Fire dager til USA-valget

Det lille hvite håpet

Trump har vekket en reaksjonær lengsel.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet):


Basket of deplorables, kalte Hillary dem; en av få grove feilsteg i en ellers velsmurt kampanje. Da hun overraskende fyrte løs mot Trumps velgere og kalte dem en gjeng med utskudd og rasister, bekreftet hun hva de tror at Washington tenker om dem. Forakten hun viste overfor store grupper amerikanere, vil de ikke glemme med det første.

På Trumps folkemøter er det ingenting som hisser opp publikum mer. De går rundt i T-skjorter med påskriften «Deplorable lives matter»; en henvisning til bevegelsen «Black lives matter» som oppsto i 2012 i protest mot rasisme i rettsapparatet og politiet.

Mange av Trumps velgere ser seg også som del av en bevegelse. En hvit bevegelse, selv om fargen ikke alltid er like uttalt.

Fenomenet Trump er en blanding av hvitt raseri, opprør mot Washingtons elite og en lengsel etter en tid som er forbi. Det er appellen i Trumps enkle budskap, «Make America Great Again». Hvis du spør Trump når Amerika sist var «great», kommer han ikke lenger enn til 1990-tallet under Bill Clinton, som før valgkampen var en av Trumps politiske forbilder. Men retorikken tar velgerne enda lengre tilbake i tid; til et Amerika hvor det var flust av jobber til ufaglærte menn, hvor amerikansk industri var ledende i verden, det var oppgangstider og fremtidsoptimisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Trump selger en rosenrød drøm om 1950-tallet, minus kald krig og et par tre andre ting som har forsvunnet i nostalgien.

For hvem er det som absolutt ikke lengter tilbake til Mad Mens storhetstid? Svarte amerikanere har ingen grunn til å lengte tilbake til lovfestet segregering. Kvinner lengter ikke tilbake til en underdanig husmorrolle, homofile vil ikke tilbake i skapet og unge vil ikke miste sin frihet.

«I grew up in segregated Georgia. I aint´t going back», som den svarte lokalpolitikeren i Nord Carolina, Gladys Robinson, sa under et valgmøte for Hillary i vippestaten forleden. Slike personlige vitnesbyrd er det blitt mange av i denne valgkampen. Det er en viktig påminnelse om at kampen for borgerrettigheter og likestilling ikke er en tilbakelagt historie.

STOLER IKKE PÅ FOLKET: I 2000 tapte Al Gore presidentvalget på tross av at han fikk over en halv million stemmer flere enn George W. Bush. Dagbladet forklarer hvordan. Video: Guro Lindahl Flåten / Marie Røssland / Dagbladet Vis mer

Flere mener det nye skillet i velgermassen går mellom de som har utdannelse og de uten. Et like påfallende skille er hudfarge, kjønn og etnisitet. Trumps publikum er i hovedsak hvitt og mannsdominert, mens Clinton trekker et større mangfold og langt flere kvinner og unge. Forskjellen er så åpenbar at Trump stadig peker ut en svart velger i mengden og sier; se, en svart mann som støtter meg. Det gjør også rasistiske organisasjoner som Ku Klux Klan. Lederen David Duke har kastet seg på Trump-toget og er kandidat til senatet for Louisiana, hvor han har over fem prosent oppslutning og dermed fikk delta i en debatt tidligere i uka med utsagn som: Jeg hater ikke alle jøder.

Donald Trump spiller på en rasisme og sexisme som amerikanere ikke har tatt et avgjørende oppgjør med. Han varmet opp til presidentvalget med å lede an i birther-bevegelsen som angrep legitimiteten til USAs første svarte president, og han angriper Hillary som kvinne på en måte som grenser til parodisk. Han synes for eksempel at hun som kvinne ikke ser nok presidentaktig ut. På valgmøtene selges buttons med «Hillary sucks more than Monica» og «Life´s a bitch, don´t vote for one». Det er ikke bare ord. Som forretningsmann har han diskriminert svarte og til og med blitt bøtelagt for å nekte svarte å bo i leiegårdene sine.

Skulle han bli president, har han lovet å innskrenke kvinners rettigheter, ikke bare adgang til abort, men også helsetilbud som prevensjon, rådgivning og ultralyd. Hans visepresidentkandidat, Mike Pence, er en av de mest ihuga motstandere av abort og homofiles rettigheter i Kongressen, og det sier ikke lite.

Trump ønsker å begrense pressefriheten, men det virker nesten unødvendig. Til tross for stadige avsløringer om Trumps lysskye forretningsdrift, utallige søksmål, skjulte russiske forbindelser, gjeld til utenlandske banker og skattetriksing, er media fortsatt besatt av Hillarys e-poster. Til tross for at Trump nekter innsyn i sin omfattende forretningsvirksomhet, som trolig er i konflikt med å være president, ikke bare på hjemmebane, men også internasjonalt, er pressen mer opptatt av Hillarys åpne økonomi.

Dobbelstandarden ble satt tidlig. At Trump sutrer over mediene er nesten komisk. De er hans beste allierte. Det er et gjensidig avhengighetsforhold som genererer velgere til ham - og lesere og seere til media.

Det er ikke over på tirsdag. Sinnet og anklagene Trump har vekket til live og legitimert, forsvinner ikke med ham. Republikanerne drømmer om en bedre Trump til neste valg. En som ikke er fullt så rasistisk, sexistisk og ute av kontroll. Men det er jo selve hemmeligheten bak hans suksess.

Ingen liker en kjedelig og høflig rasist.

TIDENES SKITNESTE VALGKAMP: Voldtekts- og korrupsjonsanklager, mensen, e-poster og en god del drittkasting er bare noe av det som gjør dette til den skitneste valgkampen i amerikansk historie. Foto: Per Ervland / NTB Scanpix / Shutterstock / Grafikk: Marie Røssland / Guro Lindahl Flåten Redigering: Marie Røssland Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook