STORTALENT: OMVR spilte på John Dee under Bylarm torsdag. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
STORTALENT: OMVR spilte på John Dee under Bylarm torsdag. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

«Det låter stort og andektig fra første spadetak»

Unge Ferrari, OMVR, Carnival Kids og Astrid under lupen.

Unge Ferrari, Internasjonalen. Publikum: Ca 150

BYLARM: Studiovarianten av hamargutten Stig Haugen har tatt mye på sine musikalske skuldre. Bylarm-debuten til  Unge Ferrari viser han at han kan komme noenlunde helskinnet gjennom det fra scenekanten også.

Uttrykket hans spenner fra defragmentert elektronika i gate med James Blake til r'n'b og slørete hip hop ala Drake og The Weeknd. Intet mindre.

Det krever naturligvis mye å omsette dette stoffet live. Sånn umiddelbart har ikke Unge Ferrari og DJ'en hans marginene på sin side. Lyden er skarp og metallisk og Ferrari drukner litt i alt ståket.

Det som redder han er at han har godt stoff i bunn, og selv om han ikke er en teknisk dyktig sanger, så formidler han tekstene sine med hjeretet utenpå skjorta. Det er en varme og direktehet der som man ikke ser for ofte i norsk urbanmusikk.  Tomine Harket-duetten «Hvis du vil», er et lysende eksempel på det.

Mye kan gå seg til med rutine og bedre rammer. Kremt... Diamanten er der, men den tåler kanskje å bli gnikket litt på før den virkelig får vist hvor vakkert den kan skinne.

Omvr, John Dee. Publikum: Ca 350

BYLARM: The Voice er et tilbakelagt kapittel for Vågårdshei-sangeren Omar. Nå har han rykende fersk kontrakt med Universal Music på baklomma og drømmen om å bli Norges nye soulstjerne lever i beste velgående.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bylarm-konserten forteller med all tydelighet at talentet er der. 27-åringen synger som en engel. I tillegg har han skjønt at man må levere en totalpakke dersom man skal måle muskler med de store.

Scenen er enkelt og effektivt lyssatt. De tre kordamene og keyboardisten er pent oppstilt på flankene og gir mannen med hatten i midten et fint fokus.

Omar virker kanskje noe stiv i starten, men det går aldri på bekostning av den musikalske prestasjonen. Det låter stort og andektig fra første spadetak.

Etter hvert så slipper nervene taket, Omar får senket skuldrene og man får et fint innblikk i hva som bor i han av artistiske kvaliteter. Han er aldri overdådig eller insisterende, men alltid nok til å holde deg på tå.

Carnival Kids, Rockefell. Publikum: Ca  800

BYLARM: Det er ikke så lett å peke på hva som ikke stemte da det norsk-engelske hardcore-håpet Carnival Kids inntok et passe velfylt Rockefeller seint torsdag.

Spilleteknisk leverer de på alle bauger og kanter. Kompet gynger, og spesielt gitarist Jethro Fox fremstår som et stortalent. Lyden satt også for det meste som den skulle, og den rykende ferske debuten, «While the World Keeps Ending», har i utgangspunktet mye godt materiale å ta av - selv om det produksjonsmessig låter litt tannløst på plate.

Håpet var derfor at kvartetten skulle omsette dette i mer krutt i livetapning. Dessverre så blir det ikke slik. Det er nesten noe litt resignert over gjengen. Publikum og band møtes ikke på midten og da føles det mest som om de står og stanger i en mur de ikke helt vet hvordan de skal komme over.

Det løsner litt på tampen når de sender låter som «Lateral Living» og «The Future Is Mine» hardt i magen på de fremmøtte. Begge med store riff og refrenger som strekker seg litt lenger utover scenekanten.

Carnival Kids egenskaper som på sikt kan gjøre dem til et hjemlig Biffy Clyro, men foreløpig mangler de mystikk og nerve.


Astrid, John Dee. Publikum: Ca 400

BYLARM: Det var nok ikke få nervestrenger som sto i helspenn bak scenen før Astrid skulle ut og møte bransjen på et stappa John Dee. Ungjenta har tatt seg god tid til å stake ut en kurs for atistkarrieren etter Idol-deltakelsen for noen år tilbake og nå var det endelig alvor.

Idol-prefixet til har hun klart å kvitte seg med i prosessen. Garantert til det beste for alle involverte.

I likhet med mange samtidige kolleger som Emilie Nicolas, kjører hun seg hard inn i den tunge synth-popen. Men der Nicolas gjerne dreier mot varme jazztoner, kjører Astrid full og delvis isdronningbehandling. Det knatrer i harde tromme-samples, bassen vrenger og krenger. Noen gang så heftig at den tindrende vakre stemmen hennes forsvinner i viraken.

Klarest skinner hun på finfine «2AM». En låt som viser at hun både har vokal egenart og sans for utradisjonelle vrier.

Noen låter kjennes umiddelbart litt for introverte, men det kan også ligge i formidlingen. Der er det fortsatt litt å gå på, selv om den dunkelt belyste og røykfulle scenen gir henne en småteatralsk ramme.

En litt blandet opplevelse, men for det meste er det snakk om pirk. Astrid har grunnlaget, og det er det overordnede i denne sammenhengen.