RØDT, HVITT OG BLÅTT: 17. mai er en dag hvor Karl Johans gate skal være kledd i rødt, hvitt og blått. Det viktige er ikke mangfoldet i flagg, men mangfoldet og gleden i barna som veiver dem hele veien opp til Slottet, og i alle de stolte foreldrene som heier dem fram, skriver artikkelforfatteren. Foto: Christian Roth Christensen
RØDT, HVITT OG BLÅTT: 17. mai er en dag hvor Karl Johans gate skal være kledd i rødt, hvitt og blått. Det viktige er ikke mangfoldet i flagg, men mangfoldet og gleden i barna som veiver dem hele veien opp til Slottet, og i alle de stolte foreldrene som heier dem fram, skriver artikkelforfatteren. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

17. mai:

Det mangfoldige fellesskapet

17. mai er en dag for å feire det fantastiske, vakre fellesskapet som er «Norge».

Meninger

Jonas Gahr Støre etablerte i 2007 uttrykket «det nye norske vi» som et uttrykk for det positive potensialet i det voksende norske fellesskapet. Hvem er dette nye «vi», og hva feirer vi denne ene dagen i året som helt og holdent er viet oss selv?

Vi feirer Grunnloven og de liberale verdiene som utgår fra grunnlovsfedrene, men vi feirer så mye mer. Vi feirer også de mange kampene vi som folk kjempet siden den gang. Dette var ikke kamper mot fremmede makter, men blant oss selv.

Vi feirer kvinnenes kamp for stemmerett og likestilling. Vi feirer arbeidernes kamp for å karre seg ut av utnyttelse og fattigdom. Vi feirer utviklingen til et sosialdemokrati, som de færreste per i dag ønsker seg bort fra.

Kanskje vi også kan orke å tenke dette: Vi feirer at ikke engang drapet på 69 barn kan ta fra ungdommen troen på politisk engasjement for en bedre verden. Ja, la oss feire dét.

Vi feirer også hverandre. Vi feirer hverandres slekt, og vi feirer vår egen. Jeg feirer farmoren min, som gråt da hun måtte slutte på skolen etter sjuende klasse, slik det ofte var i arbeiderklassen den gang. Jeg feirer farfaren min, som hver morgen gikk til jobb på «ommane» på Metallurgen i Porsgrunn, smelteverket som stadig er i drift i fødebyen min, for at familien hans skulle vokse opp i bedre kår enn ham selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg feirer mormoren min, som vokste opp i en av gråbeingårdene på Tøyen, et uglesett område allerede den gang. Jeg feirer morfaren min, som måtte ta ulike jobber som krevde ingen utdannelse og ga lav lønn, for å klare å forsørge familien. Gjennom dem feirer jeg alle de andre som ikke bare bygde landet, men som kjempet for at det skulle bli et bedre og mer rettferdig land.

Dagens Norge er ikke det samme som da jeg som sjuåring gikk i barnetoget første gang. Nå går til og med seksåringene i toget. Mine besteforeldres Norge er langt på vei forsvunnet et sted mellom rundkjøringene som blomstret opp overalt i ungdomstiden min, ferdigpizzaen som kom på alle bord da jeg var voksen, og smarttelefonene som har overtatt røft regnet halvparten av all menneskelig kommunikasjon de siste årene.

Mine besteforeldre ville kanskje ha taklet et møte med Norge anno 2018 med mild forundring. Oldeforeldrene mine ville ha opplevd det omtrent like fremmed som en tidsreisende fra 1700-tallet.

Menneskene er heller ikke helt de samme. Den gangen jeg gikk på skolen, var minoriteter folk som stort sett levde i en egen del av landet, langt nord. De fantes i teorien, men sjelden i praksis. I år skal vi feire sammen med mennesker med bakgrunn fra et par hundre land.

Når folk snakker om det positive med innvandring, snakker de gjerne om spennende matretter og ulike kulturuttrykk. Jeg har alltid oppfattet det svaret som utilstrekkelig. Det synes på et vis å styre utenom det mest essensielle.

