Recap: «Heimebane» sesong 2, episode 8

Det krever et vanvittig lagarbeid å få til tv-øyeblikk som dette

Det er så mange kandidater til årets tv-øyeblikk her at jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

«Jeg fikk igjen 47 kroner på skatten!» Foto: NRK
«Jeg fikk igjen 47 kroner på skatten!» Foto: NRKVis mer

NB: Denne recappen inneholder spoilere, anglisismer og følelsesutbrudd. Spesielt anonyme Morgenblad-skribenter bes utvise varsomhet.

Bill Jones had been the shining star upon his college team.
His tackling was ferocious and his bucking was a dream.
When husky William took the ball beneath his brawny arm
They had two extra men to ring the ambulance alarm.

Bill hit the line and ran the ends like some mad bull amuck.
The other team would shiver when they saw him start to buck.
And when some rival tackler tried to block his dashing pace,
On waking up, he'd ask, "Who drove that truck across my face?»

Vi er kommet til veis ende, folkens. Årets, og kanskje verdens, siste episode av «Heimebane» går av stabelen. Fredag ble serien som gjorde rent bord på Gullruten i fjor, absurd nok forbigått av juryen i både drama-, skuespiller-, manus-, regi- og foto-kategoriene. Er det sånn denne sesongen skal bli husket?

Og på toppen av det hele ble deres hardt prøvede, på ingen måte krenkbare, recapper hengt ut i Morgenbladet. (Konteksten er altså at jeg forrige uke påpekte at jeg syntes VG kunne holde seg for gode til å la sportskommentatorer stille manus- og tv-faglige diagnoser om hva som var «galt» med denne sesongen av «Heimebane»).

Det jeg prøver å si her er at livet av og til kjennes urettferdig. Det er i sådanne stunder at man tyr til lyrikken for trøst. I den ikke så altfor høye stabelen av dikt om sport, er det spesielt ett som har kommet meg i hu mens jeg har sett på «Heimebane», og som jeg startet å sitere øverst her. Grantland Rices «Alumnus Football», om den (amerikanske) fotballspilleren Bill, som, én gang så ung og lovende, stadig ble taklet til bakken av livet sjæl, men aldri lot seg stanse.

KRENKET, MOI?: Ja, det er kanskje nærliggende å tenke at å disse noen anonymt via stråmenn og vittige kallenavn er litt lavt og Resett-aktig til å være en kulturavis som Morgenbladet, men med tanke på at den gjenbruks-hatt-«vitsen» strengt tatt er en type helsprø språkharselas man trodde var et tilbakelagt kapittel etter at Jagland forsvant fra Nobelkomiteen, og strengt tatt en forbrytelse mot all humor, skjønner jeg godt at vedkommende ønsker å være anonym. (Hentet fra Morgenbladet uke 14, 2019.)
KRENKET, MOI?: Ja, det er kanskje nærliggende å tenke at å disse noen anonymt via stråmenn og vittige kallenavn er litt lavt og Resett-aktig til å være en kulturavis som Morgenbladet, men med tanke på at den gjenbruks-hatt-«vitsen» strengt tatt er en type helsprø språkharselas man trodde var et tilbakelagt kapittel etter at Jagland forsvant fra Nobelkomiteen, og strengt tatt en forbrytelse mot all humor, skjønner jeg godt at vedkommende ønsker å være anonym. (Hentet fra Morgenbladet uke 14, 2019.) Vis mer

Det er et ganske fint dikt. Mer om det senere.

Først er det tid for cupfinale.

You’ll never walk alone

Manus: Johan Fasting. Regi: Stian Kristiansen

Den første snøen laver over Ulsteinvik, og Helena er alene ute på gresset. I luften ligger en lovnad om at noe stort er i gjære. «Heimebanes» sesongfinale sammenfaller nemlig ved et lykketreff med både rollefigurenes emosjonelle og Ulsteinviks fotballmessige klimaks. Sykt urealistisk, ass.

Michael setter i gang gutta på treningsfeltet, mens Helena leter etter Aron. I garderoben har Mons fått vite at NRK vil ha ham som artig sidekick i studio, og vi øyner plutselig en fremtid for den førtidspensjonerte ulykkesfuglen. Så nå gjelder det å prestere og være morsom i studio, Mons! No pressure, det er bare snakk om fremtiden din.


  His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy / There's vomit on his sweater already / Mons' spaghetti / He's nervous, but on the surface he looks calm and ready. Foto: NRK
His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy / There's vomit on his sweater already / Mons' spaghetti / He's nervous, but on the surface he looks calm and ready. Foto: NRK Vis mer

Eddie bærer tunge vanndunker, og markerer smerte i ryggen ved å gjøre den tidløse «holde seg til ryggen og okke seg»-dansen.

