Det lakoniske besvær

Lars Saabye Christensen, født 1953, Vesaas-prisvinner 1976 og en frodig penn i årene deretter: fire diktsamlinger og tre romaner er det foreløpig blitt, på Cappelens forlag – han stod fram som en undergrunnspoet tidlig på 1970-tallet, med bl.a. stensiltrykket Grønt lys, som innledes med noen enkle og udiskutable linjer: «som oss / er bokstavene / evige vandrere / på vei / mot / punktum».

I likhet med andre fra det litterære motkulturmiljøet i Oslo på denne tid lot Saabye Christensen seg besnære av det tilsynelatende formløse og liketille ved det nyenkle diktspråk. Samtidig fins det et avgjort aforistisk drag hos ham, som tenderer mot en krappere rytme – og dét er kommet tydeligere fram i de overgrunns-samlingene han har gitt ut, bitske linjer muligens påvirket av Georg Johannesen: «Rundkjørselen er en lang natt / de døde står i tåkelys / de elskende ligger i bremsespor / og brennende barn venter riktig på rødt / ...», heter det i et dikt fra årets samling, som også rommer fine og vare barndomsstemninger som denne:

ERINDRING OM KVELDEN
Når det er opera i radioen
eller mors og fars pust
kommer som vind langs veggene
og stemmene sier halve ord
da vokser barnets øre
som et skjell i natten
og lukker seg om verden

I spennet mellom det hårdt tilmeislede og det hverdagslig konstaterende befinner Lars Saabye Christensens poesi seg, i spennet mellom det strenge og det milde - og ikke alltid klarer diktet å bestemme seg hvor det skal hvile:

SANN TALE
Det skal lande en brevdue
På hodet ditt en morgen
Du kan ikke unngå det.
Om du er grønn av eir
Eller hvit av skrekk
Skal duen ubønnhørlig rulle ut
Sitt brev foran øynene dine.

Det er denne beskjeden
Du aldri tør tyde.

Om nå diktet handler om atomangst – den er aldri langt unna i Saabye Christensens dikt – hva med å sløyfe de fire siste linjene? Her har diktet et «strengt» innhold, men dikteren har ikke vært «streng» nok med linjene.

I min lesning av diktsamlingene hans har jeg fornemmet mye av det lakonisk aforistiske som en måte å tøyle den språklige fantasi på, en motstrategi mot det utflytende som kan ligge i hverdagsspråkets diksjon. En sikkert riktig og nyttig formvilje: «Under håret er vi alle skallet. / Mellom ørene venter ingen ord. / Midt i munnen er vi alle tomme. / Over hodet er det ingenting. / Øynene våre gjemmer ingen bilder. / Hud har vi over oss når vi sover. / Om dagen bærer vi klær for å syns. / Men hendene våre griper hverandre. / Og midt i hjertet er vi alle røde!» – som det heter i «Rapport II», et dikt fra 1979.

Likevel kunne man ta seg i å savne poetens egen røst i disse avhugne strofer. I årets samling Paraply synes man man hører mer av den. Og det viser seg at det er i de diktene med en mykere språkføring, en mildere argumentasjon – at poetens egen pust er merkbar. For eksempel i det billedtette «Drøm I», her siste strofe: «I en butt drøm, men likevel permanent, mykt som min hybel / i mors villa, mørk som min mors øyne den dagen jeg reiste, / mildt som min mors smil da jeg ville vende hjem, sugde / en munn, større enn sju hav, min finger, og henger, varmere / enn hestens mule, strøk meg gjennom håret, til søvnen var / overalt, bare brutt av drømmer, som går forbi meg, en / flyktningsdrøm som aldri tar slutt». Eller de større diktene «Du kan ikke glemme», «Gata er vår», og «Under en sort paraply», som gir samhold og fortvilelse på 1970-tallet, med minnelse bl.a. om Nils Yttris poesi og person. Eller det vesle «Fortissimo», en fabel om moral: «Han spurte meg hva jeg trodde på. / Da jeg ble ham svar skyldig / kom det straks tilsyne / et flygel i munnen min. / Han skrudde opp stolen og spilte. / Det er denne melodien jeg må glemme.»

Varme og nærhet Det er kanskje grovt å si at Saabye Christensen er en poet som ennå ikke riktig er kommet fram til sitt språk. Kanskje velger han å anvende ulike fremgangsmåter, fra dikt til dikt. Men det finnes en varme og nærhet i mange av erindringsstykkene i årets samling, som tyder på at han brenner inne med noe av det fineste i seg, om han velger en lakonisk stil. Diktet om oldemorens broderier av alfabetet, det kunne ikke vært skrevet annet enn med det vennlige linjefall, som broderi-sting – og poetens refleksjon: «jeg tenker ofte / når kveldene er trette / og strupen min er / en stengt autostrada: / gjerne vil jeg sy mine dikt / under hvite lamper / på et vennlig hospital.

Det er dette lavmælte og prøvende som gir den reneste tonen hos Lars Saabye Christensen, gjenkjennbar fra de fineste tingene i hans undergrunnsdebut. Men likevel har han noe i seg som vil at diktet skal klinge mer markant enn som så. Et par steder i årets samling prøver han seg med enderim. Kanskje dét var måten å kombinere det talespråklige med det stiliserte, den egne varme med et lakonisk ytre? Eller er han moden for å gi seg et grovt personlig språk i vold, så mye som han etter hvert har lært seg om form og formstrenghet?

Lars Saabye Christensen: Paraply. Dikt. 88 s. Cappelen 1982.