Den egentlige verdien ligger på et annet plan, nemlig i menneskene, i innvandrerne og flyktningene som blir kolleger, naboer, venner, familie. Det er her, i de menneskelige relasjonene, at Norge hele tiden skapes.

Man trenger ofte bare å åpne avisa for å finne en artikkel som problematiserer innvandring. Man trenger imidlertid også bare å åpne avisa for å finne en artikkel som viser hvordan folk med innvandrer- og flyktningbakgrunn er med på å bygge landet videre, med sterke og viktige stemmer som gir nye, gode, rike svar på hvem «vi» er.

Bare det siste året har Iram Haq kommet med sin imponerende film Hva vil folk si, som en markering av en av de mest utrolige livsreisene som er foretatt i min levetid: Jenta som i sin tid ble kidnappet til Pakistan av familien, og som i dag har gjort opplevelsen til en av de beste filmene i norsk filmhistorie.

Zeshan Shakar vant nylig Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin viktige debutroman Tante Ulrikkes vei om minoritetsungdoms oppvekst i drabantbyenes Oslo. For et par uker siden sto Thee Yezen Al-Obaide fram i offentligheten som homofil troende muslim.

Disse og mange andre bringer andre erfaringsbakgrunner enn majoritetens inn i offentligheten, som del av et utvidet norsk fellesskap. Det kan være et sterkt og skapende fellesskap, hvis vi lar det.

Vi har kamper å kjempe i årene framover også. Vi trenger en åpen debatt om det norske samfunnets framtid, men vi trenger ikke innvandringsdebattens mange fantasifostre, hvor spesielt muslimer gjøres til en slags ond, fremmedartet organisme som er ute etter å kolonisere oss andre.

Vi trenger å kjempe mot fiendebildene som i økende grad splitter oss, og som i verste fall kan splitte oss mer enn selv det beste fellesskapet kan tåle.

Også i år har vi hatt ansporinger til debatt om hvilke flagg som skal være tillatt. De som lar seg opphisse av utenlandske flagg forstår ikke dette helt enkle: Når noen ønsker å ta med seg det tidligere hjemlandets flagg på 17. mai, er det for å feire dagen med noe av det som er viktig og godt for dem. Det er ikke ment som en fornærmelse, men som en verdsettelse og en anerkjennelse av den stoltheten nordmenn føler denne dagen.

Likevel er jeg enig i at dette først og fremst er en dag for norske flagg. Det er en dag hvor Karl Johans gate skal være kledd i rødt, hvitt og blått. Det viktige er ikke mangfoldet i flagg, men mangfoldet og gleden i barna som veiver dem hele veien opp til Slottet, og i alle de stolte foreldrene som heier dem fram.

La oss i dag også feire dem Norge har hjulpet etter flukt fra krig og forfølgelse, og som går i gatene sammen med oss. Mange av dem vet bedre enn oss hva det vil si å kjempe for demokrati, for selvstendighet og mot undertrykkelse, og har arrene på kroppen for å bevise det.

Vi kan fortsette å diskutere asyl- og innvandringspolitikken dagen deretter, både de av oss som mener den utgjør en daglig urett mot mennesker på flukt, og de av oss som mener den er alt for liberal. Denne dagen holder det å tenke på dette som noe av det gode Norge som nasjon har gjort i verden.

Dette er en dag for å feire vårt mangfoldige fellesskap, både med sitt samhold og sine ufullkommenheter. Vi har aldri vært enige i dette samfunnet, og har heller aldri trengt å være det. Det holder å være enig nok, innenfor rammene av et uenighetsfellesskap. Vi har aldri vært samlet, og har heller aldri trengt å være det. Det holder å være samlet nok. Slik vi er enige nok, og samlet nok, alle vi som går ut for å markere denne dagen sammen.

Det er landets menneskelige rikdom som flommer gjennom gatene våre 17. mai. Denne dagen har vi nemlig den fantastiske muligheten til å nyte Norge i all sin skjønnhet. Det er ikke fjordene, fjellene og grantrærne som er det egentlige Norge, og det er ikke oljen som er den virkelige verdien, men menneskene du feirer denne dagen sammen med.

Gratulerer med dagen!