NOMINASJONSDRYSS: For romanen «Imot kunsten» ble Tomas Espedal nominert til Nordisk Råds litteraturpris for andre gang. Foto: Anders Grønneberg
NOMINASJONSDRYSS: For romanen «Imot kunsten» ble Tomas Espedal nominert til Nordisk Råds litteraturpris for andre gang. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Det lille, store livet

Tomas Espedal skildrer strevet, gleden og veien mot forfatterskapet.

||| BOK: For sin forrige utgivelse «Gå. (Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv») ble Tomas Espedal nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Årets bok heter «Imot kunsten (notatbøkene)» og tittelen kan leses på i alle fall tre måter.

For det første er «Imot kunsten» en bok hvor vi møter en forfatter. Men denne forfatteren er ikke så opptatt av kunsten som han er av arbeidet; forfatteren som arbeider, som en som skriver, inne, til faste tider, på en skrivemaskin, arvet av moren som brukte den som sekretær.

Faren jobbet på mekanisk verft, men er forskjellen mellom foreldre og sønn nødvendigvis så stor? Er ikke forfatteren også en arbeider?

Er ikke det å trykke skrift ned på et papir også et arbeid som foregår maskinelt?

Forfatterens veiFor det andre er «Imot kunsten» en bok som skildrer en tidlig fase av jeg-personens forfattervirksomhet; årene da han bestemte seg for å bli forfatter og begynte å skrive, på ark og i notatbøker.

På den måten kan man si at Imot kunsten også skildrer strevet, gleden og veien mot kunsten, mot forfatterskapet.

For det tredje er «Imot kunsten» en bok som i motsetning til Espedals forrige utgivelse nettopp ikke tar for seg kunsten å leve et vilt og poetisk liv, men snarere nødvendigheten av å leve et enkelt og hverdagslig liv, et hjemmeværende liv med alle de trivielle gjøremålene det innebærer: Å ta hånd om sin datter, å handle, å lage mat, å vaske.

SlektshistorieLegg så til at «Imot kunsten» også er en slektshistorie, hvor det gjøres rede for jeg-personens foreldre og besteforeldre, deres klasse, deres møter, deres samliv, samt at boken er inndelt i to notatbøker, kalt april og september, etter de to månedene hvor henholdsvis jeg-personens mor og datterens mor (jeg-personens kone) dør, så vil en skjønne at boka kretser om en rekke forhold.

Språket er preget av stadige repetisjoner, brudd og selvmotsigelser, rytmen veksler mellom de korte, konsise setningene og de lange, malende partiene; effekten er at Espedals språk på sitt beste er så lett og komplekst samtidig, at leseren unektelig kan bli litt misunnelig.

Hører sammenVel kan jeg savne de essayistiske anslagene fra Espedals «Gå.», og det er ikke tvil om at man kan kjenne igjen navn, steder og tematikker fra tidligere utgivelser.

For eksempel kan man trekke paralleller mellom «Imot kunsten» og «Dagbok fra 2003», som begge kretser om det skrivende som arbeid og om å ha mistet en kone, ja, de deler også litterære referanser.

Samtidig ser jeg nettopp dét som en vesentlig del av Espedals prosjekt, at utgivelsene knytter an til hverandre, at de hører sammen, som en pågående prosess om diktning og dokumentasjon, som, når alt kommer til alt, dreier seg om å skrive fram det lille, store livet.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 7. september 2009.

Det lille, store livet