde å kompensere for sin tapte ungdom med en eksklusiv velkleddhet, drakter med matchende sko og vesker og skjerf og smykker, men det var dyrt, tidkrevende, og særlig; ukomfortabelt. Andre igjen ga opp, liksom endelig, gjerne de som hadde vært gift med samme mann i alle år; fokuserte utelukkende på det som var praktisk kortklippet hår, firkantede briller, helsesko, allværsjakker over de etter hvert ganske tykkfalne kroppene. Lotte Bøk hadde valgt en annen vei, en uvøren, men ikke uraffinert stil.

Hun var skilt for lenge siden, hadde ingen kjæreste, men en voksen datter som også var skilt, og to barnebarn. De var hennes nærmeste, men hadde for et par år siden flyttet til Sydney i Australia der datteren hadde fått et doktorgradsstipend i botanikk, så Lotte så dem ikke så ofte som hun gjerne ville, og hadde ikke lenger de nesten daglige samtalene med datteren om livets vesentlige forhold. Hun savnet dem selvfølgelig, men ville greie seg selv, og var det egentlig mer å si om livets vesentlige forhold når det gjaldt henne selv?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun lot derfor datteren bestemme omfanget av telefon- og mailkontakten, og datteren ringte eller skrev som regel når hun var i konflikt med eksmannen og så sint og irritert på ham at lysten til å skrive en aggressiv mail til ham var stor. Da ringte hun Lotte, som bidro til å dempe frustrasjonen og særlig de rasende formuleringene så de framsto mer diplomatiske og forsonende. Det var en rolle hun likte, hun var en språkets kvinne og følte seg som regel tilfreds etter slike samtaler. Men det skulle også bare mangle; hun var moren.

Gode venninner hadde hun også, men så dem ikke så ofte som før, det var som om møtene med dem krevet mer energi enn de ga. Hun visste ikke om det hadde med dem, henne selv eller med livsfasen de var i å gjøre. Det skjedde ikke like mye i livene deres som tidligere, det var ikke så mye å snakke om, de visste hvor de sto politisk og i andre saker, det var aldri noen som skiftet standpunkt i avgjørende spørsmål, så det var lite nytt å melde, og å utveksle hverdagsligheter om barnebarn var ikke noe for henne. Men nå var det vår, de kunne møtes på kafé når det ble varmt nok til å sitte ute!

Det hendte hun spiste middag eller gikk på teater med en mann, men det var lenge siden hun hadde delt seng med en. Av og til tenkte hun at det ville vært hyggelig å ha en kjæreste, en mann å dele den - ja, hun innså det - snart forestående alderdommen med, men det føltes ikke som om det hastet. Tanken på enda en gang å måtte gjøre det store arbeidet det er å bli kjent med et nytt menneske, fristet ikke. Å høre om barndommen, kjærlighetsforholdene, de som hadde vart for lenge – «jeg skulle skilt meg lenge før», og de som fremdeles levde i dem som drøm – «hun var min store kjærlighet, hvis jeg bare ikke hadde – ditt eller datt – hadde vi nok fremdeles vært sammen».

Og særlig det å skulle bli kjent med en ny kropp, og ja, en aldrende kropp – hun hadde ingen illusjoner – bød henne imot. Det skal sterk forelskelse til for å orke slikt arbeid, og forelsket hadde hun ikke vært på år, hun trodde ikke hun var i stand til å bli det igjen. Å være sammen med en yngre mann fristet heller ikke, det ville bare gjøre henne mer oppmerksom på sin egen aldring enn hun allerede var.

Denne dagen tenker hun ikke på den. Sola lyser, hun går nedover Blåmanngata på vei til sitt arbeid på Kunsthøgskolen som hun liker. Hun er en god lærer, engasjert og levende, det hadde hun ofte fått høre, og det er vår i lufta, fuglene kvitrer og Lotte Bøk har nettopp vært innom en kaffebar og kjøpt seg en kaffe latte på soyamelk som hun bærer med seg i hånda. Hun føler seg fin bak de nye solbrillene kjøpt på Retro i Kristiansand.

Verdenssituasjonen er riktignok dyster, men Lotte er lys til sinns og tenker mindre på sin aldring enn på at hun er glad hun ikke er yngre, glad hun har vært så heldig å ha levd hele livet sitt i en relativt lite krevende tid, i et fredelig land. Det vil si, arresterer hun seg selv, landet hennes hadde de siste tjue åra deltatt i flere kriger, men de hadde foregått på fremmed jord og var derfor ikke noe landets innbyggere flest forholdt seg til. Det kjentes ikke som om landet hennes, Norge, var i krig. Folk visste at det var det, på en måte, Lotte visste det, svært godt, for hun holdt jevnlig forelesningsrekker om Bertolt Brechts dramatikk, og ingen som underviser i Bertolt Brechts dramatikk kan unngå å forstå at uttrykk som humanitær aksjon til fremme for menneskerettigheter ofte ble brukt for å dekke over at det var snakk om krig. Regjeringene skriver fredsavtaler. Lille mann: Skriv testament. Den for- blir ikke naiv i synet på internasjonale konflikter som i flere år har undervist i Brechts litteratur, og likevel kjente ikke Lotte krigen på kroppen.

Det var nettopp det. Hun kjente den ikke på kroppen. Hun stanset og kjente etter. Nei, hun kjente ikke krigen på kroppen. Ville det forandret noe om hun kjente krigen på kroppen? Antagelig ikke. Men hvis mange, mange, hvis hundretusener av nordmenn kjente krigene på kroppen, ville de kanskje tatt til gatene og krevet at krigene ble stanset, umiddelbart, og med et annet engasjement, en annen desperasjon enn den hun og enkelte av studentene hennes la for dagen når de av og til så seg nødt til å protestere mot krigene i et leserinnlegg eller et 1.mai tog. Hvis krigene kjentes på kroppen. Hvis krigene gjorde vondt i den enkeltes norske kropp. Men sånn var det ikke.

Lotte Bøk passerte bomsen som pleide å holde til i området rundt Kunsthøgskolen, han sto med pannen mot muren og buksene så langt nede på hoftene at halve rumpesprekken syntes, med en Ringnes dinglende i hånda. Kanskje kjente han krigen på kroppen. Hun var takknemlig for at hun var i stand til å kjenne glede, for at hun ikke kjente krigen på kroppen, så nødig hun enn ville, måtte hun innrømme det.

Hun passerte den rumenske tiggeren som alltid satt ved Kunsthøgskoleporten om morgenen, og slapp vekslepengene fra kaffebaren i pappkruset hennes, gikk gjennom porten forbi sykkelstativet og nikket til dem hun kjente som kom motsatt vei med kaffe i hendene, som hadde vært i kantina, men som ville drikke kaffen ute fordi sola skinte og det var vår. Den første vårdagen. Det merktes på alt. Hun gikk inn hoveddøra, smilende fordi hun ikke ante at denne dagen var begynnelsen på slutten for den tilværelsen hun kjente som sin.