Det kommersielle kvelertaket på Oslo

JCDECAUX, LEVERANDØR

av utendørsreklame, har politianmeldt det første nummeret av det nye magasinet Vreng for offentlig oppfordring til en straffbar handling etter straffelovens ' 140,den såkalte oppviglerparagrafen. De har også truet oss med sivilt søksmål. Når magasinet «Vreng» og utgiveren, stiftelsen Adbusters, nå har sett seg nødt til å imøtekomme kravet om sensur fra selskapet, er det fordi vi er en liten og sårbar aktør som baserer vår virksomhet på dugnadsarbeid og kronerulling.

Det vil koste oss for mye å møte det multinasjonale selskapet JCDecaux i retten. Det er ytterst sjelden at ytringsfriheten knebles her i landet, annet enn ved publisering av rasistiske ytringer. Forrige gang journalister ble forsøkt siktet etter ' 140, var da arbeiderpressen oppfordret til militærstreik i 1924.

I den sensurerte artikkelen ønsker vi å vise hvordan multinasjonale medieselskaper som JCDecaux og Clear Channel skaffer seg opptil 20 år lange kontrakter uten offentlig innsyn i kommunene de etablerer seg. Clear Channel og JCDecaux har skaffet seg mer enn tusen nye reklameplasser, selv om det offisielt i bystyret er vedtatt reklamestopp i Oslo.

Arkitekturprofessor og leder av hovedstadsaksjonen som skal ruste opp Oslo sentrum til 100-årsjubileet, Thomas Thiis-Evensen, har uttalt at reklamen blir 'konsentrert, samlet og styrt' med konseptet til utendørsselskapene. Tror han virkelig at den eksisterende reklamen bare vil forsvinne av seg selv?

SV-POLITIKER

Ivar Johansen, som i 2003 tok initativet til fjerning av ulovlig opphengte reklameboards med innlegget «Voksensamfunnets tagging», har i realiteten ikke fått gjennomslag for sitt forslag. I stedet for å fjerne ulovlig oppsatt reklame, har Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune innført raskere saksbehandling av søknader om å få sette opp nye reklameskilt. Det finnes altså ingen reell politisk vilje til å redusere mengden av kommersielle budskap i hovedstaden.

Reklamesponsing av bysykler og bymøbler er en strategi som Clear Channel og JCDecaux bruker for å åpne opp nye steder og sammenhenger for reklamen. Så langt har de kontrakter om bymøbler i henholdsvis 13 og 10 av landets kommuner. I deres verden kan alle store og små offentlige utgifter, finansieres ved større eller mindre mengder reklameskilt. Nylig var Clear Channel ute i Aftenposten og tilbød opprydding av søppel i parkene mot å få sette opp reklameskilt. Tidligere har de tilbudt seg å pusse opp nedslitte skoletoaletter i Oslo mot å få reklameplasseringer på skoleveggen.

I den forbindelse uttalte direktør Toivo Møller Pettersen: «Det er et mål for oss å komme inn på skolene». Etter at mediene tok saken, våknet SV-politiker Kari Pahle og fikk satt en stopper for dette, men man har ingen garanti for at noe tilsvarende ikke vil skje i andre kommuner. Så lenge det ennå ikke eksisterer et nasjonalt forbud mot reklame i skolen, kan Pettersens mål bli virkelighet.

CLEAR CHANNEL

og JCDecaux skviser andre ytringer. Det offentlige rom blir bare for dem som kan stille med penger til massive kampanjer. Etter at Trondheim kommune fikk kontrakt med Clear Channel har de begynt å bøtelegge plakatopphengere. At JCDecaux i en periode med annonsetørke gjennomførte en sjarmoffensiv med kampanjen «Si det høyt», hvor kulturpersonligheter, organisasjoner og politikere fikk komme til orde på noen av reklameplassene, endrer ikke på det faktum at det offentlige rom i stadig økende grad reserveres for dem som kan betale for det.

Og de blir flere. Utendørsreklame er den kommunikasjonskanalen som øker mest. Dette har sammenheng med at tradisjonell annonsering i massemediene er i ferd med å mettes. Annonsørene ønsker derfor å ta i bruk nye reklameplasser folk ikke kan reservere seg mot.

På spørsmål om hvorfor man har byttet ut Oslo Sporveiers leskur med reklamefinansierte leskur fra JCDecaux, sa Thomas Thiis-Evensen til Vreng at «slike leskur har de jo i Paris». Det er korrekt. Men i Paris har de også storaksjoner med hundrevis av folk som protesterer mot reklamen ved å spraye på budskap og rive vekk reklamen. «Jeg føler meg som et gissel overfor reklamen, og dette er eneste måten å slå tilbake på,» sier en av aktivistene, Alexandre Baret, til nyhetsbyrået Reuters. Folk har rett og slett fått nok.

I NORGE ER DET

langt på vei det offentlige - stat og kommune - som legger til rette for reklameokkupasjonen. Det er skremmende at så mange politikere velger å kjøpe seg fri fra utgifter ved å belaste vanlige folk med økende reklameintensitet, som igjen fører til dyrere produkter og økt forbruk. Ifølge Aftenposten har reklameindustrien i Norge økt fra 1,4 til 20 milliarder i løpet av de siste tjue årene. Like skremmende er det at så mange har ukritiske holdninger mot reklame. Ifølge Dagsavisen ønsket en barnehage på Ljan å få inntekter fra salg av reklame på barnehagens gjerde. For tre uker siden, fikk Adbusters en telefon fra en ansatt ved administrasjonen på et norsk sykehus. Vedkommende var satt til å utrede muligheten for reklame på pasientrommene og var den eneste som var kritisk til forslaget.

ADBUSTERS GJORDE

nylig forarbeidet til et innbyggerinitiativ i Oslo for få opp i bystyret at reklameplassene til utendørsselskapene må brukes til annet enn bare kommersielle budskap.. Vi fikk avslag fra bystyresekretariatet med beskjed om at saken allerede var kjørt. Når vi i Vreng oppfordret til å åpne reklamemontre for å bytte ut kommersielle budskap med annet innhold, er det ikke hærverk. Det er en mild form for sivil ulydighet. Disse protestene mener vi er nødvendige når mulighetene for å demokratisere det offentlige rom via tradisjonelle kanaler er så små.

Debatten om det offentlige rom handler i altfor høy grad om «stygt eller pent». Den burde heller handle om hvem som egentlig eier byen, og hvorfor det bare er kommersielle budskap som får plass. Vi har en eierskapsdebatt for de tradisjonelle mediene. Når skal vi få det overfor utendørsmediene som tar over stadig mer av det offentlige rom?

JCDECAUX HAR

bedt oss sensurere hele artikkelen «Stopp Clear Channel og JCDecaux». Men vi har bare fjernet den delen som oppfordrer folk til åpne selskapenes reklamemontre. Resten av artikkelen lar vi stå, fordi vi mener det er viktig informasjon om to store selskaper som til nå har fått operere anonymt på de politiske bakrommene. Nå ønsker vi å dra dem inn i en større demokratidebatt om kommersialiseringen og privatiseringen av det offentlige rom.