Helena kommer inn og leter etter Espen (i det hele tatt, hun leter en del om dagen, hun), og mellom smertehylene klarer Eddie å si at han er hjemme. Materialforvalteren avfeier Helenas bekymring skylder på en gammel prolaps (åja, en gammel en, ja? Da er det jo ikke noe stress),

«Det går bra», sier han. Hm.

«Det gjøkke det vøtt, Eddie.» Foto: NRK
«Det gjøkke det vøtt, Eddie.» Foto: NRK Vis mer

Espen er hjemme og spiser is i en ånkli god ullgenser, for han er ikke redd for å snu på kjønnsstereotypier.

«Nei, det passer ikke. Jeg var faktisk midt i tredje sesong av Gilmore Girls, hvis du ikke visste det. Lorelai og Christopher har slått opp.» Foto: NRK
«Nei, det passer ikke. Jeg var faktisk midt i tredje sesong av Gilmore Girls, hvis du ikke visste det. Lorelai og Christopher har slått opp.» Foto: NRK Vis mer

Han avspaserer, og spør Helena surt hva hun vil. Hun lurer på om dette har noe med Peder å gjøre.

«Ka da, Peder?» spør Espen paranoid, og prøver å røyke ut hva hun vet.

Han tar henne på at hun egentlig kom for Ottos anke (det røde kortet er slettet, jeeej!), men Helena insisterer på at hun bryr seg. Han forteller motvillig om da Peder antastet ham, og Helena – som jo har blitt utsatt for noe tilsvarende selv – vil ta Peder for sextrakassering. Espen nekter, da kommer «alt» til å komme frem, han vet utmerket godt hvor lett det vil være å spinne kyssingen deres til noe gjensidig – noe det også kanskje var. Og han vet det for det første vil resultere i at Peder slipper unna, men også at det – når den katta først er ute av sekken, i en småbygd som Ulsteinvik – vil hefte ved ham resten av livet. Han er ikke villig til å bære konsekvensene av det han mener er en prinsipiell, men fånyttes kamp, for å få oppreisning etter en urett. «Folk prater allereie.»

Helena skjønner hvor han vil hen. «Koffer bryr du dæ om det? E det sant?»

«Nei!» svarer han litt for raskt, litt for insisterende.

Hverken Espen eller «Heimebane» har planer om å avklare for oss hva som faktisk skjedde den kvelden, og hvem som ville hva. Det er vel kanskje fordi han ikke vet hva han ville selv. (Det fine med tv-serier kontra den virkelige verden er at her er det ikke bare greit å spekulere i andres motiver og viljer, det er en del av poenget.)

Etterpå diskuterer Petronella neste års kontrakt med Helena. Hun skal nemlig opp i lønn, og matches sine mannlige kolleger.

Mellom linjene i dette lønnshoppet antydes det konsekvenser for Espen. Det er en utakknemlig jobb å forsvare en sportsdirektør som sitter hjemme og spiser bringerbærsorbet og ser på «Notting Hill» noen dager før cupfinalen, så Helena blir nødt til å ta frem den tunge skytsen. Hun sier at Petro ikke må si dette videre, og forteller så om Peders trakassering, og setter hardt mot hardt. Sånn i tilfelle det skulle bli snakk om omstruktureringer ville det jo vært dumt om dette kom ut.

Helena mener det sikkert godt her, men veien til helvete er som kjent brolagt med folk som ikke gidder å respektere andres ønsker om konfidensialitet etter å ha fortalt intime hemmeligheter i fortrolighet.

«Du tjener for lite.» Sa ingen sjef noensinne. Ever. Foto: NRK
«Du tjener for lite.» Sa ingen sjef noensinne. Ever. Foto: NRK Vis mer

På vei til klubbhuset ser Espen Peder skyte straffer med unggutta. Kasper – keeperen som prøvde å åpne seg til Espen da det verserte rykter om at han var homo i episode 3 – er blant dem. Espens forakt blir ikke akkurat dempet av Peders overtente mangel på skam, der han hoier rundt og maser om at han «ble bløt i skoen*», når han tråkker i det våte gresset.

(*Jeg lo høyt av denne replikken. For det første fordi Ole Christoffer Ertvaag tilfører en fabelaktig patetisk oppblåsthet til rollen, en blanding av giftig slange med bakenforliggende motiver og en fortapt liten gutt som kjekker seg, men også på grunn av ordvalget. Ertvaag lar litt av Stavanger-målet sitt lekke gjennom her. Vestkantgutter har ikke for vane å si «bløt» om «våt» – det låter rett og slett ekstremt tantete på østlandsk – men jeg liker å forestille meg at Peder ville gjort det.)

