FOREVER YOUNG: Neil Young og Crazy Horse måtte avlyse i Bergen i fjor, men i går var de tilbake for en etterlengtet oppvisning i solid, ekte og storslått gitarrock.  Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FOREVER YOUNG: Neil Young og Crazy Horse måtte avlyse i Bergen i fjor, men i går var de tilbake for en etterlengtet oppvisning i solid, ekte og storslått gitarrock. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Det må en snart 70-åring til for å minne om at populærkultur kan ha et budskap

Neil Young satte skapet på plass i Bergen.

Anmeldt av Ivar Peersen

KONSERT: Den som venter på noe godt, venter som oftest forgjeves. Men slik er det ikke i kveld; hvor Neil Young i storform gir Bergen en etterlengtet oppvisning i solid, ekte og storslått gitarrock. Fjorårets turné ble avbrutt like før Bergen sto for døren, da gitarist Frank «Poncho» Sampedro ødela hånden.

Gode gamle Poncho stilte i kveld like greit i en t-skjorte hvor motivet var et røntgenbilde av nevnte hånd, som ga finger'n. «Hey, hey, my, my, rock'n'roll can never die».

For å skulle gjennomføre dette settet uten et av Crazy Horse-medlemmene ville vært helt borte i natten. Makan til fett garasje-band skal du lete lenger etter. Og du finner det neppe. Gutta er seige, har attityde til tusen (om enn ikke av hopp-og-sprett og jukk-mot-publikum-med-gitaren-rett-til-værs-typen; om de er for kule eller for gamle vites ikke), og lager en ugjennomtrengelig vegg av lyd.

Fire flate Og hvor fett er det ikke å se en stadion-konsert hvor trommisen, på storskjerm, bommer på cymbalen og følger opp med et tydelig, og visuelt, uttalt «f**k», før han drar videre med sine fire flate? Det er faktisk bare fire flate med skarp på to og fire i knappe to timer, og flere av låtene består stort sett av én akkordrekke med variasjoner i vokalen. Det droner, det suggererer og det funker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man kan heller ikke klandre Neil Young for været (men noen har skylda, og de må gå!); de siste minuttene for showstart, og frem mot slutten av settet, gråter himmelen virkelig over Bjørgvin. Og jeg blir igjen minnet på at den indre stemmen ikke alltid er noe geni. Det går noen minutt på overtid, og jeg begynner å tenke om kanskje gammer'n ikke vil gå på siden det regner sånn.

Kanskje står turnéleder og produsenter og skriker og hyler og peker på klokker og rister på hoder? Men så kommer mannen selv tilforlatelig traskende opp på scenen, drar en akkord på en rimelig velbrukt Les Paul (det er bare han som får det til å låte så j***a rocka med en straight G-akkord), og setter i gang så regner spruter av hatten og mic'en. Som om Neil Young og gutta bryr seg om litt regn. Det er flaut å ha tenkt tanken.

Alternativ åpning Han drar passende nok i gang med «Be the Rain» (snedig, selv om det gikk på bekostning av «Love and Only Love»; åpningen de fikk i byene hvor det ikke regnet), og det låter stort og fett. Uten noe videre fjolleri drar vi videre til «Powderfinger», og vi minnes på hvilket ikon av en rockegitarist vi står ansikt til storskjerm med.

En annen stor gitarist, Yngvie Malmsteen (ok, dette må være første gang disse to nevnes i samme tekst, om ikke annet) sa noe lurt om gitarister og teknikk: det er lett å bli imponerende rask og god til å skrive på tastaturet, men det gjør deg ikke til en god forfatter. Neil Young er muligens av typen som skriver med to lubne fingre på tastaturet, men å skrive bøker kan han.

Rytmespillet så vel som soloene er en oppvisning i å forstå hvordan en rockegitar klinger. Det er klassiske Gibson-gitarer (og en Fender her og der) plugget i klassiske rørforsterkere på full hyler — klassisk overdrive-sound; man vrenger med høyt volum og anslag, heller en alskens digital modellering og algoritmer i blinkende bokser.

Protestsanger «Ragged Glory» er en sentral plate på denne turnéen, og jeg slutter meg til de som nevner det som selve Neil Young & Crazy Horse-albumet. Vi får «Days That Used to Be» og «Love to Burn» herfra. Om jeg skal gjøre et forsøk på å trekke ut et sentral tema for konserten, så er det protestsangeren, eller protestrockeren Neil Young som trer frem.

Og det er ikke dumt, om enn noe pinlig for den yngre generasjon artister: (igjen) må en snart 70-åring til for å minne om at populærkultur kan ha et budskap. Altså; ingenting galt med fyll, rølp og crazy-sex — men det er kanskje et litt tynt verdigrunnlag å bygge et samfunn på.

Når de drar i gang «Living With War» lurer jeg på om den, og flere med den, er satt inn i settet for å kommentere konflikter som pågår akkurat nå. Med tekstlinjer som «I'm living with war everyday, I'm living with war in my heart everyday, I'm living with war right now», går tankene til ukrainske, israelske, palestinske, afrikanske og altfor mange andre barn rundt i verden.

Rå nerve Midtveis i settet byttes den elektriske fjøla ut med den akustiske, og munnspill. Publikum stemmer med i en uforglemmelig cover av «Blowin' in the Wind» (protestvisenes protestvise) — fremført i en såpass vital utgave at den for disse tre minuttene ikke føles ihjelspilt lengre; snarere relevant. Overgangen til «Heart of Gold» er sømløs, og stemningen stiger enda noen hakk på Koengen.

GARASJEROCKERE:Neil Young og Crazy Horse på Koengen i Bergen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
GARASJEROCKERE:Neil Young og Crazy Horse på Koengen i Bergen. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet Vis mer

Mot slutten får vi et intenst og samtidig lavmælt nummer i form av «Tonight's the Night» - etter sigende en låt som har vært og fortsatt er utfordrende for Neil Young å fremføre. Den er i rimelig direkte vendinger dedikert til første Crazy Horse-gitarist Danny Whittens, og Young's mangeårige roadie Bruce Berry — som begge bukket under for heroinmisbruk i 1973.

Om denne, som så mange av kveldens låter, er rimelig nedpå og tilbakeholdne, så har den en rå nerve. Neil Young tar i alt han kan til enhver tid; om det er fullt øs, eller sarte og smertelig personlige tekstlinjer som leveres. Ja, for han er en stor vokalist også. Det er lett å glemme oppi all gitar-guddommen.

Støyrockens forfar Om det var noe å utsette i det hele tatt, så må det være et svært så subjektiv ønske om litt mer bråk og sonisk villskap. Når det dras på, som under siste ordinære nummer «Rockin' In a Free World», kommer min indre stemme tilbake med en kanskje (litt) mindre idiotisk teori om at Neil Young må være støyrockens forfar — i noen minutter er Sonic Youth plutselig ikke så langt unna. En hel konsert med Papa Young i akkurat det giret ville nesten vært for fett.

Kveldens «rock'n'roll fail» fra virkeligheten kom under ekstranummeret «Who's Gonna Save the Earth» (et litt for godt spørsmål, for øvrig): En kar rett foran meg fikk såpass rockefot at han dro opp pilotbrillene fra innerlomma og tøffet seg litt med de... i ca tolv sekund. Da snudde kjæresten seg, så at noen hadde solbriller på etter solnedgang, ristet på hodet og mimet et tydelig «nei», før hun vendte tilbake til det som skjedde på konserten. Og fyren pakket sammen solbrillene.

Keep on rockin' in a free world.