Det Kongo UD «glemte»

KONGO: Ti år etter at den siste borgerkrigen i nyere tid brøt ut i Kongo, har norske medier oppdaget den. Dermed reagerer også omsider den norske utenriksledelsen. Den kommer sent, men ikke godt.

NUPI-direktør Jan Egeland krever at det nå blir sendt et norsk bidrag til FN-styrken i Kongo, MONUC. Som jeg har skrevet før, er det et bidrag som bør overveies. Når utenriksminister Støre forut for Egelands uttalelse begrunner norsk nøling med at vi ikke har mannskaper å avse og dessuten ikke erfaring fra området (i «Redaksjon 1» 10.11), har han lagt sin anerkjente vilje til refleksjon tilside. Han må kanskje få lov å overse at Norge deltok med store bidrag i den forrige FN-styrken i Kongo, ONUC 1960-64. Men ikke at det i dag går an å bidra (med utstyr, finansiering, rådgivning etc) uten å stille tropper – dersom det er slik at vår FN-innsats fortsatt skal prioritere Afghanistan.

Nå skal det tilføyes at Norge har bidratt og bidrar med finansiering av nødhjelp og noen enkeltstående prosjekter i Kongo. Men det politiske Norge glimrer fortsatt med sitt fravær. Nærværet står de frivillige hjelpeorganisasjonene for. Trass i at konfliktene der har medført større tap av sivile liv enn noen krigføring siden 2. verdenskrig og trass i Kongos geopolitiske og allment sentrale politiske betydning i Midtre Afrika har UD fortsatt ingen ambassade i landet. Vårt diplomati i Afrika følger bistanden og oljen. Den diplomatiske forbindelsen med Kongo betjenes via den lille ambassaden i Luanda, Angola.

I det internasjonale politiske språket finnes det ingen bedre måte å uttrykke mangel på prioritering. Den gjør at UD ikke ser poenget ved å bidra til den sikkerhet som nødhjelpen i Kivu i dag ikke har. Norge vil heller ikke ha noen troverdighet dersom det skulle forsøke å påvirke aktørene og få USA (som er kjent for å støtte regjeringen i Rwanda) og EU (som hindres av intern drakamp) til å trykke på for at de avtalene om våpenhvile og avvæpning som faktisk er sluttet, kan gjennomføres.

Kanskje er det faktisk litt større politisk realisme i Erna Solbergs antydning om at man burde se på pengestrømmene som koples til mineralene i Kongo. De ulike krigsherrene som gjør konflikt-situasjonen så komplisert og vanskelig å kontrollere, finansierer sin krigføring fra gruvene i Kivu. Følger man kjeden fram til avtakerne (i nabolandene) og klarer å avdekke og helst kutte den, kveles også evnen til å vedlikeholde krigingen. Her har Norge, ikke minst med Eva Jolys innsats, skaffet seg en sjelden kompetanse. Den kan anvendes også fra skrivebord i Oslo.