FUN FACT: Jeg har det fra meget troverdige kilder innad i produksjonen at i halvparten av scenene har Peder parykk. Ertvaag skulle spille i et teaterstykke underveis i innspillingen, og måtte skinne seg. Serr. Én SKUP-pris, takk. Foto: NRK
FUN FACT: Jeg har det fra meget troverdige kilder innad i produksjonen at i halvparten av scenene har Peder parykk. Ertvaag skulle spille i et teaterstykke underveis i innspillingen, og måtte skinne seg. Serr. Én SKUP-pris, takk. Foto: NRK Vis mer

Inne på styrerommet signerer Espen Ottos anke, da Peder dukker opp. Hjælp. Han har snakket med søsteren sin og hørt urovekkende rykter om at Helena hadde sett noe. Så mye for fortrolighet, Helena.

Espen var i det minste glad for at han ikke fortalte Helena hvor han hadde begravet resten av sjørøverskatten på Runde. Foto: NRK
Espen var i det minste glad for at han ikke fortalte Helena hvor han hadde begravet resten av sjørøverskatten på Runde. Foto: NRK Vis mer

Han både gaslighter og utpresser Espen. «Det jeg trenger er at du går og snakker med Helena og sier at de tingene hun hørte ikke var de tingene hun trodde.» Så antyder han at det hadde vært dumt om dette kom ut i offentligheten.

Espen, som jo deler Peders ønske om å dysse ned, om enn av mer resignerte motiver, sier han skal snakke med henne.

«Da sees vi på cupfinalen,» sier Peder med et smil. Fysj.

Espen feller noen tårer og ser på gamle bilder. Han tar med seg tingene sine og går ut. Kanskje for siste gang.

Ah, husker du den gangen Lorry Gundersen spiste et helt ballnett før han egenhendig slo Djerv 1919 mens han spilte alle posisjoner på banen, inklusive dommer? Good times. Foto: NRK
Ah, husker du den gangen Lorry Gundersen spiste et helt ballnett før han egenhendig slo Djerv 1919 mens han spilte alle posisjoner på banen, inklusive dommer? Good times. Foto: NRK Vis mer

Ved bilen møter han Keeper-Kasper. Han fisker som en bekymret forelder om Peder og han har noe kontakt. Så viser han frem et bilde av en gammel medspiller fra da han selv var på Vargs a-lag. Keeperen Mathias, som reddet tre straffer mot Enga, og ikke minst som roet Espen da han var stressa på banen. Han småsnakket med Espen og minnet om at det bare var et spill. Etter hvert ble symbiosen dem i mellom så sterk at Espen ble kondisjonert til å få hvilepuls bare han hørte Mathias’ stemme.

Så sluttet Espen på laget, angivelig på grunn av et dårlig kne, og han og Mathias mistet kontakten. Livet, ass.

Sweet are the dreams of college life, before our faith is nicked –
The world is but a cherry tree that's waiting to be picked;
The world is but an open road – until we find, one day,
How far away the goal posts are that called us to the play.

He tried to run the ends of life, but with rib-crushing toss
A rent collector tackled him and threw him for a loss.
And when he switched his course again and dashed into the line
The massive Guard named Failure did a toddle on his spine.

På banen driller Helena det unge i laget i å forsvare seg mot den falne englen Adrians angrep. Tommy løper som Adrian, i duell med Aron, som tvinges, gang på gang, til å få overblikket, se spillet flere trekk fremover.

KAMPDAG

Drilltrommer ligger over Varg-hymnen, mens hele Ulsteinvik flagger lyseblått. Våre tapre tropper stiger ut av bussen på drømmenes arena Ullevål, kledt i Petronella-fargede – unnskyld, petroleumsfargede – dresser. Det bli møtt av en skare av fans. Og er det antydninger til Mons' cupfinalelåt vi hører?

Enten bor det sabla mange ulsteinvikinger i studentsiloen på Bjølsen, eller så er det bare ikke så mange østlendinger som heier på RBK. (Evt C, all of the above.) Foto: NRK
Enten bor det sabla mange ulsteinvikinger i studentsiloen på Bjølsen, eller så er det bare ikke så mange østlendinger som heier på RBK. (Evt C, all of the above.) Foto: NRK Vis mer

Mons rigges til i studio, og knoter nervøst med myggen mens han hilser på Carina Olset i rollen som seg selv, og Anniken, hun som Helena hadde beef med sist hun var i studio.

Helena omfavner Camilla, og mor og datter har vel omtrent aldri vært så hjertelige med hverandre. Camilla avslører at Adrian ikke vet om aborten. Så dukker han opp og ting blir awkward. Helena går, og Adrian starter et lite politiavhør i mixed zone og lurer på når Camilla og moren plutselig ble så gode venner, hun har vært sur på henne i evigheter, hvorfor har hun ikke sagt det?

Camilla blir mutt og reservert, og Adrian blir stressa og pushy, og disse to bør virkelig gå dynamikkene i forholdet sitt litt nærmere i sømmene. Avhøret fortsetter: Hun fikk det jo som hun ville, han dro til Trondheim, hva er greia, skal hun gjøre det slutt?

