Det likestilte vi

Etter 100 år er nesten ingenting glemt. Likestilling handler fortsatt om morsrollen, skriver Marie Simonsen.

STEMMERETT: Dronning Sonja på talerstolen under en festforestilling på Folketeateret i Oslo  som feiret 100 år med stemmerett for kvinner.
Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
STEMMERETT: Dronning Sonja på talerstolen under en festforestilling på Folketeateret i Oslo som feiret 100 år med stemmerett for kvinner. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Jubileet for kvinners stemmerett, har allerede vært feiret i noen måneder, selv om den offisielle dagen er 11. juni. Altså i dag. En viss tretthet har satt inn blant dem som har fulgt med.

Historiene om hva som skjedde den gangen er fortalt mer enn hundre ganger. Tenk, menn hevdet at politikk var over kvinners forstand, at stemmerett og deltakelse i det offentlige liv, ville føre til sammenbrudd. Både for kvinnene og samfunnet. Barn ville gå for lut og kaldt vann, familier ville bli oppløst og kvinner ville bli å sammenlikne med prostituerte.

Publikum ler alltid triumferende når historiene fortelles. Tenk så rare de var den gangen, så håpløst konservative og konforme. Slik er vi ikke i dag. Eller?

Det gjøres sjelden forsøk på å trekke historien inn i vår tid, som om vi har foretatt et endelig brudd med en slik tankegang, og det er ingen annen lærdom å hente enn at det er modige enkeltmennesker som forandrer historien.

Likevel kan debatten høres ut som altfor mange fortsatt mener biskop Heuch og hans meningsfeller var inne på noe. Familier har gått i oppløsning, barn er ofret på karrierens alter, skal vi tro, og kvinner som deltar i offentligheten blir sjikanert og kalt horer, i beste fall.

Kjønnsklistret er seigt. Mange har derfor gitt opp og skylder på biologi. Akkurat som den gangen.

Da er det en god ide nettopp å gå tilbake og se hva de faktisk kjempet for. Stemmerett helt konkret, men det handlet om både frigjøring og makt i videre forstand. Om en løsrivelse fra sosiale normer og fastlåste kjønnsroller, som begrenset individenes frihet.

Dagbladets grunnlegger Hagbard Berner var med i kampen som stifter og første formann i Norsk kvinnesaksforening. For Venstre-mannen Berner handlet det om en utvidelse av demokratiet, men han var særlig opptatt av kvinners økonomiske uavhengighet som nøkkelen til frigjøring.

Den gangen var kvinners ufrihet åpenbar og høyst reell, men 100 år seinere diskuterer vi fortsatt kvinners yrkesdeltakelse i lys av en familieøkonomi, hvor mannen er hovedforsørger.

Jenter tar høyere utdannelse, men segregeringen i arbeidslivet fortsetter nesten som før, både når det gjelder yrkesvalg, sektor og deltid, og dermed også gapet i inntekt og formue.

Kriser oppstår når det gamle dør før det nye er på plass, heter det om utviklingen i medieøkonomien. Det gjelder også utviklingen på dette området.

Det er ingen krise, vi har tatt sjumilssteg og er i dag blant verdens mest likestilte land. Men kvinner har fortsatt hovedansvaret for omsorgsoppgavene, både i hjemmet og det offentlige. Kvinner er fortsatt overrepresentert når det gjelder fattigdom og trygd. Hjemmet er fortsatt det farligste stedet en kvinne kan oppholde seg. Kvinner er fortsatt underrepresentert i ledelse og offentlig debatt.

Det vekker fortsatt oppsikt når kvinner inntar nye posisjoner. At kvinner leder både LO og NHO og trolig den neste regjeringen, er riktignok en milepæl, men over 40 år etter Gro, burde det ikke være en sensasjon. Det burde ikke utløse diskusjon om vi er et feminisert samfunn, hvor menn er truet. Men det gjør det og viser at likestilling ikke handler om barnepass.

Vi ønsker å være likestilte, men det nye er ennå ikke helt på plass. Den smule krise som følger av det, løses i hovedsak gjennom tradisjonelle valg, ikke nye.

Historien er at vi som samfunn er likestilt. Prosjektet er ferdig. Vi er i mål. Da føles det som et personlig angrep når noen rokker ved den forestillingen. Det ses ikke lenger i en historisk og kulturell kontekst, slik vi villig gjør det på vegne av andre, men kun som personlige valg.

Politikerne har mistet grepet og overlatt likestilling til det private initiativ. I sitt valgprogram nevner knapt Høyre likestilling med et ord. Regjeringen har lagt likestillingsutvalgets sluttrapport i en skuff. Likestillingsmeldingen lar vente og vente på seg.

Neste år skal vi feire Grunnlovens 200 års jubileum. Det er et ambisiøst program. Ytringsfrihet og sånn går aldri av mote. Selv i et rotfestet demokrati som vårt, diskuterer vi utvidelser og kritiserer begrensninger i lys av samtiden. Ingen tror det er et ferdig verk, det er nok demokrati nå, men et arbeid under stadig utvikling, som må forsvares og utfordres.

Det ville vært utenkelig om jubileet skulle endt opp i en hyllest av Christian Magnus Falsen. Men hurra for Gina Krogh og damene. Det er helt på sin plass. Og det sier også noe.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.