REFORMIVER: «Paradoksalt minner forfatternes ustoppelige reformiver meg om sosialdemokratiets ideologer på sitt fjerneste: La oss endre verden ved ustanselige reformer, basert framfor alt på prinsipper, prinsipper, prinsipper», skriver kronikkforfatter Erik Fosnes Hansen (bildet) om Civita.boka «Kultur for kulturens skyld». Foto : Bjørn Langsem / Dagbladet
REFORMIVER: «Paradoksalt minner forfatternes ustoppelige reformiver meg om sosialdemokratiets ideologer på sitt fjerneste: La oss endre verden ved ustanselige reformer, basert framfor alt på prinsipper, prinsipper, prinsipper», skriver kronikkforfatter Erik Fosnes Hansen (bildet) om Civita.boka «Kultur for kulturens skyld». Foto : Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Det kulturpolitiske parallellunivers

La oss gjøre med teatrene hva man gjorde med de gamle varemagasinene: Behold navnet og la franchisen flytte inn. Og ut. Og inn. Og ut.

De tre forfatterne Meisingset, Fonn Matre og Horrigmo, alle med Civita-tilknytning, leverer et helhjertet og teoretisk godt skodd forsøk på å formulere noen prinsipper for hva som kan tenkes å bli borgerlig kulturpolitikk. Var denne skribent skikkelig ond, ville han kunne sagt at dette kan tenkes å skulle ha sedativ effekt: Man vil ikke gjøre samme kardinalfeil som under valgkampen for fire år siden, der Fremskrittspartiet fikk kose seg med kulturpolitikken alene en hel sommer. Men denne skribent sluttet å være ond for en tid tilbake, og derfor vil jeg heller hylle dette skriftet som et oppriktig ment forsøk på å tenke mer grunnleggende og ordentlig rundt kulturpolitikk på borgerlig-intellektuelt hold. Man har altså begynt å ta kulturpolitikk på det fornødne alvor, og det er bra.

Under lesningen ble jeg imidlertid mer og mer frustrert, tross gode hensikter og innsikter. Det var noe grunnleggende som skurret. Jeg ble sittende og tenke over hvor problemet stakk. Siden boka omfatter en lang, lang rekke felter, blir jeg nødt til å statuere noen få, men brutale eksempler. Men la oss først se på hva de største, grunnleggende svakhetene består i:

Ett hovedproblem synes å ligge i trioens egen, nokså snevre, faglige ensidighet. De er alle tre akademikere, de er alle tre født på 80-tallet, og ingen av dem har noen som helst erfaring som forvaltere av kulturelle støtteordninger eller som kunstnere. Spørsmålet er derfor om de greier å bygge praktisk bru fra sine teoretiske analyser og over i en kulturpolitikk som faktisk kan implementeres uten å utløse (utilsiktede) ulykker. Og er det i det hele tatt mulig å slutte fra en analyse som viser at visse av dagens ordninger kan ha innebygde svakheter, til at de derfor er gale og bør reformeres fra grunnen? Man vil finne svakheter ved alle ordninger, og man vil alltid kunne gjøre alt annerledes. Det er mulig, men er det ønskelig? Eller risikerer man bare å bytte ut ett imperfekt system med et annet? Hvor dårlig - eller rettere: hvor lite godt - skal noe fungere, før man gjør tabula rasa? Videre er kunstnernes tarv i liten grad berørt i analysene. Det er mange fagre ord om kunstens autonomi. Men om kunstnernes situasjon, for eksempel økonomisk, står det forbausende lite, annet enn i en rekke antydninger om økte kompensasjonsordninger.

Derimot har man en rekke forslag til konkrete, radikale nyordninger. Hva med å tømme alle institusjonsteatrene for sine faste ensembler, og gjøre dem til åpne utleiescener for fri teatergrupper? Dette har jo ført til masse spennende teater i for eksempel Belgia, nevnes det, så hvorfor ikke også her? Ja, la oss med et pennestrøk oppheve de gammeldagse kunstnernes gammeldagse, kjedelige oppsigelsesvern; la oss helt overse deres behov for en viss økonomisk forutsigbarhet også i sine liv - og la dem bli frilansere resten av evigheten. Ja, la oss gjøre med teatrene hva man gjorde med de gamle varemagasinene: Behold navnet og la franchisen flytte inn. Og ut. Og inn. Og ut.

