Det kunnskapsfrie samfunn

Alle vi som har jobbet ute i felten vet at unge mistilpassede vil kunne blomstre hvis de får lære. Ingenting er lettere å være stolt av enn faktisk kunnskap, lønnet arbeid og samfunnsmessig deltakelse. Men hvem skal veilede dem fram til kunnskap?

Kunnskapsløst:«Det spørs om Norge ikke snarere bør begynne å forberede seg på det kunnskapsfrie samfunnet, der en befolkning av medieutdannete kommentatorer står og klør seg i huet mens de lurer på om det er hammer eller tang som brukes til å fjerne kortslutninger.», skriver kronikkforfatter Jon Rognlien.  Foto: Even Bast / Dagbladet
Kunnskapsløst:«Det spørs om Norge ikke snarere bør begynne å forberede seg på det kunnskapsfrie samfunnet, der en befolkning av medieutdannete kommentatorer står og klør seg i huet mens de lurer på om det er hammer eller tang som brukes til å fjerne kortslutninger.», skriver kronikkforfatter Jon Rognlien. Foto: Even Bast / DagbladetVis mer
Meninger

Fagarbeid: I sommer ble jeg tilkalt av et ungt ektepar i nød. De hadde kjøpt seg inn i en tomannsbolig, og det hadde ballet på seg. De trodde de skulle foreta enkel oppussing, men noen hadde anbefalt fjerning av gulv og stubbeloftsleire, og alt ble endevendt. Nå sto de der med to østeuropeiske håndverkere som ikke snakket fremmedspråk, men hadde flyttet inn i kjellerstua. I garasjen hadde karene installert vaskemaskin og kjøleskap. Det unge paret ønsket råd fra meg om hva de skulle gjøre med det elektriske anlegget, men de lurte også på om det var «unfair» av dem å ringe sjefen til de to og påpeke at det ikke var avtalt at håndverkerne skulle bo der. Nei, sa jeg, det er ikke unfair. Og sjefen - eller snarere nestsjefen - kom i hui og hast og bablet i vei til de to på et språk ingen av oss forsto. Resultatet var at de alle så morskt på oss og begynte å bære klær og matvarer ut i en varebil. «Dette skulle aldri skjedd,» sa nestsjefen, som altså kunne noe norsk. Men selvfølgelig skulle det skje.

Jeg har vært så heldig å få jobbe som deltids hjelpemontør i elektrobransjen i 30 år. Vi var i sving i «den forrige jappetida», 80-tallet, da mye dårlig arbeid ble utført av språkumektig mannskap. Den gang var det mange finner på anlegg. Byfornyelsen herjet, og mangt et bad som siden da har stått og blitt klamt, må nå skiftes. Kostnadene dekkes av den som kjøpte den overprisede leiligheten sist. Eller kanskje de etter rettssak får delt utgiftene med selger, som i sin tur hadde kjøpt av en som hadde kjøpt. Ingen vet hvem som har gjort hva.

Vi kaller dem ingeniørgenerasjonen, de voksne menneskene som var kunder for 20-30 år siden. Kunnskap om sammenhenger var utbredt. Folk visste hva strøm var og forsto sikringer. De staket tette sluk og skiftet pakninger i krana. Om de ikke kunne det, visste de å be om bistand. Dagens kunder kan ingenting, pleier vi å spøke med. De har mange ønsker, god kreditt og vanker på Ikea. Byggeledelse står de selv for. Venner har anbefalt gode utlendinger som jobber billig. Forleden var jeg i en slik leilighet der håndverkeren hadde slisset lampettledning inn i muren og koplet den til 16 ampere. Dette ville gitt lys, jo da. Men også en brannbombe. Hvor mange slike ledninger ligger det i norske vegger? Blir det flere eller færre av dem?

Vårt trygghetsnarkomane vestlige samfunn krever mer og mer av kostbare dobbeltsikrede løsninger og omfattende dokumentasjon for alt som utføres. Det er dyrt å få installert strøm etter dagens krav, og ikke bare fordi norske montører har klatret på inntektsstigen. Automatsikringer fra i går skal byttes ut med jordfeilautomater, tekniske stikk skal byttes med komfyrvakt til mange tusen. Glødelamper er fy fy, sparepærer til tjue ganger prisen er blitt pliktige. Klart det er mye å spare for den som ikke lar seg hemme av forskrifter! Sikkerheten smuldrer opp nedenfra.

