Det liberale sentrum

POLITIKK: Verken sosialister eller ytre høyre har gode svar på framtidens utfordringer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

TYNGDEPUNKTET i norsk og internasjonal politikk vil ikke ligge på fløyene, men i det liberale sentrum. Mange - for eksempel Erik Solheim i sitt innlegg i Dagbladet den 21/3 - forsøker fortsatt å tegne et forenklet høyre-venstre-bilde, men verken sosialister eller ytre høyre har gode svar på framtidens utfordrin-ger.

Den kanskje viktigste politiske konfliktlinjen vil gå mellom en åpen, framtidsoptimistisk og liberal reformpolitikk, kontra en konservativ, globaliseringsskeptisk og defensiv holdning til vår tids store muligheter. I dette bildet er ytterpunktene til venstre og til høyre begge konservative, mens reformkreftene ligger i sentrum. I Norge kan de moderne deler av Høyre og Arbeiderpartiet regnes til den siste gruppen, men begge partiene trekkes nå mot samarbeidspartnere lenger ute på fløyene. Det svekker den ideologiske debatten og passiviserer viktige deltakere av taktiske hensyn. Når snakket Gahr Støre sist om den tredje vei?

DESTO VIKTIGERE er det med et sterkt, sosialliberalt Venstre, som kan målbære det ideologiske tyngdepunktet i det liberale sentrum. På vårt landsmøte nå i helga skal vi vedta nytt prinsipprogram. Det klargjør grunnlaget for liberal politikk: Det enkelte menneskets frihet og personlige vekst. Dernest beskrives forutsetningene for en faktisk frihet: «Det liberale samfunnssystem». Nøkkelord er maktbalanse, samspill, men også avgrensninger mellom systemets fire bærebjelker - demokratiet, rettsstaten, markedsøkonomien og det sivile samfunn. Det er denne frihetens infrastruktur som lettest skaper de gode samfunn.

Her skiller den sosiale liberalismen klart lag med sosialistisk systemtenking. Sosialister forstår ikke betydningen av de ulike rollene, og har derfor få hemninger mot samrøre og maktbruk som ødelegger balansen mellom, og dynamikken i de ulike bærebjelkene. De har en uryddig holdning til statens rolle i næringspolitikk og eierskap. Samme prinsippløshet vises i Arbeiderpartiets og LOs holdning til stat og kirke. For liberale er et trossamfunn så åpenbart en del av det sivile samfunn, ikke av statsapparatet. Synet på samrøret mellom LO og Ap er også et utslag av ulike prinsipper for maktfordel-ing og roller i et demokratisk samfunn.

PÅ ETT OMRÅDE går skillelinjene langs noen andre linjer enn de nevnte, nemlig på miljøområdet. De store partiene er så lite engasjert og så sterkt opphengt i etablerte interesser og tankegang at det er krevende å nå fram for miljøpartier i et samarbeid. SV sliter i dagens regjering langt mer enn Venstre og KrF gjorde med Høyre.

Vi som har hatt miljøpolitikk på dagsorden siden slutten av 60-tallet gleder oss over et økt miljøengasjement fra alle, men det er en fare for at store ord skjuler en mindre flatterende virkelighet. Regjeringen fører så langt en svært dårlig miljøpolitikk. SV gikk på store nederlag i spørsmålet om petroleumsfrie soner i nord, grønne sertifikater og gasskraftsaken - hvor rensing stadig skytes lenger ut i det blå. Stoltenbergs «månelanding» er avslørt som en bløff.

I SKOLEPOLITIKKEN endres retorikken også raskt for tiden, og frontene kan synes uklare. Det eneste regjeringen profilerer seg på er en dogmatisk kamp mot friskoler, til dels med løgnaktige argumenter om den forrige regjeringens politikk. Venstre skal på landsmøtet vedta et nytt skolepolitisk manifest. Vårt viktigste ærend i skolepolitikken er den kunnskapsrike læreren. Derfor vil vi ha kompetanseår for lærere, bedre og systematisk etter- og videreutdanning, omlegging til femårig lærerutdanning, og økt respekt for yrkesfagene.

Venstre skal gjenvinne posisjonen som et mellomstort parti - rundt 10 prosent. Da vil vi ha en sterk nøkkelrolle i sentrum, og ingen regjering vil kunne bevege norsk politikk for langt ut på fløyene. Dette målet skal vi nå med en solid verdiplattform i det nye prinsipprogrammet, nytt skolepolitisk manifest, et fortsatt sterkt miljøengasjement og en målrettet sosial politikk for dem som trenger det mest.

VENSTRE HAR vært - og er - opptatt av å skape et borgerlig regjeringsalternativ, dels av disse ideologiske grunnene, dels av nødvendigheten av å ha et reelt alternativ til et parti som i lange perioder har hatt en usunn dominans i norsk politikk. Men det er selvsagt ikke likegyldig hva slags politikk et slikt alternativ skal stå for. Det må ha sin tyngde i det liberale sentrum. Norge er ikke tjent med regjeringer som preges av fløypolitikk - enten det er til høyre eller venstre. Flerpartiregjeringen har ikke vært en suksess, og har ikke skapt ro og forutsigbarhet. Det skyldes at den interne spennvidden er for stor. Når kompromissene når offentligheten, er det ikke mer å gå på. Løftene om å lytte til folket og til opposisjonen kan ikke oppfylles og demokratiet blir dårligere.

Venstre er opptatt av likeverd og sosial rettferdighet, i minst like stor grad som sosialister. Men norsk debatt preges av et sosialistisk hegemoni - det Paul Chaffey kalte «godhetshegemoniet». Det handler om retorikk og symbolpolitikk, som ikke alltid henger sammen med virkeligheten. Det tilslører en ærlig debatt når begreper lever sitt hegemoniske liv - og ikke behøver begrunnes.

NOE AV DET mest fordummende i den ideologiske debatten er venstresidens bruk av ordet «marked» som skjellsord, uten presisjonsnivå. Markedsøkonomien har vist seg å være den suverent beste måten å organisere det økonomiske liv på - den fremmer den enkeltes frihet og skaperevne, den gir dynamikk og nyskaping, og den sørger for et mangfold av desentraliserte beslutninger hvor frihet er koblet til ansvar. Framfor alt er den fundamentet i den verdiskapingen som bærer velferdssamfunnet slik vi kjenner det.

Markedsøkonomi er IKKE det samme som markedsliberalisme, eller «kreftenes frie spill». Tvert imot forutsetter en virksom markedsøkonomi en sterk stat, sterke rettsregler og en nitid oppfølging av spillets regler - i form av forbrukermotmakt, kreditttilsyn, konkurransetilsyn og andre reguleringer. Markedsøkonomi handler grunnleggende sett om rettferdige spilleregler, kamp mot monopolmakt, og om frihet til å skape.

NÅR SOSIALISTENE bruker «marked» og «markedstenkning» som skjellsord i enhver sammenheng, viser de et svært uryddig forhold til en av velferdssamfunnets og det liberale samfunns bærebjelker, og manglende forståelse for hvordan samspillet og ryddigheten mellom næringsliv og stat må være for at systemet skal fungere optimalt. Alternativet ties det om.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer