SAK MED FOR MANGE HULL?: «For Politiets sikkerhetstjeneste er fallhøyden stor», skriver filosof og forfatter Joakim Hammerlin (som i fjor kom med debattboka «Terrorindustrien») om forrige ukes pågripelse av tre menn med antatt tilknytning til al-Qaida. På bildet kunngjør PST-sjef Janne Kristiansen arrestasjonene.Foto: Scanpix
SAK MED FOR MANGE HULL?: «For Politiets sikkerhetstjeneste er fallhøyden stor», skriver filosof og forfatter Joakim Hammerlin (som i fjor kom med debattboka «Terrorindustrien») om forrige ukes pågripelse av tre menn med antatt tilknytning til al-Qaida. På bildet kunngjør PST-sjef Janne Kristiansen arrestasjonene.Foto: ScanpixVis mer

«Det lukter strammere denne gangen»

TERRORISME: Domfellelse eller ei - arrestasjonene til PST vil endre norsk antiterrorpolitikk. Det er grunn til å være på vakt.

||| Det lukter strammere denne gangen. Strammere enn Bhatti-og Somalia-saken. Tre menn, med påståtte koblinger til al-Qaida, er arrestert og siktet for planlegging av terroraksjoner på norsk jord.

For politiets sikkerhetstjeneste (PST) er fallhøyden stor. Hvis mistankene viser seg å holde vann, står vi overfor den mest alvorlige terrorsaken i norsk historie: En terrorcelle, med koblinger til internasjonale nettverk, og kapasitet til og ambisjon om å gjennomføre omfattende terroraksjoner mot mål i Norge, er intet mindre enn oppsiktsvekkende. Alt avhengig av hva som kommer frem fra etterforskningen, vil norsk antiterrorpolitikk ha fått en ny målestokk, et nytt trusselbilde.

Men også hvis saken har for mange hull til å bære vekten av en fellende dom, er sannsynligheten stor for at arrestasjonene kommer til å presse fram endringer av norsk antiterrorpolitikk.

I de to terrorsakene som så langt har versert i det norske rettssystemet, Bhatti- og Somalia-saken, har ikke PST fått uttelling. Hvis PST skulle gå på nok et nederlag i retten, er sannsynligheten stor for at det vil presses frem en debatt. Ikke bare om PST, men også om norsk antiterrorvirksomhet og terrorlovgivning.

Muligheten for et nytt rettslig nederlag for PST er til stede. På pressekonferansen etter arrestasjonene understreket PST at pågripelsene måtte skje på et tidligere tidspunkt enn de selv ønsket, fordi det amerikanske nyhetsbyrået AP hadde varslet at de ville blåse saken. I ettertid har dette blitt tilbakevist av AP, men uavhengig av hvem som eventuelt presset på for å framskynde arrestasjonene, er det viktig å merke seg at PST måtte gå til pågripelser tidligere enn de selv ville. Spørsmålet er om saken nå står sterkt nok til å oppnå domfellelse?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvis den viser seg ikke å gjøre det, vil det være et stort prestisjenederlag for PST. Og selv om PSTs viktigste funksjon er å forhindre terror på norsk jord, ikke å få flest mulig dømt for planlegging av terrorvirksomhet (hvilket ikke er to sider av samme sak), kan den politiske murringen etter Bhatti-saken raskt utarte seg til høystemt kritikk. Det viktige spørsmålet blir da om kritikken vil rette seg mot PST, rammebetingelsene for antiterrorarbeidet eller den norske terrorlovgivningen.

Faren er stor for at det er de to siste punktene som blir debattens kjerne, framfor det første. PST nærer stor respekt i det politiske Norge. Såfremt det ikke graves frem skandaløs informasjon om etterforskningen av den pågående terrorsaken, er det derfor god grunn til å tro at PST vil gå klar.

Uansett hvilket utfall den pågående terrorsaken vil få, er det altså mye som tyder mye på at vi står overfor en ny debatt om rammebetingelsene for norsk antiterrorpolitikk.

