SKYLDIG? Nå, var Jensen skyldig eller ikke? Det er umulig å si, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
SKYLDIG? Nå, var Jensen skyldig eller ikke? Det er umulig å si, skriver artikkelforfatteren. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Det mest skremmende er at den slappe bevisføringen blir trodd av fagdommere

Noen tanker om Jensen-saken.

Meninger

De siste to tiårene har det utviklet seg sterke autoritære trekk i norsk offentlig administrasjon som blant annet har blitt stimulert av og stimulert til såkalt «New Public Management», en ledelsesfilosofi som baserer seg på mistillit og måling – der beslutningsrett og lønnsklasser beveger seg oppover mens en snakker om desentralisering. «Nærpolitireformen» er typisk for denne språkbruken.

DOMMEN FALT MANDAG: Mirian Yanira Befring var jurymedlem i Eirik Jensen-saken. Her forteller hun om hvordan de siste månedene har vært. Reporter: Angelica Hagen. Video: Nicolai Delebekk Vis mer

Innenfor politiet var Eirik Jensen, i all sin uryddighet, en representant for motstanden mot denne autoritære filosofien. Det foregår harde kamper her – noe debatten rundt Søgnen og Oslo-skolen, og den rundt helseforetakene bærer vitne om.

Dette autoritære trekket viser seg ikke bare innenfor byråkratiet, men også i forhold til befolkningen. Typisk nok, når det har blitt viktigere med folkelig korreksjon i jurysystemet, lukker en halvt igjen denne sikkerhetsventilen. Mistillit igjen.

I den siste saken for legmannsjuryen overprøvde juristene legfolkets frifinnelse. Det gjorde de på en del av dommen hvor de opplagt hadde en mer vitenskapelig holdning til bevis enn det fagdommerne kunne ha. Det var rett og slett pinlig å følge mye av aktoratets ‘bevis’.

Hvordan kunne noen i halvsøvne legge vekt på at Jensen avslører noe som helst, når han forteller at det er få folk på jobben – når dette skjer midt i fellesferien? Det som blir tindrende klart etter slike tolkninger, er at politiet har vært så sterkt ‘biased’ at det er vanskelig å tro på noe av bevisføringen. Den som leter, kan alltid sette sammen en historie. Det er vanskelig å forklare atferden ut fra noe annet enn at det har gått prestisje i saken.

Byråkrati og rettsvesen har begynt å oppføre seg mer og mer retthaversk: I Orderud-saken måtte noen dømmes, selv om man ikke visste hvem som hadde begått drapet. I Baneheia-saken måtte man dømme en person som teknologien indikerte at ikke var på stedet. I den tragiske Valdres-saken hadde det offentlige sviktet, men moren ble dømt.

Wessels 1700-talls dikt om smeden og bakeren renner i hu. Rettsfølelsen trengte noen dømt Smeden var morderen, men var for nyttig, så en overflødig baker ble dømt.

Hva gjør den fjerde statsmakt? Den sitter i stille i båten, for ikke påvirke. Det er slående hvor ukritisk pressen har blitt. Den synes også ha blitt tatt av den nyautoritære bølgen.

FORLOT RETTEN: Like etter at det ble klart at fagdommerne setter til side juryens frikjennelse av Eirik Jensen, forlot retten sammen med samboer Ragna Lise Vikre. Video: Nicolai Delebekk Vis mer

Nå, var Jensen skyldig eller ikke? Det er umulig å si. Politiet har gjort en pinlig svak jobb, til tross for alle detaljer. Helt opplagt er det at Jensen har brutt mange jobbforskrifter, at det er et tilfelle av vennskaps-korrupsjon – som er den vanligste korrupsjonsformen i Norge – og at han trolig har visst om noen av hasjtransportene. Det har vært en del av informantarbeidet, men naken, profittorientert aktivitet kan jeg ikke se spor av. Men dette er en parantes.

Det mest skremmende i saken er at den slappe bevisføringen blir trodd av fagdommere. Det reiser et alvorlig rettssikkerhetsspørsmål, særlig når mediene er såpass ukritiske – siden de venter til gongongen er gått.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.