Det klasseblinde samfunn

Det er snart valg, og vi forsøker etter beste evne - midt i sommervarmen - å finne mening i norsk politikk.

Politikk er først og fremst språk. Det gjelder å formulere særinteresser slik at de virker allmenne, og skyve fram ofre for urettferdighet. Hvordan gjør man dette?

I en ny helsides annonse fra Norsk Ukepresse ser vi et festkledd statsministerpar under overskriften: «Kjære Jens! Kan du forklare hvorfor det er 390 kroner dyrere å hete Ingrid?» Beløpet er den årlige momsen du må betale for ukebladet KK (Kvinner og Klær), en moms som leserne av avisa KK (Klassekampen) slipper. Siden hunkjønnet kjøper mest ukeblader, synes bransjen at «en feminist som Jens Stoltenberg» bør fjerne en avgift som «rammer kvinner». Denne argumentative nyskapningen i norsk skatte- og avgiftspolitikk, som nylig bidro til å hindre moms på trening, burde også menn bruke - for å fjerne momsen på bensin, øl og jaktutstyr.

Vi tror karrierediplomaten Ingrid Schulerud har råd til å betale for seg i kiosken. Hun tjener omtrent det samme som ukebladredaktør Ellen Arnstad, som har svart belte i shopping: «Shopping gir kvinner spenning og en følelse av velvære. I tillegg er kvinner opptatt av bekreftelser fra andre kvinner, og da kan positive kommentarer om et nytt antrekk fra kollegaer på jobben gjøre dagen litt lysere. Shopping gir nok også mange kvinner en frihetsfølelse, noen timer alene, noen timers luksus, friheten til å velge og vrake i tilbud.» Slik kan man legitimere sitt kjønns fritidssysler. Førskolelærere, butikkekspeditører og arbeidssøkende alenemødre er nok takknemlige for at noen taler deres sak.

Det er mer enn lønn som skiller kvinner. Selv om statsministerfruen har råd til «390 kroner ekstra for å få åndelige og kreativt påfyll», vil hun kanskje søke slike stimulanser andre steder enn i Allers og Hjemmet. For eksempel i Museet for samtidskunst. Der er det billig å komme inn, men det hjelper å ha kultiverte foreldre og tjue års utdannelse for å få utbytte av utstillinger som «Terskel», «Sammensatt», eller «Illuminasjoner». For mange lesere av Allers og Hjemmet er tersklene til museene i Kvadraturen i Oslo like høye som i Bogstadveiens designerklesbutikker. Og de har veldig lite med kjønn å gjøre.

De handler i stedet om den glemte eller upopulære dimensjonen i den politiske samtale: KLASSE. Alle vet at det er forskjell på folk, alle har et detaljert indre kart over det sosiale rom som de orienterer seg etter, i alt fra partnervalg til musikksmak, men ingen liker å snakke om det. Vi bor i Norge, der likhetsmyten står sterkere enn i noe annet moderne land. Og utdanningseksplosjonen, forbrukersamfunnet og en postmoderne kultur har visstnok gjort klasseperspektivet passé. Dette bygger på to vanlige misforståelser:

«Arbeiderklassen» er ikke avviklet, bare fordi den har ny sammensetning og nye oppgaver. Lav lønn, lav status og liten makt over egen arbeidssituasjon er en utbredt realitet, selv om man jobber med service og omsorg i stedet for jern og metall. Statistikken forteller om økte levekårsforskjeller det siste tiåret. Grünerløkka kan bli så hipp den bare vil, Groruddalen eser ut. Du lever sju år lenger på vestkanten enn på østkanten.

Vi tror også at individualismen har frigjort smaken og forbruket fra gamle bakgrunnsfaktorer. Bønder og funksjonærer har jo begynt å spille golf? Sosiologen Lennart Rosenlund har undersøkt Stavanger-folkets livsstil, og konkluderer: «Mønsteret er knallsterkt, og statistisk meget signifikant. En persons livsstil kan beskrives ganske nøyaktig ut fra en klasseplassering som de har bare liten mulighet for å påvirke.» Statistikken bekrefter alle våre fordommer om akademikeres hjemmeinnredning og Bjøro Håland-fansens familiebakgrunn.

Den nye er at kultur og kapital har skilt lag. Når heismontører tjener det dobbelte av lærere, blir det imidlertid enda viktigere å markere den kulturelle forskjellen. Til det bruker man HARRY- begrepet, den eneste sosialt aksepterte formen for gruppeforakt. Hva forteller dette? At arbeidernes klassekamp er avløst av middelklassens identitetspolitikk. Vi har i dag en overfølsomhet for diskriminering på basis av kjønn, rase og seksuell orientering, og en påfallende blindhet for klasseforskjeller. Når en person med innvandrerbakgrunn avvises i døra på et utested, er forklaringen umiddelbart rasisme. Men de som går på trendy utsteder, vet noe annet: ser du rik eller kul ut, slipper du inn, uansett hudfarge. Ser du harry ut, slipper du ikke inn, om du er aldri så blek.

Byrådsleder Erling Lae sier at han aldri har møtt noen hindringer som «dresskledd homofil»: «Vi må være bevisst på at det finnes en form for klasseperspektiv i forholdet til minoriteter [...] men det er egentlig litt overraskende at det skulle bli nødvendig for en Høyre-mann å påpeke dette.» Da må utfordringen til Ap bli denne: «Kjære Jens! Skal Jan & Co. kuppe klassekampen også?»