Så Camilla forteller om aborten, som er akkurat sånt man vil høre før sin første cupfinale.

Adjø, fokus... Foto: NRK
Adjø, fokus... Foto: NRK Vis mer

Han blir naturligvis sur, og legger skylden på Helena.

...Hallo, stridsvilje og konkurranseinstinkt motivert og herdet av hevntanker. Foto: NRK
...Hallo, stridsvilje og konkurranseinstinkt motivert og herdet av hevntanker. Foto: NRK Vis mer

Under intervjuet i mixed zone benytter han anledningen til å få inn et par stikk mot Helena. Og med stikk mener jeg skamløst selvhevdende og kvinnefiendtlige hagleskudd. «Sist Varg slo Rosenborg scoret jeg begge målene. Tenker å gjøre det samme nå. Helena har fått mye oppmerksomhet fordi hun er kvinne. Ser man bort fra det er hun ganske ordinær som trener.» Ouch.

When he wound up his college course each student's heart was sore.
They wept to think bull-throated Bill would sock the line no more.
Not so with William - in his dreams he saw the Field of Fame,
Where he would buck to glory in the swirl of Life's big game.

Til kritikere av årets sesong av «Heimebane»: Dere trenger ikke like det, men kan vi i det minste være enige om at det er temmelig ballsy av serieskaperne å gjøre den skjøre, lille spurven vi heiet på i forrige sesong til denne sesongens hovedskurk? Og at grepet kanskje forteller oss noe om den menneskelige psyke, om at den er dømt til for det første å gjenta sine fedres synder, men også for alltid å trekkes mot ytterpunktene, snarere enn å finne den vanskelige, vanskelige likevekten for mer enn et stakket sekund? Ikke det, nei? Hva, helt usaklig at Varg bruker grønne og ikke røde ballnett, sier du? Enig. Drittserie.

Mens Mons ikke helt vellykket prøver å forsvare Helena i studio, står gutta ute i regnet, klare for strid. De smiler til hverandre. Hva enn som skjer, dette er et godt øyeblikk.

Publikumsbilde fra forrige landskamp. ZING! Foto: NRK
Publikumsbilde fra forrige landskamp. ZING! Foto: NRK Vis mer

Så får vi en reneste Renate-reunion, i det Nils, Sissel R og Camilla finner plassene sine. Vi noterer oss at hun har tilgitt Nils for hans ikke fullt så edle riddervirksomhet på bursdagen sin.

Og så er vi i gang.

Fløyta blåses samtidig som Helena får vite at Espen ikke kommer, han sa opp i går. Hun gjemmer hodet ned i kragen.

Hjemme i U-vik tørker Espen oppvasken, men pokker heller, han er like spent på dette som oss. Han skrur på kampen.

Den oppvasken tørker bokstavelig talt av seg sjæl, Espen. Foto: NRK
Den oppvasken tørker bokstavelig talt av seg sjæl, Espen. Foto: NRK Vis mer

Gunnar leder supporterkoret i å hoie «Vi skal bite fra oss,» og «stå på, Varg», og det får en til å lure på hvilke kamprop som ble veid og funnet for veike.

–Ok gutta, da kjører vi tre runder med «Alle er like flinke» før vi går rett over på «det viktigste er å delta,» og til slutt roper vi drithøyt «fotball er bare et spill, ok?». Men ikke for høyt. Tenk på naboene. Foto: NRK
–Ok gutta, da kjører vi tre runder med «Alle er like flinke» før vi går rett over på «det viktigste er å delta,» og til slutt roper vi drithøyt «fotball er bare et spill, ok?». Men ikke for høyt. Tenk på naboene. Foto: NRK Vis mer

Adrian har en halvfarlig sjanse, og så er det Ottos tur til å bryte gjennom forsvarsmuren til et helt fair skudd på mål. Men så løper Adrian i stykker hele Varg, og får en aldeles nydelig scoring.

Også akkurat da Espen øvde seg på Karl og Co.-imitasjonen sin, da.

I pausen tar den selvutslettende Aron skylda, men Helena skjærer igjennom. Det er oss. Hun går bort fra å snakke om taktikk, dette handler om lagmoral og samarbeid. Otto er lederen der ute. Han må ta ansvaret. Han er den eneste som er igjen på banen fra da hun tok over laget.

«Det var dette Espen var redd for», sier hun. Det var derfor han sa opp.

Og hvis du synes dette er et litt snålt øyeblikk både å shame dem og fortelle at sportsdirektøren har dratt sin kos, så vit at hun klarer å snu selv dette til en motiverende tale. For Espen sa opp fordi han trodde det ikke var noe igjen her som var verdt å kjempe for.

Han var redd for at Varg skulle miste sjela si. (Ikke for å si hva var det jeg sa, men... Jo. Nå skal jeg faktisk si hva var det jeg sa.)

Og hva er Vargs sjel? Jo, «Varg er den hånda som drar Aron på beina når han ligger nede. Den hånden som sier du er ikke alene utpå her.»

Snedig å time denne episoden med pollen-sesongen, «Heimebane»! Får nå tror jeg det var mange som fikk noe i øyet.

De færreste i denne sesongen har levd opp til disse idealene – hele rollegalleriet har flakket rundt, like rot- og hjemløse som Camilla. Alle konfliktlinjene, fra Michael og Mariannes bitre skilsmisseoppgjør, til Helena og Camilla og Adrians trekantede kommunikasjonskollaps, og Espens fremmedgjøring, skyldes en akk, så menneskelig overbevisning om at man er alene i verden, at kampene man kjemper må kjempes på egenhånd, at det er bedre å la seg spise opp innenfra av de hemmelighetene vi skjuler, snarere enn å dele dem med verden, i frykt for å få bekreftet at de gjør oss umulige å elske. Varg var stedet der de hjemløse englene skapte et hjem av hverandre, men så langt i år har dørene der vært lukket. Helt til nå.

Best. Trener. Ever. Foto: NRK
Best. Trener. Ever. Foto: NRK Vis mer

I studio får Mons et spørsmål om naturgresset på Ullevål gir RBK en fordel, og han drar det klønete over til en omstendelig anekdote om sist de spilte på Lerkendal, og Carina Olset har aldri sett mer bekymret ut.

Hun avbryter ham, og Mons ser fremtiden som den nye Bernt Hulsker renne ut i sanden.

«Det trenger ikke være den nye Bernt, engang. Jeg tar til takke med den nye Mads Hanssen! Mini Jacobsen! Ivar Hoff!» Foto: NRK
«Det trenger ikke være den nye Bernt, engang. Jeg tar til takke med den nye Mads Hanssen! Mini Jacobsen! Ivar Hoff!» Foto: NRK Vis mer

Andre omgang er i gang, og Aron er så nervøs at han holder på å smuldre opp, «Infinity War»-style. Han hører en stemme over skulderen.

Det er Kasper, som spør om han vil bli med å se den nye «Star Wars»-filmen i morgen. Tommy vil også være med.

Nervene roer seg.

Pollenallergien i de tusen hjem blusser opp.

Aron klarerer corneren, og takler Adrian, og i det hele tatt. Fyren er plutselig blitt en fotballjedi, av Kasper Wan Kenobis «Use the force»-aktige småprat.

MEN ALLE VET JO AT STAR WARS EP IX HAR PREMIERE 20. DESEMBER SKAL VI LIKSOM ANTA AT DENNE CUPFINALEN ER RETT FØR JUL HVORDAN KAN JEG TRO PÅ HANDLINGEN HER NÅR SERIEN IKKE FORHOLDER SEG TIL NOEN SOM HELST AV MINE PERSONLIGE KJEPPHESTER AAAAAAAARGH. Foto: NRK
MEN ALLE VET JO AT STAR WARS EP IX HAR PREMIERE 20. DESEMBER SKAL VI LIKSOM ANTA AT DENNE CUPFINALEN ER RETT FØR JUL HVORDAN KAN JEG TRO PÅ HANDLINGEN HER NÅR SERIEN IKKE FORHOLDER SEG TIL NOEN SOM HELST AV MINE PERSONLIGE KJEPPHESTER AAAAAAAARGH. Foto: NRK Vis mer

Adrian svarer med å spenne ben på Aron, og får gult kort. Otto rekker ut en lanke og hjelper Aron opp, og skal jeg liksom få allergiutbrudd av frisparksituasjoner også, nå?

Herlighet, tenk at en fotballkamp kan være så rørende. Jeg vet ikke hva jeg blir i best humør av å tenke på: hvor bra denne episoden er, eller hvor mye Morgenbladet irriterer seg i bakkenbartene sine akkurat nå. Foto: NRK
Herlighet, tenk at en fotballkamp kan være så rørende. Jeg vet ikke hva jeg blir i best humør av å tenke på: hvor bra denne episoden er, eller hvor mye Morgenbladet irriterer seg i bakkenbartene sine akkurat nå. Foto: NRK Vis mer

Men Adrian har ingen planer om å gi seg. Han finter ut Kasper, og setter ballen mot åpent mål. Men Aron har enda et jeditriks oppe i shortsermet, og med verdens lengste høyreben redder han på strek og klarerer. Kasper hjelper ham opp og fortsetter å snakke om «Star Wars». En helt vanlig dag på jobben, dette.

Vi nærmer oss overtid av overtiden, og Mons klarer ikke sitte i studio mer. Mens Espen roper til skjermen får ungvargene sin ilddåp, i form av en aller siste dødball. Selv Kasper sendes opp i angrep, og rett før dommeren skal blåse av header han til Aron, som trygger ballen i mål, og sender Varg inn i ekstraomganger. Espen brøler.

