Det kritiske øyeblikket

Når bildene av katastrofen bølger over TV-skjermen, tenker vi: Hva ville jeg gjort, hvis det var meg? Og det vet ekspertene faktisk ganske mye om.

LIZ BUER, journalist i Dagbladet

Hvem er det som blir totalt lammet under en krise? Hvem er det som løper i panikk? Og hvem tar ledelse og beroliger de andre?

Katastrofepsykiatri er vitenskap. Naturkatastrofer, ulykker og vold har store kostnader, også i ettertid. 30- 40 prosent av dem som har opplevd en nødsituasjon, får en såkalt posttraumatisk stressforstyrrelse med angst og depresjoner.

Professor Lars Weisæth har forsket på krise- og katastrofepsykiatri i 25 år. Funnene gjør at man kan forutsi hvem som trenger mye oppfølging etter en katastrofe.

- Inntrykk fra en spesielt truende situasjon lagres et bestemt sted i hjernen. Det gjør at minnet ikke får noe datostempel. Dagligdagse minner blekner over tid. Men voldsomme inntrykk gir følelsen av at det gjenoppleves hvis det trigges fram.

80 PROSENT av ulykkesofrene vil få midlertidige etterreaksjoner. Mens 20 prosent ikke ser ut til å reagere spesielt i det hele tatt.

- Vi tror at det både er genetisk betinget og tillært. Det er mennesker med sterk realitetsorientering, som tar hver dag slik den kommer, og som ikke lett blir overveldet. Men her finner vi også mennesker som er godt trenet i krisesituasjoner, sier Weisæth.

Under en katastrofe vil 30- 40 prosent av oss bevare fatningen fullt ut. En tredjedel vil øke risikoen ved for eksempel å bli handlingslammet eller løpe i feil retning. Bare én til to prosent vil få en psykotisk reaksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen mennesker har så sterk pliktfølelse at de risikerer sitt eget liv for å hjelpe andre. Hvor mange som dør fordi de prøver å redde andre, vet man ikke. Under avhørene etter Sleipner-tragedien kom det fram at matros Leif Larsen tok av seg sin egen overlevelsesdrakt og ga den til en eldre kvinnelig passasjer. Larsen mått selv bøte med livet.

- Vi vet at familiemedlemmer ofte dør sammen. Under «Scandinavian Star»-ulykken var det opptil sju som døde sammen. Å få foreldre til å evakuere i en situasjon der de ikke vet hvor barna er, er vanskelig. De setter livet til for å redde barna.

HVORDAN DU REAGERER under og etter en katastrofe, har både med personlighet, trening og ulykkesopplevelsen å gjøre.

- Mye av reaksjonen bestemmes av beredskapsnivået, og det er trening som bygger beredskap. De som har gjennomført militær verneplikt, greier seg bedre enn andre. De som har lært å håndtere brann, havari eller krig, vil oppleve at det har overføringsverdi. Det er stor kjønnsforskjell, men det har ikke med biologi å gjøre.

To faktorer bestemmer kjønnsforskjellen: Menn er utsatt for tre- fire ganger så mange ulykker.Mannsrollen fører med seg beredskapsansvar. Men mødre som er sammen med sitt barn opplever aldri panikk, sier professoren.

En person som er engstelig fra før av, er spesielt utsatt for ettervirkninger. Bestemte forestillinger om hvordan man ser seg selv og verden rundt, kan også øke risikoen for uønsket katastrofeatferd. De som har en sterk overbevisning om at «verden er rettferdig», vil reagere med et «Hva er det jeg har gjort som fortjener dette?». Mens mennesker som har en utpreget forestilling om at «hvert menneske har stor verdi», kan få en sterk negativ opplevelse hvis de for eksempel opplever at noen andre blir reddet før dem.

- NÅR DET GJELDER selve ulykkesprosessen, er det fire dimensjoner som sier hvor alvorlige etterreaksjonene vil bli:

1) Varighet, og hvor stor dødstrusselen er. Hva man har sett, hørt og luktet, og hvordan det er gått med de andre rundt.

2) Kroppsskadene. Særlig det å kjenne at man brenner, skaper varige sår i sjelen. Det å sitte fast, og bli hindret i å evakuere, er også en sterk påkjenning.

3) Vitneopplevelser. Nærheten til andre ofre, særlig mennesker man er knyttet til. Verst er det å være hjelpeløst vitne til andre hjelpeløse ofre.

4) Trusler mot ens selvrespekt. Det å stå overfor umulige valg, som å måtte forlate hjelpeløse for å redde seg selv, sier Weisæth.

- Fra togulykken på Rena fikk vi historien om kvinnen som satt fast i flere timer og reddet seg selv ved å slokke flammene omkring seg. Redningsmannskapene roste henne for hennes ro og rasjonelle atferd. Hvordan kunne hun håndtere en så kritisk situasjon så bra? Jeg blir ofte imponert av hva mennesker makter i så kritiske situasjoner.

- Den fornuftige handling understøttes av en psykologisk mekanisme som på fagspråket kalles disassosiasjon. Det betyr at det oppstår en spalting mellom tanker og følelser. Man blonelt. Man kjenner verken sorg eller angst. Etterpå kan man virke helt rolig, uten følelser - det er lettelsen over å ha overlevd.

- Hjelper dette på etterreaksjonen?

- Mennesker som greier å gjøre noe i en krisesituasjon, særlig for andre, får en opplevelse av å kunne påvirke, ha kontroll. Det motvirker hjelpeløshetsfølelsen.

- ER DET LURT å stå fram i mediene og fortelle om opplevelsen?

- Noen vil angre i ettertid, men for mange er det bra å fortelle, så lenge de har styring og kontroll.

- Kan katastrofepsykiatri ha negative virkninger?

- All uvettig framferd kan virke skadelig. Noen må man være forsiktig med når det gjelder å dele opplevelser. Hvem og på hvilket tidspunkt, vet vi ikke nok om. Det viktigste er at folk ikke gjenopplever ulykken på en måte som skader dem, og der må både journalister og fagfolk være forsiktige.

Togulykken på Åsta
Alexander Kielland-ulykken