Lov og orden- partiet framfor noen i norsk politikk, Fremskrittspartiet, har begynt å få konkurranse både fra Høyre og Arbeiderpartiet om å kjøre en tøffere linje mot terror. Og når de tre største partiene i norsk politikk er enige om retning og skal begynne å diskutere marsjtempo, kan det gå fort.

Det er derfor grunn til å være på vakt. Etter terrorangrepene i New York i 2001, Madrid i 2004 og London i 2005, har vestlige liberale demokratier kastet grunnleggende borgerfriheter og -rettigheter over bord for å rydde plass til tyngre skyts i kampen mot terror. Selv om graden av endring har vært ulik, har det vært en felles tendens mot en hardere linje.

Så langt har Norge vært blant de mer tilbakeholdne i denne bevegelsen. Grovt sett kan antiterrorarbeid deles inn i to former for tiltak: På den ene siden har man breddetiltakene, de som omfatter hele befolkningen, som sikkerhetskontroller på flyplasser eller EUs datalagringsdirektiv, og som innebærer lagring av borgernes telekommunikasjons- og internettbruk. På den andre siden er mer spydspissede tiltak, som konsentrerer antiterrorinnsatsen mot konkrete individer og grupper, basert på mistanke.

Norsk antiterrorvirksomhet har i hovedsak basert seg på spydspissede tiltak ved å styrke PST og Etterretningstjenesten, som henholdsvis retter seg mot det indre og det ytre trusselbildet. Styrkingen har både skjedd gjennom økt tilførsel av midler og en utvidet verktøykasse.

Norsk terrorlovgivning har også hatt en strammere form enn mange andre vestlige land. Man har unnlatt å reise et juridisk sidebygg for terrorsaker, som så å si eksisterer på siden av resten av lovverket.

Spørsmålet blir hvor lenge den mer moderate norske antiterrorlinjen vil holde stand.

Samme dag som PST informerte den norske allmennheten om arrestasjonene, gjennomførte gallupbyrået Infact en spørreundersøkelse for VG. En tredjedel av de spurte trodde at sjansen for terrorangrep var større etter avsløringene. Erfaringer fra andre land viser at det finnes gode politiske vekstvilkår for å kjøre en hard linje mot terror når frykten har fått tilstrekkelig tak i befolkningen. Allerede har kritikere vært frempå og hevdet at en overdreven troskap til liberale rettsprinsipper står i fare for å gjøre oss til en frihavn for terrorister, og at vi i større grad må samkjøre virkemidlene med andre land og nære allierte for å danne felles front.

Dette er en farlig tendens, noe som illustreres med all tydelighet av at 34 prosent av de spurte i undersøkelsen svarte at de hadde blitt mer skeptiske til folk med minoritetsbakgrunn som følge av hendelsen. I en slik situasjon er det den ansvarlige politikers oppgave å dempe frykten, snarere enn å fyre oppunder den for å oppnå kortsiktige politiske gevinster.

Alle er enige om at det beste ville være om terrorisme ikke fantes. Slik er det dessverre ikke. Terrorisme er en del av vår politiske virkelighet. Spørsmålet blir derfor hvilke tiltak det er rimelig å iverksette for å begrense risikoen for terrorangrep. Hvor mange friheter og rettigheter skal vi veksle inn i bytte mot økt sikkerhet?

Det er ingen tvil om at dette spørsmålet er krevende. Men vi har et politisk kompass som viser en kurs, et ideal, som vi må rette oss etter: Det liberale demokrati. Det er dette som må være vår retningsviser, og som trekker noen avgjørende grensedragninger for vektingen mellom frihet og sikkerhet, mellom statsmakt og borgere.

Vi nærmer oss veiskillet. Finn frem kompasset. Det er ingen skam å snu.

KRONIKKFORFATTEREN: Joakim Hammerlin, som i fjor kom med debattboka «Terrorindustrien» (Manifest forlag). Foto: Lise Falch
KRONIKKFORFATTEREN: Joakim Hammerlin, som i fjor kom med debattboka «Terrorindustrien» (Manifest forlag). Foto: Lise Falch Vis mer