Helena ber gutta «ligge smalt, og la RBK spille bredt, men når vi går, da går vi», og jeg skjønner ingenting av det, men det er nok genialt, altså. Hun har en myk og oppmuntrende tilnærming, jeg tror til og med jeg så et lite smil. Omsider har hun skjønt at de gode strategiene hennes ikke blir bedre av at man pakker dem inn i brøl og skyllebøtter.

RBK-treneren, på sin side, kjefter Adrian ut på banen igjen.

I korridoren ringer Mons etter taxi, men møter på Eddie som er ute og tøyer prolapsen. Mons er deppa for at ting ikke er som før.

«E he teke av Leeds-drakta for fyste gong sia e vert konfirmert. Og da he e teke høyde for mitt eiga bryllup OG bryllupsnatta.» Foto: NRK
«E he teke av Leeds-drakta for fyste gong sia e vert konfirmert. Og da he e teke høyde for mitt eiga bryllup OG bryllupsnatta.» Foto: NRK Vis mer

Eddie trekker på skuldrene og lirer av seg noen visdomsord slik bare materialforvaltere kan. Da Helena kom sa man at ting ikke kom til å bli det samme. Ditto da de fikk ny stadion. Eller da laget fikk sin første mørkhudede spiller for 20 år siden.

«Ting blir ikke det samme som før. Det gjør ikke det. Det gjør aldri det,» ler han, og går inn igjen, mot fremtiden, med ryggen så høyt hevet som prolapsen tillater.

Espen har tatt frem whiskeyglasset i det Adrian går i hard duell med Aron. Han får en billig (?) straffe, bare sekunder før kampslutt.

«Dommerjævel!» roper Gunnar.

Men han sender sikkert en melding og sier unnskyld etterpå. Foto: NRK
Men han sender sikkert en melding og sier unnskyld etterpå. Foto: NRK Vis mer

Adrian løper mot ballen, og Kasper har så gameface atte fy. Og han redder. Adrians fall er komplett.

So, with the sheepskin tucked beneath his arm in football style
Bill put on steam and dashed into the thickest of the pile;
With eyes ablaze he sprinted where the laureled highway led –
When Bill woke up his scalp hung loose and knots adorned his head.

Og da skulle man kanskje trodd det ble straffespark-konkurranse? Åneidu. I én sammenhengende, gåsehudfremkallende, aldeles føkkings praktfull kamerakjøring langs hele banen, starter Varg kontringsspillet sitt. Kasper setter i gang spillet, og hele laget er involvert i et samkjørt pasningssamarbeid som går via Aron, videre til Kidane på midtbanen, og til slutt til Otto – den siste av de første – som med kapteinsbindet halvt avrevet, flagrende i vinden, setter ballen inn mot boksen, og så ...

Dette er ikke vondt ment, Tommy, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi sett for meg at det var du som skulle få meg til å grine. Men her er vi altså.

Tommy, pjokken som ikke har fått med seg at brus har kalorier, planter seiersmålet i nettet, og cupgullet er et faktum. Lagarbeidet gjorde Varg til noe større enn seg selv, og det hele er pakket inn i et teknisk filmspråk som ikke bare hever både adrenalinnivå og nakkehår hos seeren, men som på samme tid både billedliggjør Helenas tale om Vargs sjel, og formmessig underbygger hele sesongtematikken. Vit at det kreves en liten landsby av folk som jobber i takt for å få sånne tv-øyeblikk til å sitte. Det skal bygges opp via karakter og handling gjennom en hel episode og sesong, og så skal det avvikles teknisk, både av regissør, skuespillere, kamerateam og teknisk stab, til det til slutt blir et totalt oppslukende øyeblikk, der du ikke engang tenker på noe annet enn om Varg får den ballen i mål, sammen.

Fotball og filmspråk som metafor for menneskelig samhandling, i skjønn forening. Gullrutekomiteen må gå i seg sjæl.

Kampen blåses av. Camilla jubler uforholdsmessig mye, og Espen gjør en Hugh Grant-dans rundt stuen.

Besteste Otto: Bill had the speed – Bill had the weight – Bill never bucked in vain; From goal to goal he whizzed along while fragments, strewed the plain, And there had been a standing bet, which no one tried to call, That he could make his distance through a ten-foot granite wall. Foto: NRK
Besteste Otto:
Bill had the speed – Bill had the weight – Bill never bucked in vain;
From goal to goal he whizzed along while fragments, strewed the plain,
And there had been a standing bet, which no one tried to call,
That he could make his distance through a ten-foot granite wall.

Foto: NRK Vis mer

Heltene og dådene deres i kampen er så mange at man ikke kan telle dem. Det eneste som mangler nå er at Varg redder en fødende dame ut av et brennende hus midt på stadion, og hjelper til å forløse babyen.

IKKE FOR Å SKRYTE: Men en gang da jeg var på Lyn-kamp hjalp jeg en liten gutt som hadde låst seg inne på do fordi døren var gått i vranglås. Ikke alle helter har kapper eller fotballdrakter. Foto: NRK
IKKE FOR Å SKRYTE: Men en gang da jeg var på Lyn-kamp hjalp jeg en liten gutt som hadde låst seg inne på do fordi døren var gått i vranglås. Ikke alle helter har kapper eller fotballdrakter. Foto: NRK Vis mer

Adrian ligger igjen alene på gresset, som syndebukk. En brent straffe vil kanskje lære ham at den monomane egofotballen hans har en bakside også. Helena går bort til ham. Hun rekker ut hånden, løfter ham opp, og gir ham en klem.

But one day, when across the Field of Fame the goal seemed dim,
The wise old coach, Experience, came up and spoke to him.
«Oh Boy,» he said, «the main point now before you win your bout
Is keep on bucking Failure till you've worn the piker out!»

«And, kid, cut out this fancy stuff – go in there, low and hard;
Just keep your eye upon the ball and plug on, yard by yard,
And more than all, when you are thrown or tumbled with a crack,
Don't sit there whining - hustle up and keep on coming back;»

Det er så mange kandidater til årets tv-øyeblikk her at jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

Og vi er ikke ferdig ennå.

Kasper intervjues som keeperhelt, og gir Helena æren for alt. Han gleder seg til å komme hjem til kjæresten og feire, for han kunne ikke være her, fordi eksamen.

Journalisten roper ut «hva sa du sa du?», og flaks at han ikke drakk vann, for da hadde han sprutet det ut over hele Ullevål i sjokk.

Kasper bare smiler og gjentar det han sa, og jada, sportsverden, han omtalte kjæresten sin med hankjønnspronomen, og mer enn det får du ikke, herr reporter, for nå skal Kasper feire med kompisene.

Hjemme sitter Espen og lar tårene strømme. Det er på grunn av stolthet over at Kasper tok eierskap til sitt eget liv foran en hel verden, på sine premisser. At stafettpinnen er sendt videre til en ny generasjon varger, som kanskje vil bli noe enda større enn kjempene som har gått før dem.

Kanskje er det også en bittersøt sårhet over at den nye generasjonen klarte å gjøre noe han aldri greide, en visshet om at Kasper får leve ut et liv som både fotballspiller og homofil, på en måte som ikke var mulig i hans tid.

Uansett er det et vondt og vakkert øyeblikk, og man kan håpe at tårene blir starten på en forløsning Espen så sårt trenger.

Ungvargene synger med supporterne. Ingen vil hjem.

MILLENNIALS, ASS: Ungdommen nå til dags, hvordan skal dette gå? Foto: NRK
MILLENNIALS, ASS: Ungdommen nå til dags, hvordan skal dette gå? Foto: NRK Vis mer

Adrian går ut i restene av gullkonfettien, og Camilla venter på ham på tribunen. De snakker ut. Hun sier unnskyld, og de forsones og drar på byen med Nils og Sissel Renate, sistnevnte kan nemlig få dem inn på et 24-årssted som ser mistenkelig ut som Südøst.

Nils begynner på en ny Men Going Their Own Way-rant, men blir effektivt parkert av Sissel Renate, som gir Jordan Peterson konkurranse i å stramme opp den bløte, unge mannen. Å falle inn i sånne bitre, forenklede verdensanskuelser blir en selvoppfyllende, selvforsterkende profeti. Og det er dessuten ikke nødvendig. For Nils trenger heller ikke gå alene.

De danser og drikker seg dritings med to sugerør fra samme drink. Adrian tørker spy og ser ut som han skal til å gå inn for et kyss, men de foreslår heller å dra hjem.

«Det er bra for deg, det her», sier Camilla, for nå synes hun det var på tide at Juvente fikk noe å skrive kronikk om igjen.

Tilbake i Ulsteinvik tilbyr Petroleumella en ny kontrakt til Helena. Hun blir den best betalte treneren i Eliteserien.

Sludden er aldri finere enn over Ulsteinvik stadion etter et cupgull. Foto: NRK
Sludden er aldri finere enn over Ulsteinvik stadion etter et cupgull. Foto: NRK Vis mer

Samtidig har Peder pressekonferanse og annonserer Vargs nye klubbinitiativ om å øke bevisstheten rundt homofobi i idretten. Han skryter av Kasper, som har tatt det tøffe valget og blitt Norges første, åpne homofile fotballspiller. Med «Heimebane» som veikart til en bedre verden kan man kanskje håpe at virkeligheten etteraper kunsten sanrt.

Helena oppsøker Espen, som nyter sitt otium ved å plukke kvister ved vannet.

Hun forteller at hun har sagt opp. Hun beklager at det ble som det ble.

Espen er sjokkert. «Det hjelper da ikke at vi begge er arbeidsledige?», Men Helena vil ikke fortsette uten ham.

«Så du skal legge Vargs fremtidige sportslige fiasko på mine skuldre også, Helena?» Foto: NRK
«Så du skal legge Vargs fremtidige sportslige fiasko på mine skuldre også, Helena?» Foto: NRK Vis mer

Hva skal hun gjøre nå? Helena vet ikke. Hun ser for seg at Rosenborg snart vil trenge en nye trener. (Edit: Helena sier «Det er grenser for hvor lenge han svensken får holde på.» Hun sikter vel sannsynligvis til Lars Lagerbäck, og sikler altså på landslaget, ikke RBK. Beklager. Takk til @sigridrg som høflig påpekte det før jeg rakk å bli karnøflet av fotball-Twitter. Hei, jeg advarte dere allerede i første recap at jeg ikke kan noe som helst om fotball!)

Espen vurderer å åpne pizzeria.

«Hva tenker du på?»«At jeg er glad jeg tok på meg den grønne jakken og ikke den neonlilla, ellers kunne fargepaletten i dette bildet blitt veldig mye mindre tilfredsstillende.» Foto: NRK
«Hva tenker du på?»
«At jeg er glad jeg tok på meg den grønne jakken og ikke den neonlilla, ellers kunne fargepaletten i dette bildet blitt veldig mye mindre tilfredsstillende.» Foto: NRK Vis mer

Og sånn slutter andre sesong av «Heimebane».

Kommer det ikke noen flere blir dette en verdig avslutning på en av norgeshistoriens beste tv-serier. Jeg bare håper NRK har kaldt nok hode til å ta en sånn beslutning basert på hvorvidt serieskaperne mener det er flere historier igjen å fortelle her, og ikke på bakgrunn av en litt vag konsensus om at serien har «tapt seg», bare fordi andre sesong spiller på andre strenger enn første. Med fare for å gjenta meg selv, er det naturligvis helt legitimt å ikke ha sansen for denne sesongen. Veien derfra til at den er kvalitativt dårlig, er imidlertid lang, og så langt jeg har sett er den gjerne brolagt med alt annet enn faglig funderte argumenter.

Det er i det hele tatt merkelig ikke å anerkjenne det skyhøye nivået, hvor helstøpte og komplekse de enkelte rollefigurene er, hvor elegant rollegalleriet er satt sammen til å spisse konfliktene og turnere tematikken på en nyansert og balansert måte, hvor gjennomgående sterkt og troverdig de er gitt liv av ensemblet, hvor stramt, tålmodig og kompromissløst plottet bygges opp, rulles ut, og forløses, og hvor imponerende høyt produksjonsnivå serien har, uten at det noengang fremstår som et overbudsjettert stilleben som så ofte ellers. Nå begynner jeg for så vidt å bli vant til å være i mindretall, men jeg kan virkelig ikke forstå hvordan noen kan se på «Heimebane» sesong 2 uten å se noe annet enn det norske fjernsynsdramaet som holder det soleklart høyeste, internasjonale nivået siden «SKAM».

Så hva enn veien videre blir, håper jeg den ikke blir diktert av hverken manglende gullrutenominasjoner eller spuriøse klikksaker om lavere (men fortsatt gode) lineære seertall, men aller minst av fotballsynsere og sofaeksperter som leker dramaturger, eller twitterske ryggmargsreflekser om irrelevante kunstneriske størrelser som realisme. Det er å la halen logre med hunden, og veien til friksjonsløs, konsensusstyrt kunst. Sånt er ingen tjent med, og i hvert fall ikke oppgaven til en statsfinansiert, ikke-kommersiell allmennkringkaster med trygg og forutsigbar økonomi å gi oss.

Det er en utakknemlig rolle å få for en serie, å plutselig tvinges på defensiven og måtte forsvare seg mot urettmessige angrep, bare fordi en folkelig vind har snudd. «Heimebane» og dens skapere bør få slippe det, det er opp til oss å sette premissene for seriens ettermæle eller fremtid.

«You'll find the road is long and rough, with soft spots far apart
Where only those can make the grade who have the Uphill Heart.
And when they stop you with a thud or halt you with a crack,
Let Courage call the signals as you keep on coming back.

Beretningen om Varg IL ble så bra som den ble fordi den gikk sin egen vei. Det er en vei ikke alle vil, eller trenger, å gå med den.

Men det er heller ikke en vei vi skal la den gå alene.

«Keep coming back, and though the world may romp across your spine,
Let every game's end find you still upon the battling line;
For when the One Great Scorer comes to mark against your name,
He writes – not that you won or lost – but how you played the Game.»

-

-

Les hele diktet her, og ikke minst Dagbladets tidligere «Heimebane»-recaps:

Sesong 2 (Christopher Pahle)

Sesong 1 (Marie L. Kleve)