Det kveldes på Enerhaugen...

I går rakk Alfred Næss akkurat å bli 70 år før han døde. Han sovnet stille inn på sin fødselsdag etter et lengre sykeleie på Radiumhospitalet. Både Enerhaugen og en hel norsk revyverden - publikum så vel som utøvere - sørger i dag over denne folkekjære, sjenerøse og joviale mannen, som gjennom førti år gledet oss med en ufattelig lang rekke revytekster.

Skulle hylles av Revy-Norge

Mange av dem har gått rett til hjertet - som nettopp klassikeren «Enerhaugen». Anmelderne skrev den gang at Arvid Nilsen måtte slite med en sentimental tekst, men publikum lot seg ikke lure, og mottok nummeret med stående stillhet før en unison applaus brøt løs.

For Alfred skrev for vanlige folk. Ikke for forståsegpåere og spesielt interesserte - selv om han godt kunne ha gjort det også hvis han hadde villet, så kunnskapsrik som han var. Nei, han skrev slik dyktige revyforfattere skal skrive om ting som opptar folk og rører seg i samtida. Han skrev - som han sa - «for hu i den hvite blusen», den vanlige hardt arbeidende publikummer som har bevilget seg en frikveld for å more seg på «revvy». Og han sviktet dem aldri.

Han sviktet heller aldri artisten, men la alltid vekt på hvem han skrev for, og at de skulle få noe å gjøre som passet dem, slik at de skulle slippe å stå på scenen og slite med en umulig tekst. Vi som sto der oppe i rampelyset for å videreføre ordene hans, kunne kanskje under prøvene lure på hvordan i all verden teksten kunne slå an, men vi stolte på Alfred, fordi vi visste at han visste hva han gjorde. Vi var trygge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alfred Næss var født og oppvokst i Vardø, og kom til Oslo for å studere jus. Her begynte han å skrive studentrevyer, og debuterte i profesjonell sammenheng sammen med Einar Schanke i 1957. Disse to forble parhester både på Chat Noir og ABC Teatret helt fram til Schankes død i 1992. Samtidig skrev Næss en lang rekke forestillinger sammen med Yngvar Numme for Dizzie Tunes, Vazelina Bilopphøggers, Hege Schøyen og Øivind Blunck helt fram til i dag. Han var dessuten aktiv som slagerforfatter og skrev tekster til en lang rekke filmer, show og underholdningsprogram for radio og fjernsyn.

Alfred tilhørte en rase som dessverre er i ferd med å dø ut. Han var anstendig, hederlig, real, skvær og godhjertet. Et ekte medmenneske som sjarmerte alle han møtte med sin gudbenådede naturlige, jordnære ujålethet som er så sjelden i vår tid. Selv personer som ellers kunne virke arrogante og blaserte ble sympatiske og likandes i hans selskap. For når Alfred bedagelig stappet pipa si, klødde seg uvørent i bakhue og snakket om sine naturopplevelser på Hardangervidda, hytta i Valdres, rakfisk, gammalost og gledene ved skumma mjælk og tre dager gammalt kneippbrød, kunne man ikke annet enn å bli smittet.

Som revyforfatter var han alltid profesjonelt oppdatert og iakttakende. Han visste alt om tidas trender, fulgte nøye med i utviklingen av humor og var svært åpen for moderne artister og underholdningsfenomener. Likevel var han uhyre konservativ og solid lojal mot tradisjoner og etikk.

Det var ikke uvanlig å finne ham klokka to om natta foran TV innstilt på MTV, der han entusiastisk kommenterte de siste musikkvideoene. Men han ville aldri ha skrevet sine tekster på en PC. Når noen spurte ham hvilket tekstbehandlingsprogram han brukte, svarte han «Bic kulepenn og Buskerud blad».
Men kunne da ikke denne tolerante, rolige, tålmodige og forståelsesfulle mannen bli opprørt og harmdirrende? Å jo, liksom Terje Vigen (som han selv resiterte hver julaften) kunne hans øyne gnistre stygt. Det var når minoriteter, svake og forsvarsløse individer ble urettferdig behandlet. Da ble han først eitrende forbanna på ekte nordnorsk vis, før han som regel brukte humoren som våpen og fikk skrevet det av seg med nok et revynummer som resultat.

At Alfred var vår tids dyktigste revyforfatter og en ytterst profesjonell fagmann er en kjent sak, men for meg var han først og fremst utrolig snill.

Utallige er de mennesker som i årenes løp kom til ham med fortvilte problemer - og Alfred lyttet med stoisk ro før han kom med kloke råd. Om nødvendig meklet han, forhandlet og ordnet alltid opp på sin sedvanlige rettskafne måte til en best mulig løsning.

Da han under bensinkrisen og bilforbudet fikk vite at butikken i lokalmiljøet der han bodde ikke lenger kunne kjøre ut dagligvarer til de skrøpeligste gamle i området, tilbød han seg å sykle rundt til pensjonistene med matvarene selv - og gjorde det!

Selv opplevde jeg hans enorme gjestfrihet og hjerterom da jeg for ti år siden befant meg i en situasjon uten tak over hodet. Alfred stilte sjenerøst hjem til disposisjon, men bare på en betingelse - jeg måtte behandle hans hus som mitt eget hjem... Jeg var således heldig nok til å ferdes i hans bane og få kjenne ham på nært hold. Jeg opplevde ham alltid som et snilt, uegoistisk menneske med stor omtanke for andre. Og midt oppi det hele hadde han beholdt barnet i seg, noe som utvilsomt også kom til nytte i hans fag. Han elsket fyrverkeri og pingviner og hadde stor forkjærlighet for kaker og andre søtsaker. Det var en utrolig opplevelse både å se ham tilberede mat og å være med og spise den etterpå. Han var en like stor kunstner med fisk, vilt, sauser og sopp som han var med pennen.

Alfred Næss sørget for at tre generasjoner revyartister fikk stoff å formidle til publikum, samtidig som han selv holdt seg diskré i bakgrunnen. «Revyforfattere skal ikke synes,» sa han, og mente at en tekst fungerte best dersom det virket som om utøveren sto på scenen og fant på det han eller hun sa der og da.

Norsk revy er blitt betydelig fattigere, og har mistet den beste venn en revytekst kunne ha. Takk, Alfred.