FLOMVARSEL: «Mennesker er som vann», ble det sagt, «stenger man grensene, så finner de bare andre veier inn». Det ble sagt av en velmenende sjel, en som mente at å bygge gjerder og stenge portene, ikke er veien å håndtere situasjonen. Men det hørtes ut som et flomvarsel. En katastrofealarm.  Illustrasjon: Flu Hartberg
FLOMVARSEL: «Mennesker er som vann», ble det sagt, «stenger man grensene, så finner de bare andre veier inn». Det ble sagt av en velmenende sjel, en som mente at å bygge gjerder og stenge portene, ikke er veien å håndtere situasjonen. Men det hørtes ut som et flomvarsel. En katastrofealarm. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Det lange året

Vi trenger ikke asylsøkere for at velferdsstaten skal gå under. Vi kan klare det helt fint selv.

Meninger

Den 16. april gikk Jonas Gahr Støre opp på talerstolen i Folkets Hus. Som partiets nye leder skulle han holde sin første åpningstale på landsmøtet. I denne talen skulle han gi den første antydningen om hvilken kurs Arbeiderpartiet, landets største parti skulle ta under hans ledelse. Ute på Youngstorget skinte sola, meningsmålingene hadde jevnt og trutt ligget på over førti prosent etter at han tok over. Inne dundret applausen med en intensitet som vitnet om begeistring, sjokk og vantro fra tilhørerne.

- Norge bør åpne for å ta imot til sammen 10000 syriske flyktninger. 5000 i år og 5000 neste år, sa Støre. Tallet var så høyt at man nesten kunne bli svimmel. AUF skrek av glede. Den eldre garde klappet litt mer avmålt: De hørte allerede lyden fra raset på meningsmålingene.

Vanligvis er åtte måneder kort tid. Det er litt kortere enn det tar å få et barn. Litt lenger enn man bør vente mellom hvert besøk hos frisøren. I år har åtte måneder vært nok til at nasjonen har rukket å kjenne på større emosjonelle svingninger enn den mest hormonelle tenåring. Umiddelbart etter vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte begynte skeptikerne å ta fram kalkulatorene sine. Selv de mest nøkterne økonomiske anslagene gjorde det klart at dette ville bli dyrt. Omtrent som et halvt operabygg, eller to tredjedeler av det nye biblioteket i Bjørvika. Så kom det enda et fall i oljeprisen. Og i Oslo begynte køene av flyktninger å snirkle seg rundt kvartalet foran Politiets utlendingsenhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Noen hver kan få panikk når et land med fem millioner innbyggere plutselig får 30000 vilt fremmede å forholde seg til. Særlig når man, samtidig som man springer for å finne nye sengeplasser og steder med et minimum av hygienisk standard, får høre at det kan komme ytterligere 100000, kanskje 150000. For «mennesker er som vann», ble det sagt, «stenger man grensene, så finner de bare andre veier inn». Det ble sagt av en velmenende sjel, en som mente at å bygge gjerder og stenge portene, ikke er veien å håndtere situasjonen. Men det hørtes ut som et flomvarsel. En katastrofealarm. Bortsett fra at bølgen som vil piple gjennom, sprenge demningene og skylle over oss ikke vil bestå av vann, men av flyktende, fattige mennesker.

Mens noen lot hjertet løpe av seg og ønsket flyktningene velkommen med å servere suppe, samle inn klær og dele ut tepper, holdt andre hodet kaldt og det økonomiske instinktet varmt: Her åpnet det seg et vidunderlig marked for å huse asylsøkere. 100 millioner kroner kan en enkelt investor tjene på å leie ut tusen plasser i et år. Likevel var det ikke disse menneskene, de som åpenbart undergraver fornemmelsen av dugnad og fellesskap, som fikk Trygve Hegnar og NRK-journalist Anders Magnus til å frykte for velferdsstatens framtid. Med spektakulære regneferdigheter kom de fram til at fellesskapets regning for flyktningene (som altså inkluderer en viss andel til asylbaronene) kommer på 767 milliarder kroner. Det tallet er så høyt at man nesten får lyst til å legge seg ned å dø. Eller begynne å stemme på Hege Storhaug som årets navn i VG.

Det siste halve året har vi blitt presentert for en lang rekke forstemmende analyser, spådommer og beregninger. Det ene budskapet er at velferden vår er truet. Det andre er at vi snarest mulig må lage dårlige ordninger for å redde stumpene av det norske samfunnet: De som alltid har ment at vi har altfor høye lave lønninger i Norge, altså at de dårligst betalte jobbene burde være enda dårligere betalt, var raskt på banen med forslaget om å senke lønningene. Det mener høyresiden alltid. Men nå fikk de muligheten til å si det samme en gang til, som om tanken slo dem for første gang, at dette - å sørge for at de som ikke har noe får veldig lite - er det beste for oss alle.

Denne uka kom utspillet til arbeidsgiverorganisasjonene, NHO, Virke og Spekter. De ønsker å utrede muligheten for å innføre «nasjonal minstelønn». En slik lønn, som altså vil ligge et stykke under tariff, vil være «en bunnplanke som alle kan være trygge på», mener Virkes direktør for arbeidslivspolitikk. Hun har i hvert fall rett i at «bunnplanke» høres mer betryggende enn «lønnsdumping», som er et annet ord for det samme.

Ingen vet hvor mye dagens flyktninger og migrasjon kommer til å endre samfunnet. Det beste vi kan gjøre, for dem og for oss selv, er en politikk som gjør det mulig for dem som er her å bidra til å bygge landet. Så gjelder det å huske, når kalkulatorene varsler at enden er nær, at dette har blitt sagt før. Det ble sagt da arbeiderne fikk makt, og det ble sagt da kvinnene fikk makt. Dette, sa man, har ikke samfunnet råd til. Dette kommer til å bli kaos. Dette kommer til å endre samfunnet til det ugjenkjennelige. Det siste fikk de for så vidt rett i. De visste bare ikke at «ugjenkjennelig» kunne bety «bedre». Velferdsstaten har blitt til ved å utvide rammene for fellesskapet slik at flere har kunnet jobbe, og det under regulerte forhold og til anstendig lønn.

Og siden dagens flyktninger er mennesker og ikke - slik man fort kan tro i snakket om en strøm, en bølge, en flom, - en naturkatastrofe, er det ingen grunn til tro at det som fungerte for oss, ikke også skal være det beste for dem og det samfunnet vi skal ha sammen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook