Godt alternativ: Hvis William og Kate oppfører seg skikkelig, i motsetning til noen av de mer dristige medlemmene av Storbritannias kongefamilie, og bidrar til utviklingen av et modernisert, slanket konstitusjonelt monarki, kan dette faktisk være bedre enn alternativene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters/Scanpix
Godt alternativ: Hvis William og Kate oppfører seg skikkelig, i motsetning til noen av de mer dristige medlemmene av Storbritannias kongefamilie, og bidrar til utviklingen av et modernisert, slanket konstitusjonelt monarki, kan dette faktisk være bedre enn alternativene, skriver kronikkforfatteren. Foto: Reuters/ScanpixVis mer

Det kunne vært verre

Et konstitusjonelt monarki er vanskelig å rettferdiggjøre i demokratisk teori. Men gjør land med politiske presidenter det stort bedre?

Hvis ting fortsetter slik de er, og Storbritannias prins Charles etterfølger sin mor og regjerer som konge til han dør i høy alder, så vil det unge paret som giftet seg i Westminster Abbey på fredag, en eller annen gang rundt 2040 bli kong William V og dronning Catherine. Bare fordi han tilfeldigvis ble født inn i det, vil William da bli statsoverhode i det som måtte være igjen av dagens Storbritannia. Er det greit? Mitt svar er: I teorien nei, i praksis trolig ja.

Hvis William og Kate oppfører seg skikkelig, i motsetning til noen av de mer dristige medlemmene av Storbritannias kongefamilie, og bidrar til utviklingen av et modernisert, slanket konstitusjonelt monarki, kan dette faktisk være bedre enn de sannsynlige alternativene. Når jeg ser mot Europa, tror jeg ikke land som Sverige, Nederland, Danmark og Spania, som alle har monarker, er verre stilt enn de som har partipolitikere som er direkte eller indirekte valgt som president. Eller ville du heller ha en president Blair i Buckingham Palace?

Med ett lite avbrudd på 1600-tallet, da engelske revolusjonære eksperimenterte med å halshogge en av dem, har det vært konger og dronninger i England, konger og dronninger over engelskmennene, i over tusen år. Det er utrolig. Det hører til i poesien. Tenk dere Shakespeare rensket for alle referanser til det kongelige. Før man går bort fra tusen års poesi, bør man være svært sikker på at man vil gjøre det bedre i prosa.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som vi igjen ser på verdenspressens invasjon av London før det kongelige bryllupet, er denne historien, legenden og mystikken også et viktig bidrag til Storbritannias myke makt (makten til å tiltrekke) og landets inntekter fra turisme. Jeg tror ingen drar til Berlin for å se vaktskiftet ved Schloss Bellevue, eller for å få et glimt av president Wulff og hans hustru, og de små Wulff-barna. «President hvem?» ville de fleste i verden ha spurt hvis det ble referert til det nåværende statsoverhodet i Europas mektigste land. Det er greit hvis du lager massevis av BMW-er, Mercedeser og maskiner som eksporteres til Kina. Det gjør ikke Storbritannia. I stedet har de dronningen, William og Kate.

Disse argumentene fra historie, poesi og myk makt ville måte vike hvis det konstitusjonelle monarkiets eksistens i alvorlig grad forstyrret den demokratiske prosessen, umuliggjorde et åpent samfunn med like muligheter for alle og holdt landet tilbake i en trangsynt fortid med hierarki og privilegier.

I teorien gjør monarkiet alt dette. Dette er blant årsakene til at den britiske avisa The Guardian har gått inn for en republikk, og grunnen til at mange Guardian-lesere - men ikke de fleste briter, slik en meningsmåling i The Guardian viste nylig - ville foretrekke å avskaffe monarkiet.

I praksis tror jeg imidlertid at disse ulempene bare gjelder i marginal grad, og langt mindre enn det gjorde for tretti år siden, da Charles og Diana holdt sitt eventyrbryllup. Det finnes ødeleggende udemokratiske elementer i det britiske politiske systemet - først og fremst det ikke-valgte overhuset i nasjonalforsamlingen, House of Lords - men monarkiet står ikke høyt på listen blant dem. Hvis vi skal snakke om makten til ett enkelt ikke-valgt individ, er mediemogulen Rupert Murdoch en langt større trussel mot det britiske demokratiet enn statsoverhodet som har arvet sin posisjon.

