Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Det kommer mye spennende film framover.

Norsk film er ikke lenger «norsk film».

||| Lenge var «norsk film» synonymt med klamme sexscener, konstruert dialog og teatralsk skuespill. Ofte krydret med fotografier av vakker, barsk natur. Ola Solums «Landstrykere» fra 1989 er således et godt eksempel. Filmatiseringen av Hamsuns roman med samme navn, byr i retrospekt på noen av de mest minneverdige scenene - i negativ forstand - i norsk filmhistorie. Jeg vet, siden jeg for ei uke siden forsøkte å se filmen på nytt.

Men the times they are a-changing . De seinere åra har man snakket om en ny norsk filmbølge. Trond Giske har gått først i toget og blåst i trompeten. Norske filmer har vakt oppmerksomhet internasjonalt. Det satses mer penger på film i Norge enn noen gang før. Det norske folk ser mer norsk film på kino enn på aldri så lenge. Og skal man dømme ut fra terningene enkelte norske filmanmeldere kaster, befinner norsk film seg i toppskiktet i verden.

Blant filmene Øyvor Dalan Vik, kritiker i DN, og Le Nguyen, redaktør av Filmmagasinet, har hatt å velge mellom i sin nominasjonsprosess til Nordisk Råds Filmpris, finnes «De usynlige» og «Max Manus», filmer som har sanket femmere og seksere i hopetall, og som begge er blitt utropt til «tidenes beste norske film». Likevel falt valget på en film som ikke tar seg selv så alvorlig, men som i stedet, godt hjulpet framover av lattervekkende øyeblikk, snodige karakterer, godt skuespill og stram regi, fanger den avslappede jovialiteten vi nordmenn liker så godt. «Nord» er regissør Rune Denstad Langlos spillefilmdebut, og handler om Jomar Henriksen (Anders Baasmo Christiansen), som går gjennom en midtlivskrise og som legger ut på en snøskutertur av uante dimensjoner.

Filmen har vunnet en rekke priser, blant annet den internasjonale filmkritikerorganisasjonens pris (FIPRESCI) for beste film i Panoramaprogrammet under filmfestivalen i Berlin, og prisen «Best Narrative Filmmaker» under Robert De Niros filmfestival i New York, Tribeca. Her hjemme hadde filmen premiere 6. februar, og ble til sammen sett av 36580 publikummere. Et lavt tall, noe som er ganske typisk for norske filmer som får oppmerksomhet i utlandet.

- Det er som et fullt Valle Hovin, sier Rune Denstad Langlo.

Alt er med andre ord relativt.

Den 37 år gamle trønderen sitter bakoverlent på sitt kontor i Oslo. Sammen med blant andre produsentene Yngve Sæther, Brede Hovland og Sigve Endresen utgjør han Motlys, et produksjonsselskap med spillefilmer som «Mannen som elsket Yngve» og «Gymnaslærer Pedersen» på samvittigheten. I tillegg til en lang rekke dokumentarer og dokumentarserier for tv.

- Hva betyr prisen?

- I og med at prisen er nokså fersk, tror jeg prisen har et stort potensial. Jeg tror nesten den har større potensial enn litteraturprisen på sikt. Men det tar tid. For meg personlig har det vært gøy å reise rundt og vise filmen.

- Du tror ikke filmen ville blitt vist i nabolandene uansett?

- Nei, Sverige og Danmark er så dårlige til å kjøpe norsk film, at nominasjonen muligens er den eneste muligheten norske filmskapere får til å vise filmen sin. Kulturelt sett opplever jeg Norge fremdeles som en ekstrem lillebror, sier han.

Utenfor Norden har «Nord» likevel vakt oppsikt. Den er blitt kjøpt og skal i løpet av vinteren ha premiere i en rekke land verden over. Tyskland, Italia og Frankrike.

- Hvordan blir filmen beskrevet utenfor Norden?

- Enkeltheten blir trukket fram. At filmen er tydelig på hva den er. Samtidig er det vel sånn at en stor del av film i Europa foregår i byen. Mens dette er en offroad movie. Jeg veit ikke et annet ord for det enn at den oppleves eksotisk. Den oppleves nok som veldig typisk norsk, men også som veldig universell. Folk kjenner seg igjen i universet selv om de ikke har vært på ski i Trøndelag. Noe sånt.

- Hva har filmen betydd for deg? Har du lagt dokumentaristen på hylla?

- Nei, jeg har ikke det, men det er den filmen som profesjonelt har betydd mest. Jeg ante ikke om jeg ville klare å lage den. Og sånn sett, siden jeg ble fornøyd, har den betydd utrolig mye. Jeg har lyst til å lage spillefilm igjen, og sitter og jobber med Erlend (Loe) nå, selv om vi har rotet oss litt bort i manuset.

