MANIPULATOR: Charles Manson mislyktes med mye, men han klarte å manipulere en rekke ungdommer til å følge ham, og begå drapene han ba dem om. Foto: AP / NTB Scanpix.
MANIPULATOR: Charles Manson mislyktes med mye, men han klarte å manipulere en rekke ungdommer til å følge ham, og begå drapene han ba dem om. Foto: AP / NTB Scanpix.Vis mer

Charles Manson 1934-2017:

Det mest fascinerende ved ham, var det han fikk andre til å gjøre

Charles Mansons liv besto av forsømmelse, forbrytelser og fantasier om hans egen storhet.

Kommentar

Det mest fascinerende ved Charles Manson var egentlig at han ikke var spesielt fascinerende. Søndag døde det tidligere overhodet for den såkalte Manson-familien, 83 år gammel. Han hadde sittet i fengsel siden han og tilhengerne hans ble dømt for en rekke drap i California i 1969. Det mest berømte offeret var Sharon Tate, som var gift med filmskaper Roman Polanski og høygravid da Mansons utsendte tok seg inn i huset der hun bodde og drepte henne og husgjestene hennes.

Det mest interessante var hva han fikk andre til å gjøre. De som begikk drapene, var for det meste svært unge jenter som hadde sluttet seg til Mansons kult i en søken etter en alternativ måte å leve på, og endte opp med å ha sex med alle kultlederen ba dem om å ha sex med, drepe dem han ville ha drept, ofte ut fra høyst uklare motiver.

For de fleste andre som møtte ham fremsto Manson som en raring og en taper. Livshistorien hans var en blanding av tragedie og skrekkfilm. Han var det uønskede barnet til en enslig seksten år gammel mor, og het bare «No Name Maddox» på fødselsattesten. Navnet Manson kom fra en av morens senere kjærester. Den alkoholiserte moren forsvant ut av historien, og Charles tilbrakte oppveksten på institusjoner, i fosterhjem og i ungdomsfengsel. Sytten år gammel truet og voldtok han en purung medinnsatt.

Jakten på berømmelse og en karriere som musiker brakte ham til California. Men verken sangene eller stemmen hans holdt mål, og etter å ha tilbrakt størsteparten av livet bak murene, var han en nifs blanding av livsudyktig og skruppelløs. Han lykkes likevel i å trekke til seg en kult av unge mennesker i drift, særlig middelklassejenter i tenårene som ikke visste helt hvor de ville, bortsett fra at de ville vekk fra foreldrenes forventninger og levemåte. Og han sjarmerte og smigret den naive Beach Boys-trommisen Dennis Wilson og musikkprodusenten Terry Melcher, Doris Days sønn, som også tok for seg av jentene Manson tilbød dem å ha sex med. Da han likevel ikke fikk platekontrakt, sank Manson dypere ned i sine rasistiske konspirasjonsteorier og forestillingen om en kommende rasekrig, som han kalte «Helter Skelter» etter Beatles-sangen. Det var for å utløse denne katastrofen at han beordret kultmedlemmene til å begå drapsrekken i august 1969.

På en måte er det ikke rettferdig at Manson-drapene blir sett på som hippietidens implosjon, som dens katastrofale siste kapittel. Til det var Charles Mansons prosjekt for løsrevet fra tidens idealer og ideologier, for forvirret og narsissistisk. Likevel var det noe svært sekstitalls ved det at så mange mente å se noe viktig i én som hadde feilet på alle måter; noe autentisk i stedet for noe ødelagt, noe alternativt i stedet for noe skakkjørt. Det var også noe tidstypisk over overtrykket; over det enorme motsetningsforholdet mellom kulturer og generasjoner i USA som mange senere beskrev som en dommedagsfølelse, som noe som var nødt til å ende med klissete blod på de kokvarme steinhellene, i det tørre californiske landskapet.

For de som hadde betraktet hippiebevegelsen på stor avstand og med stor forferdelse var Manson-drapene et utslag av et samfunn som hadde fått skli for langt ut. Fordømmelsen etterpå rammet langt flere enn de som hadde forbrutt seg. Aviser spekulerte i ofrenes antatt utsvevende livsstil og spurte om de hadde fått som fortjent.

Det virkelig uhyggelige, mange år senere, er hvordan saken blottstilte hvor mange unge mennesker som drev rundt uten fortøyning i USA, uten ballast eller kunnskaper og klare til å bli fanget opp av falske profeter - og hvor mange som i tiårene siden intenst har ønsket seg en handlekraftig ledestjerne, i den grad at brevene jevnt har strømmet til fengselet der han satt.

Så inntrykket vedvarer: De som er mest verd å tenke på i dagene etter Charles Mansons død, er alle de andre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook