EN GOD NUMMER TO: Forfatter Hanne Nabintu Herland. Foto: NTB Scanpix
EN GOD NUMMER TO: Forfatter Hanne Nabintu Herland. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det mange ikke skjønner er at en god kronikk skal være skikkelig dårlig. Her er Tuftebartens topp tre

Det beste fra kronikkåret 2016.

Meninger

Vi kan se tilbake på et fantastisk kronikkår. Året som av mange har blitt utropt til et annus horribilis har gitt kronikkforfatterne mer enn nok å jobbe med. Derfor har jeg forsøkt meg på en liten best of-kåring.

Nå tenker du kanskje at topplasseringene vil gå til proffene i faget? VGs Astrid Meland, Dagbladets Geir Ramnefjell og Nettavisens Gunnar Stavrum skriver i snitt tre kronikker i uka. 150 kronikker hver i året. Da er det nødt til å dukke opp en del gullkorn? Men ingen av disse har gjort seg fortjent til pallplass i mine øyne. De blir for politisk korrekte. Skriver bare det eliten vil høre.

Hva med politikerne våre? De har også skarpe penner. Torbjørn Røe Isaksens reflekterte Morgenbladet-baksider, for eksempel. Eller Hadia Tajiks selvransakende kronikk om ekte samtaler og eliteforakt. Men heller ikke disse når opp. De er for gode.

Det mange ikke skjønner er at en god kronikk skal være skikkelig dårlig. Det er det som generer likes og omtale. Før i tiden var dårlige kronikker sjelden vare. Da leste jeg hver og en av dem med en slags bilkrasj-entusiasme. Men nå har jeg sett så mange kollisjoner at jeg som oftest bare kjører forbi. Og i 2016 har totalvrakene ligget tett som lupiner i veigrøfta. Her er topp tre:

Artikkelen fortsetter under annonsen

3. «‘Skam’ er også for dem på 40», av Liv Murphy.

På tredjeplass ligger Liv Murphy, en dame som til vanlig frakter sko fra Oslo til Moss. 3. mai 2016 gikk Liv Murphy viralt med en kronikk om «Skam» som må ha fått stavekontrollen i Word til å kaldsvette. Det er mulig Liv er 40, men hun skriver kronikker som en 14-åring. Humorfaglig sett opererer hun i landskapet til britiske «The Office». Beste sitat:

«Så slutt å grin. Jeg tror slettes ikke ungdommen er så døv at den slutter å digge noe bare fordi tanta deres digger noe de setter pris på.»

2. «Norsk presse er altfor trangsynt» av Hanne Nabintu Herland.

Nabintu Herland trenger ingen introduksjon, men det gjør kronikken hun skrev 9. november. Argumentet er enkelt. Norsk presse forsto ikke Trump. Men det gjorde Nabintu Herland. Det må være slitsomt for henne å alltid måtte påpeke dette selv. Beste sitat:

«Og slike som jeg, som ikke innretter meg etter jantelov-diktaturet og konsensuspresset som preger Norge, har skrevet om både Brexit og den notoriske løgneren Hillary Clinton. Jeg får altså rett i mine trendanalyser igjen og igjen. Det er selvsagt hyggelig.»

1. «Kjærlighet til å spy av» av Helge Grønmo.

Årets beste kronikk. Uten tvil. Bedre enn Maria Høilis kamp mot likestillingen. Bedre enn Sanna Sarromaas ode til Gran Canaria. Vi måtte altså til Avisa Nordland for å finne gullet. Grønmos tekst er et realt ballespark til damene. Damer som skriver «fina» til hverandre på Facebook. De er nemlig teite.

Vi mannfolk, derimot, er kule. Beste sitat:

«Livet leves ikke på sosiale medier, det foregår ikke på mobilen. Det skjer i møtet mellom andre mennesker, ute i naturen, når du bruker kroppen, utfordrer intellektet og gir hjernen og sansene ekte stimuli.»

Der fikk intellektet ditt noe å tenke på, tenker jeg.