MØTE MED HELSEVESENET: De gode opplevelsene til tross, jeg vet hva det er som skjer med meg idet jeg krysser terskelen til en legevakt, et legekontor eller et sykehus, skriver artikkelforfatter. KieferPix / Shutterstock / NTB scanpix
MØTE MED HELSEVESENET: De gode opplevelsene til tross, jeg vet hva det er som skjer med meg idet jeg krysser terskelen til en legevakt, et legekontor eller et sykehus, skriver artikkelforfatter. KieferPix / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Helsevesenet:

Det mest selvtillits-oppbyggende en lege noen gang har sagt til meg er «du er syk»

Dette er frykten min: at kroppen min blir gitt opp og forlatt fordi sykdommen ikke kan kureres.

Meninger

Jeg er høyt utdannet. Jeg er vant til å skrive for meg, snakke for meg og få folk til å høre på meg. Jeg vet jeg kan masse, jeg vet jeg er flink til å fordøye ny informasjon raskt, jeg vet jeg kan formulere meg godt. De som kjenner meg ville sagt «det er ingenting i veien med Suzannes selvtillit», og de ville hatt rett. Bortsett fra på ett område: den arenaen jeg må entre på grunn av helsen min.

Idet jeg kommer inn døren til et legekontor, en legevakt eller et sykehus skjer det noe med meg. I løpet av det sekundet jeg går, rulles eller bæres over dørterskelen er det en del av meg som forsvinner. Det kjennes ut som om noe renner av meg; språket mitt, min formuleringsevne og troen på at det som kommer ut av min munn gir mening for andre. Det renner ut, bort fra kroppen min, bort fra bygningen jeg er i, fordamper og spres til ingenting av det er igjen. Det eneste som er tilbake er tanken «jeg er dum». Jeg føler jeg stotrer, famler etter ord - og de som til slutt kommer ut av munnen min høres feil ut for meg uansett hvilke det er. Hva kommer dette av? Og hvorfor renner selvtilliten mer og mer av meg for hvert besøk?

Jeg har blitt langtidspasient. Ingen finner ut av hva som feiler meg, og jeg går inn og ut av legevakt, legekontor og sykehus. Som mange andre har jeg varierende erfaringer med helsepersonell. Jeg har møtt flinke pleiere og leger, og jeg har møtt noen mindre flinke. Noen har bygget opp selvtilliten min, noen har tatt biter og brokker av den fra meg. I det siste har jeg imidlertid merket at også i møtet med dem som bygger selvtilliten opp forsvinner den likevel. Hva skjer? Jeg ser og hører at sykdommen min, den som ingen finner ut av, gjør leger og sykepleiere utslitte og oppgitte. Sykdommen blir mer slitsom for dem hver gang jeg kommer innom, for de vet ikke hva de skal gjøre med den lenger. Helsepersonell er også mennesker, de blir også fortvilte og triste over kropper de så gjerne vil, men ikke klarer å gjøre friske.

Sissel Gran fortalte så levende i Morgenbladet i 2014 hvordan hun ble utslitt av pasientene sine og måtte bytte arbeidssted: «Jeg følte meg etter hvert smittet av deres ulykke, håpløshetsfølelse og tallrike tilbakefall,» skriver hun. Hun forlot pasientene sine til slutt, og det er nettopp tanken om at “mitt” helsepersonell skal forlate meg som kommer til meg til og med før jeg har truffet dem for første gang. Hva skal jeg si og gjøre i dag for å holde legenes og sykepleiernes håp for meg oppe? Hva skal jeg si for å gjøre meg fortjent til at de fortsetter i det slitsomme og tar tak i sykdommens herjinger med kroppen min en gang til? Hvordan skal jeg bygge opp dem for at de skal kunne bygge opp meg? Det er dette jeg tenker, men det som kommer ut av munnen min blir til tullball av frykt og irritasjon.

For det er altså dette som er frykten min: at kroppen min blir gitt opp og forlatt fordi sykdommen ikke kan kureres. For det er så lett å forveksle en håpløs sykdom med en håpløs kropp. Å bli forlatt handler ikke nødvendigvis om fysisk adskillelse, men om at andre mister troen på deg. Jeg kan aldri frigjøre meg fra kroppen min, uten kroppen finnes ikke jeg. Så mister du troen på kroppen min mister du troen på meg. Det mest selvtillits-oppbyggende en lege noen gang har sagt til meg er «du er syk». Helt kort, kontant og konsist. Sånn jeg husker det beveget han knapt en muskel i ansiktet, han sa det nesten som i en bisetning, og så fortsatte han å gjøre klar instrumenter til en undersøkelse. Jeg hadde begynt på den litt for sedvanlige forklaringen om at jeg ikke følte meg som meg selv og at han måtte ha meg unnskyldt for det.

Han svarte altså bare «du er syk,» men vet dere hva jeg hørte? «Du er et menneske og jeg behandler deg så godt jeg bare kan bare fordi du trenger det. Jeg har ikke behov for at du oppfører deg på en viss måte eller bruker de riktige ordene for å uttrykke hva sykdom gjør med kroppen din. Du er et menneske som er syk, det er ikke du som er sykdommen. Det er ikke deg jeg vil endre eller bli kvitt, det er sykdommen din jeg vil bekjempe og hjelpe deg med - kun fordi du er mitt medmenneske.»

Det er vanskelig å forklare akkurat hva denne legen gjorde rett, for selvfølgelig var det summen av alt han gjorde - ikke bare den ene korte setningen han sa. Det avgjørende var at han formidlet at han visste at kroppen min det er meg, jeg er kroppen, og når kroppen blir syk blir jeg syk. Da trenger ikke jeg oppføre meg som jeg ikke var det.

De gode opplevelsene til tross, jeg vet hva det er som skjer med meg idet jeg krysser terskelen til en legevakt, et legekontor eller et sykehus. Jeg reduseres til en person som allerede er håpløs, fordi jeg vet sykdommen min igjen vil vise seg å være håpløs. En person som allerede er gitt opp fordi jeg vet at bekjempelsen av sykdommen min igjen min vil bli gitt opp. Et menneske som allerede er forlatt fordi jeg vet sykdommen igjen vil slite ut hjelperne. En som allerede er dum fordi intelligens ikke vil være kuren. Uten selvtillit fordi ingen lenger klarer å ha tillit til denne kroppen som er meg.

For litt for ofte har denne kroppen møtt de som forveksler problematisk sykdom med problematisk kropp. Som snakker til meg som om det er jeg som er det syke som må fjernes, ikke at det er sykdommen som må fjernes fra meg. Helsepersonell - mennesker - som blir så utslitte av sykdommen min at de ikke orker meg lenger heller. Det er forståelig, men likevel vondt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook