Det merkes at Amal gråter

Varsler og forfatter Amal Aden møter nå veggen - og blir frustrert.

FRIGJØRINGSKAMP: Amal Aden går i spissen, men andre somaliske kvinner og kvinner med minoritetsbakgrunn må følge på og reise seg og kreve respekt og likestilling. Det nye kvinneopprøret er etterlyst.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
FRIGJØRINGSKAMP: Amal Aden går i spissen, men andre somaliske kvinner og kvinner med minoritetsbakgrunn må følge på og reise seg og kreve respekt og likestilling. Det nye kvinneopprøret er etterlyst. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

HUN VAR ET gatebarn fra borgerkrig da hun kom fra Somalia til Norge i 1996. Hun banet seg inn i den norske integreringsdebatten med et brak med boka «Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsk-somalisk kvinne» i 2008.

Tre år og tre bøker seinere er Amal Aden fortsatt en varsler som det lyttes til. Men hun virker litt sliten, noe resignert. Hun føler at hun sier ifra uten å bli hørt.

Andre somaliske kvinner står heller ikke i kø bak henne. Årets alarm ville ha virket sterkere hvis Aden møtte opp på 8. mars sammen med 30 unge, somaliske kvinner som krever likestilling NÅ. Opprøret må vokse og synes.

I går kom uansett pamfletten «Det skal merkes at de gråter. Om likestilling blant somaliere i Norge». At ordene «likestilling» og «somaliere» står i samme setning, framstår nærmest som absurd når vi leser boka. Jeg er enig med Aden; for disse kvinnene er det ikke nye, spesifikke likestillingstiltak som trengs, men grunnleggende frigjøring og opprør fra tvang og kvinneundertrykkelse.

ALI HOLDER SEG med tre koner, er på utkikk etter den fjerde og har 17 barn! Nora er gift med en mann med tre andre koner. Han slår henne, men sier hun vil gjøre alt for å beholde mannen. Sagals ektemann følger henne til leger og tolker, etter at han har banket henne opp. Maryan, ei velutdannet kvinne, sier at kvinner må godta at de ikke er like mye verdt som menn.

I den lille boka forteller Aden om somaliske kvinner som stenges inne mens de underholdes av Nav, som ikke stiller spørsmål. Hun skriver om ei kvinne som røyker khat og forsømmer barna sine. Dessuten skriver hun om muslimske taxisjåfører som trakasserer kvinner og om brødre som tvinges til å vokte på sine søstre. Som leser blir jeg bekymret og irritert.

AMAL ADEN er utålmodig. Jo da, hun er blitt hørt, også av integreringsminister Audun Lysbakken. Men det skjer jo ingenting. De somaliske kvinnene sitter fortsatt innestengt og føder barn på samlebånd mens mannen forsvinner med barnetrygda og overgangsstønaden.

Forfatteren er sint på Lysbakkens integreringsutvalg og på den politiske venstresida som hun kaller feig og på Frp, som «ikke vil oss vel». Hun er også sint på hvite feminister som hun kaller luksusfeminister. Hun bommer her. Det skriver jeg ikke for å irettesette henne eller å være arrogant.

LIKESTILLINGEN i Norge er befestet gjennom lover, formaliserte rettigheter og diskrimineringsombud. Lovene og rettighetene er universelle. Krisesentrene er åpne for alle kvinner. Problemet er at somaliske kvinner som voldtas eller bankes opp, ikke sendes til politiet, men til moskeen. Voldsmenn blir ikke fengslet. Nav står altfor sjelden på døra. Barnevernet svikter barn med minoritetsbakgrunn, og særlig jenter.

AMAL ADEN skyter i alle retninger. For å støtte hennes utålmodighet, har jeg følgende prioriteringsliste:

Gjør det ellers tindrende klart fra dag én for alle som kommer til Norge, at kvinner forventes å jobbe og tjene penger. Kjør tøffe holdningskampanjer mot tøvet om at mannens ære skal knyttes til kvinnens jomfrudom. Del ut kondomer og info om krisesentre og oppfordre innvandrerkvinner uten utdanning til å få færre barn. Frigjøring er veien til likestilling.