Ifølge konstitusjonseksperten Vernon Bogdanor har ingen britiske monarker nektet å godkjenne en lov siden 1707. Noe udemokratisk obskurantisme forårsakes fremdeles av det «kongelige prerogativ» og setningen i konstitusjonen om at suvereniteten ligger hos «Kronen i parlamentet», men advokaten Richard Gordon har vist hvordan Storbritannia kunne få en tvers igjennom moderne skrevet konstitusjon, fullt og fast basert på folkets suverenitet, og likevel beholde en monark som arver sin posisjon som statsoverhode.

Dronningen har kanskje en begrenset politisk innflytelse, men det finnes ingenting som tyder på at hun har brukt den verre enn det presidenter gjør i andre land. Slike presidenter kan noen ganger heve seg over den partipolitiske striden, slik Richard von Weizsäcker gjorde på den mest imponerende måten i Tyskland, men de vil alltid ha i hvert fall en liten rest av tilknytning til et bestemt parti. En eller annen gang i fortida vil de ha måttet gjøre det som politikere må gjøre for å komme seg til topps.

Som følge av dette vil noen av dem til og med ende opp i retten, med anklager om korrupsjon, som Frankrikes tidligere president Jacques Chirac. Selvsagt kan monarkier og deres gemaler også havne i trøbbel, slik prins Bernhard av Nederland - faren til landets nåværende dronning - demonstrerte da han ble trukket inn i skandalen med bestikkelser i Lockheed. Men det er mindre sjanse for at det skjer med monarker, nettopp fordi de ikke må albue seg fram i vanskelig terreng.

Land som er plaget av «samboerskap»-konflikter mellom presidenter fra ett parti og statsministre fra et annet — og det er mange slike i Europa — må nødvendigvis ofte ønske at de hadde et statsoverhode som var oppriktig nøytralt, som var hevet over partistriden og som var en legemliggjørelse av den nasjonale enhet. (I tilfellet Belgia, som er så delt mellom fransk- og nederlandsktalende at de ikke engang klarer å danne en ny regjering, spøkes det med at Albert II, som tituleres belgiernes konge, i virkeligheten er den eneste belgieren.)

Dette betyr riktignok også at man aldri kan få en Nelson Mandela eller en Vaclav Havel som statsoverhode. Men slike skikkelser dukker bare opp i eksepsjonelle øyeblikk. For å skrive om Bertolt Brecht litt: «Stakkars det landet som ikke har en Mandela? Stakkars det landet som trenger en Mandela.» Og det finnes minst ett godt eksempel på en europeisk monark som har handlet til forsvar for demokratiet. For tretti år siden i år spilte kong Juan Carlos av Spania en avgjørende rolle i å avverge et forsøk på militærkupp mot landets ennå skrøpelige, unge demokrati.

Når det gjelder påstanden om at det britiske monarkiet befester den øverste delen av en undertrykkende pyramide med klasser og privilegier, ser den for meg ut til å være mye mindre riktig enn den var for tretti år siden. I dagens Storbritannia er ikke-valgte bankfolk mektigere enn noen aristokrat som har arvet sin posisjon, fotballstjerner er like berømte som noen «kongelig». I denne berømthetenes populærkultur finnes det mange, sammenblandede hierarkier - bare se på de henrykte uttalelsene til Hollie White, 12 år, etter at hun hadde møtt prins Harry: «Det var bare så spennende å møte ham. Neste gang vil jeg møte dronningen og Simon Cowell.»

Kate Middletons avansement til prinsesse viser at barrierene mellom den øvre middelklassen (i grove trekk de syv prosent av britene som er utdannet ved privatskoler, slik hun er) og det aller høyeste sjiktet, er borte. Det dyptgående og stadig verre problemet ligger ikke der, på toppen, men heller i de elendige mulighetene for sosial mobilitet blant flertallet som er utdannet på dårlige statlige skoler. Det er dette som på den mest smertefulle måten skiller Storbritannia, og spesielt England, fra andre moderne europeiske monarkier, for eksempel i Sverige, der monarkiet lever lykkelig side om side med et åpent, egalitært samfunn. Dette er den egentlige engelske syken.

Men disse andre europeiske eksemplene - Sverige, Danmark, Spania, Nederland - viser at dette ikke er nødvendige elementer i et konstitusjonelt monarki. Hvis William og Kate er kloke, vil de arbeide mot å bli selve forbildet for et moderne europeisk monarki. Hvis de ikke gjør det, eller hvis Charles og Camilla ikke lar dem gjøre det, så vil posisjonen innen 2040 - selv i det konservative England - kanskje ikke lenger være noe de kan arve.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen.