Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det lahnsteinske regime

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I de siste dagene har Anne Enger Lahnstein virket som trippelminister: kulturminister, olje- og energiminister og statsminister (under Bondeviks reise). Det synes tilforlatelig at noen overtar når andre er borte på grunn av fødselspermisjon eller utenlandsreise. Med Lahnstein får det en annen dimensjon; det er svært illustrerende for en politikers posisjon og makt.

Enkelte røster fra kulturlivet etterlyser nå en mer nærværende og tydelig kulturminister. Den som setter seg ned og leser Dagbladets artikkel sist torsdag om hvordan representanter fra ulike kulturområder ser på Lahnsteins jobb, vil imidlertid oppdage at de fleste er fornøyde. Bare to av ti er direkte misfornøyde. Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttrykker skuffelse over håndteringen på det pressepolitiske området. Med god grunn. Her er det avstand mellom ord og handling.

  • Bortsett fra Kokkvolds berettigede kritikk er jeg ikke så sikker på om andre har så mye å klage på - dersom målet er tidligere kulturministrer. Derimot er det forståelig at det reageres når regjeringen har valgt å la henne bestyre kultur og olje samtidig og over en lengre periode. I praktisk politikk behøver konsekvensene ikke bli så store, men det er et tegn som kulturens forkjempere med rette kjenner en sårhet overfor: Kultur er ikke viktigere enn at det kan håndteres sammen med annet. Oljefolket kan selvsagt bruke samme argument, men realpolitisk er det unødvendig. De vet hva Lahnstein må prioritere. Da Lahnstein gikk av som leder for Senterpartiet, håpet de fleste at hun skulle konsentrere seg fullt og helt om kulturpolitikken.
  • Det er der vi vil ha henne! Sett fra kulturpolitisk ståsted ligger svakheten i at hun fordeler styrken sin først til partiet, så til Olje- og energidepartementet. Få andre politikere ville makte det hun nå gjør. Hun har sparket et Statoil-styre og håndterer foreløpig Saga-saken gjennom minefeltene. Husker dere Gudmund Hernes, som bevilget seg hundre dager før han sa og gjorde noe?
  • På et vis er det naturlig at en av de mektigste og dyktigste politikerne i dette tiåret bestyrer både kultur og olje, børs og katedral, alt hva vi har av nasjonale verdier. Det er nettopp i denne kombinasjonen hun staket ut linja som endte med regjeringsmakt. Det er dette som er det lahnsteinske regime.