Det unge paret i tomannsboligen hadde fått anbefalt et østeuropeisk elektrikerfirma, men de ville helst ha oss. De stolte mer på meg, sa de. Jeg sa at det er umulig for oss å konkurrere på pris, så det er fåfengt å sløse tid på å skrive anbud. Nei da, det var ikke snakk om pris, de ville uansett ha oss. Men gjerne et tilbud.

Så ble det de andre. De unge hadde ikke kunnet dy seg, de fikk priser og valgte fritt. Unge og frie er de jo, og firmaet er godkjent, kunne de lettet fortelle. På nettsida reklameres det med «oppegående montører» til lave priser, og de er nøye med å framheve at alle godkjenninger er i orden. De understreker det. Om montørene flytter inn i garasjen, vet jeg ikke.

Det ser ut til å være politisk enighet om at skoletapere i videregående bør få sjanse til å utdanne seg i jobb, ute i bedrifter, som lærlinger. Skolen er for teoritung, og ungdommer kaster bort tid mens de venter på et endelig nederlag. Festtalene om at alle skal med, lyder ustemt.

Alle vi som har jobbet ute i felten vet at unge mistilpassede vil kunne blomstre hvis de får lære seg å svinge hammeren og utrette konkrete resultater. Ingenting er lettere å være stolt av enn faktisk kunnskap, lønnet arbeid og samfunnsmessig deltakelse. Men hvem skal veilede dem fram til kunnskap? Lavkostfirmaene? Tar de inn matleie skoletapere som lærlinger?

Den frie konkurransen er et glimrende system for å tvinge kostnader nedover, som det heter. Men hvilke kostnader tvinges ned? Ikke mine levekostnader, her jeg er avhengig av å kjøpe mat i norske butikker - jeg har ikke tid til å reise og hente hermetikk i elektrikerbilen. Selv har jeg ingen problemer med å klare meg, men hva med skoletaperne som skal få lærlingplass? Vil de, når de er ferdige, få jobb i bedrifter som kan yte lønninger tilpasset norsk kostnadsnivå? Om de skal «fritt» konkurrere med dem som har familie og hus i lavkostparadiser?

Vi må huske på at dette er villet politikk. Det er ingen grunn til å kritisere tilreisende som har funnet sin luksusnisje der de tjener tre ganger så mye som i hjemlandet og like fullt tilbyr tre ganger så lav pris som stedlige konkurrenter. Klart de kommer! Mange av dem er flinke til å jobbe, mye flinkere enn vi er. Men ikke alle tar det så nøye. Og kunden skjønner ingenting.

Vil de praktisk orienterte kunnskapsbedriftene i Vesten overleve? Hele Europa sliter med et arbeidsmarked der bunnen er falt ut og sesongarbeidere myldrer til for å høste druer og tomater, til latterlig lave lønninger. Lokal arbeidskraft har ikke råd til å jobbe - de hjemlige kostnadene er altfor høye. De får heller håpe på offentlig stilling eller noe innenfor media og markedsføring.

Det har lite hensikt å plassere disse problemene på en høyre-venstreakse i norsk politikk, selv om det er åpenbart at ønsket om rimelige tjenester utført av «oppegående» lavkosthåndverkere finner bedre ideologisk begrunnelse til høyre enn til venstre. Så lenge etterspørselen etter lavkostprodukter og -tjenester er sterk i alle ideologiske grupper, og så lenge internasjonale trender ensidig styres av kremmerstandens ønske om solid avanse, gjerne forklart som den gylne vei til global velstand, er det ikke lett å hindre sosial dumping. Selv venstresiden har gjort kremmere til helgener.

Det spørs om Norge ikke snarere bør begynne å forberede seg på det kunnskapsfrie samfunnet, der en befolkning av medieutdannete kommentatorer står og klør seg i huet mens de lurer på om det er hammer eller tang som brukes til å fjerne kortslutninger. Kanskje noen bør satse på kjøp og salg av kvotekunnskap?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.