Utgangspunktet er «liberalt» - og i dette ligger en tro, en ideologisk overbevisning: En grunntanke om at det som kan drive seg selv, som forretning, heller ikke trenger statlig støtte. Det er bare det smale, det spesielt kunstnerisk verdifulle, som skal ha støtte, og bare det. Men så enkelt er det jo i virkeligheten ikke. I kunsten går nemlig mange, mange linjer fra det brede til det smale. Og hvor skal grensen gå? En forestilling som «Festen» på Nationaltheatret var en fest - for kritikere, publikum og formodentlig også for teatrets økonomidirektør. Skulle teatret derfor ha måttet tilbakebetale de offentlige støttekroner, dersom en konkurrerende privatscene satte opp et tilsvarende stykke, som kanskje gikk mindre godt? Problemet med denne type overdreven prinsipptenkning blir også synlig når vi kommer til innkjøpsordningene for litteratur. Forfatterne mener at bøker som lønner seg, ikke bør kjøpes inn for offentlige midler. Det ser jo helt tilforlatelig ut - til man tenker over at det nettopp er disse bøkene, de mest populære, som er mest etterspurt i skranken. Bibliotekene må altså kjøpe dem inn likevel, for egne (stadig offentlige) midler. Bortfall av kulturfondbøkene for de mest populære titlenes vedkommende, ville altså bare legge et ytterligere press på de allerede hardt kvestede, kommunale budsjetter for bokinnkjøp. Og hvilke bokinnkjøp vil rammes av dette, mon tro? Svaret sendes Civita, Akersgata 20, 0158, Oslo.

Det som måtte være av frigjorte midler fra innkjøpsordningene, mener trioen, skal så tilføres forfatterne ved hjelp av stipender (hurra, flere kompensasjonsordninger!) og til forlagene via en prosjektstøtteordning! Jeg måtte gni meg i øynene, men det står det, altså: «Det bør være mulig å søke om støtte til manusutvikling, produksjon og formidling av litteratur». Her mener altså trioen at staten - via en bedømmelseskomité - skal legge seg opp i forlagenes redaksjonelle frihet og gi tilsagn eller avslag på forhånd. Man vil altså ha en i forkant statskontrollert eller statsinfluert redaksjonell utgivelsesprosess!

Når det så gjelder Kulturrådet, vil jeg nøye meg med å påpeke det upraktiske i at forfatterne, som ellers ikke ofte nok kan påpeke viktigheten av et slankest mulig byråkrati, både leker med tanken om en rekke, regionale kulturråd, og dertil vil innføre enda et «kulturråd», parallelt med det nåværende, som skal ta seg av vurderingen av de regulære tilskuddene til de faste kulturinstitusjonene, som da helt skal fjernes fra departementet. Paradoksalt minner forfatternes ustoppelige reformiver meg om sosialdemokratiets ideologer på sitt fjerneste: La oss endre verden ved ustanselige reformer, og la for Guds skyld ikke reformene være basert på selvopplevd empiri eller praktisk gjennomførbarhet, men på teori, og framfor alt på prinsipper, prinsipper, prinsipper.

«Grau, teurer Freund, ist alle Theorie, und grün des Lebens goldner Baum», sier Faust. Det er på fruktene at treet kjennes, og det er ikke grunnløst å si at den ekspansive kulturpolitikk som har blitt ført i Norge etter krigen har gitt oss rikelig tilbake. De seire som norsk kultur feirer ute, samt den stadig økende betydning de har i menigmanns liv hjemme, burde vise dette. Det er et godt eksempel på at penger kan bli noe vakkert. Men det helt konkrete måltallet, 1 prosent av statsbudsjettet til kultur, vil av en eller annen grunn ikke forfatterne tallfeste. Nettopp derfor er det kanskje ikke så rart at så mange kunstnere og kulturarbeidere, for ikke å si de lidenskapelig kulturopptatte, har problemer med å slutte seg til de borgerlige partiers rekker.

Et mulig politisk attraksjonspunkt til borgerlig side for disse grupper i framtida ligger ikke, slik forfatterne synes å tro, i en ny prinsipptenkning på konservativt hold. De fleste vil nemlig gi katten i hvorvidt det er problematisk at kulturpolitikken også i noen grad brukes instrumentelt, altså til også å fremme for eksempel noen sosialpolitiske hensikter, iallfall så lenge disse bare er godt sideordnet hovedlinjen i politikken.

Nei, kom med prosenttallet. Fortell oss hvor mye penger det blir. Så får vi se hva slags kulturpolitikk dette egentlig er.

Dette er en sterkt forkortet og delvis bearbeidet versjon av en tekst tidligere publisert på minervanett.no.