«Nord» fikk konsulentstøtte gjennom Filmfondet.

- Hvordan syns du konsulentsystemet fungerer?

- Det fungerte godt for meg, siden vi fikk penger. Men jeg syns det gis for mye penger til et midtsegment, til filmer som ligger mellom det kommersielle og det kunstneriske. Hvis vi har «Reprise» på den ene siden og «Max Manus» på den andre, så fins det et midtsegment - der det fremdeles legges til grunn at filmen skal oppleves som «viktig» - som for ofte stikker av med pengene. Konsulentene gir penger til filmer som er veldig like. Det handler nesten alltid om urban samtidsproblematikk i norsk film.

- En trygg middelvei?

- Ja, kanskje. Samtidig skjer det ting her også. Det kommer mye spennende film framover, sier Langlo.

Han trekker frem filmene «Kommandør Treholt & Ninjatroppen», «En helt vanlig dag på jobben», «Bastøy» og «Nokas». Filmer som sprenger grenser for hva vi er vant til fra norske filmskapere.

- Også må vi ikke glemme «Død Snø»-gjengen, som har laget to spillefilmer siden sommerferien.

- Det du seier er at det lages mye film, og ganske god film i Norge, i hvert fall med tanke på at vi er 1/3 av London?

- Ja, vi er ikke større enn Queens og lager 18 spillefilmer i året. Det er veldig bra, men jeg tror ikke vi kan forvente å lage mer enn en eller to virkelige kvalitetsfilmer som vekker oppmerksomhet internasjonalt fra Norge per år.

- Så norsk film rir en positiv bølge?

- Ja, det er det igjen da. «Norsk film».

Han tygger på ordet.

- Jeg føler at vi i Motlys har mye bra på vei. Det er litt utmattende at man som filmskaper i Norge alltid representerer en hel bransje, og at dagens norske filmer blir sammenliknet med gårsdagens. Og at alt blir vurdert som en enhet.

- Jeg så «Nattseilerne»(1986) på nytt her om dagen. Den er veldig bra.

- Ja, eldre norsk film har kanskje fått et ufortjent dårlig rykte. «Orions belte»(1985) og «Veiviseren»(1987) er gode filmer. Men jeg føler at det er en større entusiasme rundt film i Norge i dag, enn på 80 og 90-tallet.

- Mange i din generasjon har studert på filmskolen på Lillehammer (e. 1997), hva har skolen betydd?

- Filmskolen har vært et enormt løft for norsk film. Da snakker jeg som både regissør og produsent. Jeg jobber med mange som har gått på filmskolen og opplever at de har ekstremt sterk fagkunnskap. At det er høyt nivå på det de lærer. Noe som har preget norsk film veldig de siste åra. Men jeg syns det utdannes for mange. Seks personer annenhvert år, i hvert fag, er for mange. Det er ikke marked for det.

- Har forbedringen på fagnivået gjort norsk film mer severdig?

- Det tror jeg. Ta «Max Manus», håndverksmessig er filmen en bragd. Den har kostet 50 millioner kroner, som tilsvarer en veldig liten film i USA. At folk i Norge er blitt flinkere i faget forenkler det å lage større filmer.

- Er man flink til å samarbeide i norsk film?

- Man samarbeider hele tida, men vi er litt misunnelig på hverandre. Norsk filmbransje er mindre sjenerøs enn norsk musikkbransje. Drar du på Spellemannsprisen, ser du Ronnie Le Tekrø danse på bordet med Ole Ivars. Mens på Amandapris-utdelinga er det litt mer vanntette skott mellom rosen og entusiasmen. Vi kan fint være litt mer sjenerøse.

- Selv mener jeg vi trenger flere gode kvinneroller i norsk film. Hva tenker du om debatten rundt kvinnekvotering?

- Erlend og jeg fabulerte en gang om å gjøre Jomar Henriksen til kvinne. Men vi fant ut det ble vanskelig for henne å ikke vite at hun selv hadde vært gravid. Så det gikk liksom ikke. Jeg skal ikke si om jeg er mot kvotering eller ikke, men jeg opplever at det er masse kvinner i norsk film allerede. Og jeg tror det jevner seg ut over tid. Blant dokumentaristene finnes det masse kvinner. I tv er det masse kvinner. Det er bare spillefilm som gjenstår. Og det kommer.

- Det er vi som kommer til å skrike om ti år?

- Ja da, da kommer vi til å sitte der. Og vil bli kvotert tilbake.

Vegard Larsen er filmansvarlig i Dagbladet.  twitter.com/larsenvegard

Om svensk film: - Ikke bare politifilmer.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media