Det var neimen ikke lett å se at noen skulle kunne la seg provosere av bildene av kulturminister Hadia Tajik i magasinet Stella. Bildene viser en pen ung dame i flatterende antrekk som ville vært akseptable på jobb, satt til et intervju som i stor grad dreier seg om karriere, utdannelse og makt.
Likevel er det «uansvarlig» av Tajik å stille opp for Stella, ifølge samfunnsviter Heidi Helene Sveen. I et Aftenposten-innlegg skriver Sveen at Tajik bidrar til å «sementere en ukultur» basert på skjønnhetstyranni. Sveen mener også å kunne lese kulturminsterens tanker. For det kan ikke være slik at statsråden griper anledningen til å snakke om det politiske engasjementet sitt midt i en valgkamp. Nei da, hun lar seg fotografere for «å vise oss sin estetiske kapital».
Dette er en type feminisme som beveger seg så langt ut på ytterkanten at den ender opp i allianse med fundamentalistiske religiøse krefter. Begge vil legge strenge føringer for hvordan kvinner kan kle seg og te seg, i anstendighetens eller den forkvaklede solidaritetens navn. De som fra naturens side har fått et utseende som ikke er så langt fra skjønnhetsidealet, får ansvaret for å gjemme det vekk. De som har kvinnelige former, må bære dem på en måte som gjør at de ikke kan beskyldes for å «posere utstudert».
Slike tanker er dypt kvinnefiendtlige. I det politiske og profesjonelle liv har det fra gammelt av vært mannens tradisjonelle ham som har vært norm og mal: Dress og kortklippet hår. Mange kvinner har følt de har måttet nedtone sine feminine sider og legge seg tett på denne stilen for å bli tatt alvorlig. Jo før vi kan bevege oss vekk fra dette stadiet, jo bedre. Ikke fordi kvinner i posisjon ikke skal få lov å velge en androgyn eller nøytral stil, men fordi dette valget ikke bør avgjøre hvorvidt de blir oppfattet som seriøse eller kompetente.
Politikere er profesjonelle representanter og har et sett av koder og forventninger å forholde seg til. Om Tajik hadde posert i bikini ville kritikken vært forståelig. Men ingenting tyder på at kulturministeren har et frivolt forhold til klær eller utseende. Hun er velkledd og velstelt, hvilket er et tegn på at hun tar jobben alvorlig. Jeg vil også anta at hun liker å ta seg godt ut. Det er i så fall noe svært menneskelig, noe hun deler med mesteparten av folket hun representerer og ikke noe hun skal bebreides.
Når Sveen ser på Stella-oppslaget og slutter at det er med på å gjøre skjønnhet til en «nødvendig del av kvalifikasjonene til kvinnelige politikere», er det et resonnement som er vanskelig å følge. Men det underliggende budskapet hennes er like tydelig som kritikkverdig: Om du er kvinne, så kan du bli sett på eller lyttet til, men ikke samtidig. Du kan være kropp eller karriere, ikke begge deler. Det er en undertrykkende dikotomi som forlengst er utløpt på dato.
