BARE EN FASIT?: Det er veldig bra at de ønsker å framheve farsrollen, men det må ikke gå på bekostning av barnets tid med mor det første leveåret, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock
BARE EN FASIT?: Det er veldig bra at de ønsker å framheve farsrollen, men det må ikke gå på bekostning av barnets tid med mor det første leveåret, skriver innsenderen. Foto: ShutterstockVis mer

Debatt: Foreldrepermisjon

Det må finnes andre veier til likestilling

Reduseres mors permisjonsuker så reduseres ammefrekvensen og helsefordelene. Sykt barn betyr at foreldre må være hjemme, som igjen betyr tapte inntekter til staten. Hvor er samfunnsøkonomien?

Meninger

Debatten rundt foreldrepermisjonen er aktuell som aldri før. En deling av permisjonen som betyr 15 uker til mor, 15 uker til far/medmor og en fellesperiode på 16 uker, gitt at familien velger 100 prosent uttak, setter mange hoder i kok og debatten raser på ulike medier.

Det at politikerne våre skal bestemme én fasit for alle familier, er intet annet en skremmende og minner nærmest om et diktatur.

Det er veldig bra at de ønsker å framheve farsrollen, men det må ikke gå på bekostning av barnets tid med mor det første leveåret. Debatten må ikke være en dragkamp om hvem skal få mest, far eller mor, men det må være en dragkamp i retning. Hva er barnets beste – ikke bare her og nå, men framover i barnets liv.

Nyere forskning viser at en gravid kvinnes hjerne endrer seg i løpet av svangerskapet, det medfører at hun blir mer var for barnets følelser og kan identifisere barnets behov bedre.

Far og mor har av naturlige årsaker helt grunnleggende forskjellig tilknytning til barnet, og barnet har derfor også forskjellig behov som skal dekkes av mor og den andre omsorgspersonen. Barnet knytter seg normalt nærmest til mor da det er henne de kjenner fra fosterlivet, det bruker så det første året på å utvide sin tilknytning til andre personer. Rundt sju-åtte måneders alder utvikler mange barn en form for separasjonsangst, og da er mor ofte den tryggeste. I denne perioden synes politikerne at mor skal gå ut i jobb.

Så, det store og viktige tema «amming». Ikke alle kan amme, og det er ofte gode grunner til dette, men i de tilfeller dette er mulig så er det anbefalt fra både WHO og norske helsemyndigheter at morsmelken skal være hovednæringen i barnets første leveår.

Barn har begrenset med immunceller fram til de er to år og er helt avhengig av mors immunceller som overføres gjennom melken. Dette er med på å forhindre at de blir alvorlig syke. Hjernen utvikles også optimalt gjennom melken, og helsen til mor og barn styrkes proporsjonalt med ammetiden. Mange tar ikke flaske, så barnet er helt avhengig av mor.

Mellom fire til seks måneders alder skal barnet introduseres for fast føde, men amming er fortsatt hovednæring og gjennomføres ofte natt og dag. Ved tilvenning skal det gis smaksprøver, én ting av gangen for å venne de små magene og tarmene til fast føde. Det tar tid før barnet spiser fast føde fullverdig et daglig kaloriinntak som barnet trenger for å utvikle både hjerne og kropp.

Politikerne roper høyt om «ammefri». Dessverre er det ikke alltid en realitet i praksis og én time ammefri da mor har to timers reise tur/retur jobb fører uansett til særs mange timers separasjon mellom mor og barn.

Mulige konsekvenser: Amming må opphøre, betydelig reduseres eller far og barn må komme til mors arbeidsplass for amming. Det sier seg selv at løsningene er problematisk på mange områder: Amming som opphører rundt åttemånedersalder når vi er kjent med helsefordelene, mor som fortsatt ammer flere ganger på natt og skal fungere 100 prosent på jobb dagen derpå. Far og barn bruker flere timer av permisjonstiden tur/retur mors jobb. Et barn som ikke tar flaske, og må leve på de små bitene av fast føde i sju-ni timer fordi mor skal jo på jobb må vite.

Ammestunden gir ikke bare næring, det gir også trygghet, nærhet og har en regulerende funksjon for barnet. Når mor brått blir borte for spedbarnet for å tilfredsstille samfunnets krav, så må babyen finne andre måter å regulere seg på, og det er ikke nødvendigvis heldig.

Amming fører til utskillelse av hormonene prolaktin og endorfin, som begge gir en beroligende effekt hos mor og barn. Det at politikerne undergraver betydningen av amming vil få konsekvenser.

Det er en synkende ammefrekvens i Norge, og reduseres mors permisjonsuker så reduseres ammefrekvensen og helsefordelene til barnet proporsjonalt. Sykt barn betyr foreldre som må være hjemme fra jobb som igjen betyr tapte inntekter til staten. Hvor er samfunnsøkonomien som politikerne er så opptatt av på vei da?

Hva hvis mor ikke ønsker å forlate sin sju måneder gamle baby til fordel for jobb? Løsninger: Sykmelding eller ulønnet permisjon der familieøkonomien tillater det. Problematisk fordi: Sykmeldinger koster i snitt 13.000,- per uke, en samfunnsøkonomisk dårlig idé. Ved ulønnet permisjon mister mor lønn, sykerettigheter, pensjon – hva da med likestillingen? Mor står igjen som den tapende part.

Det må finnes andre veier til likestilling. Forslag: Sørge for at far får rett på permisjon selv om mor ikke har opparbeidet seg permisjonsrettigheter. Jobbe med holdningsarbeid mot arbeidsplasser som vanskeliggjør for far å ta ut ytterligere foreldrepermisjon, der familier ønsker det. Gi rett til mer permisjon sammen den første tiden etter fødsel. Dette vil kunne gi mer rom for tidlig tilknytning til begge foreldre og avlastning.

Likestilling er ikke å presse alle familier inn i én norm. Det vi ønsker er valgfrihet, hver familie vet best hva som passer for dem.

Vi kan argumentere og diskutere, men det viktigste skal være å ha barnets beste i fokus. Barn fødes ikke med en forståelse av at mor må ut i jobb midt i en kritisk periode for tilknytning, barnet handler bare ut fra sine naturlige, biologiske forutsetninger.

Hvis politikerne begynner å rokke ved dette, er jeg redd vi bare ser toppen av isfjellet for vansker seinere i livet til våre små håpefulle. Far/medmor er kjempeviktig, men det første året er det mor som er viktigst. Og la meg ha dette sagt: Hvis mor ønsker å jobbe igjen etter seks måneder, så skal hun gjøre dette uten å føle seg som en dårlig mor, fordi hvis dette gir henne glede og god helse så vil det gi positive ringvirkninger til barnet.

Én løsning passer nemlig ikke for alle, så hvorfor skal hver familie presses ned inn i en «one size fits all»-mentalitet? Her må familiene selv få tiltroen fra våre folkevalgte til å avgjøre hva som er best for dem.