NYINNSPILLING AV KLASSIKER: I Ray Bradburys science fiction-klassiker «Fahrenheit 451» er det brannmennenes jobb å brenne bøker. I den nye filmatiseringen brenner de også harddisker og minnepinner. Video: HBO Vis mer

Anmeldelse: «Fahrenheit 451»

Det mest skremmende med denne framtidsvisjonen er ikke at myndighetene brenner bøker

Hva er det med bøker som gjør dem verdt både å dø og drepe for?

TV-FILM: Hva er det som er så skremmende ved det frie ord at noen ikke skyr noen midler for å utslette det? Eller for å si det med denne filmens noe bokstavelige hovedmetafor: hvorfor er bøker så farlige at de må brennes?

Spørsmålet sto sentralt både i 1953 da Ray Bradburys science fiction-klassiker «Fahrenheit 451» (temperaturen der papir brenner) ble gitt ut og da François Truffauts filmversjon kom i 1966. Nå, i 2018, har det mutert og antatt enda mer uhyggelige proporsjoner.

«Fahrenheit 451»

4 1 6

TV-film

Premieredato:

Premiere 23. mai

«Nyinnspilling av brennbar scifi-klassiker sliter med å antenne»
Se alle anmeldelser

Lunkent karakterstudie

USA, en gang i framtida. Et fascistisk regime undertrykker all dissens. De store heltene er brannmenn som rykker ut med ulende sirener, ikke for å slokke branner, men brenne ulovlige bøker. Brannkorpsets gullgutt er Montag, en rottweiler tøylet av sin herre og farsfigur Beatty. Da Montag ser hva dissidentene er villige til å gjøre for å beskytte bøkene sine, begynner han å spørre seg hva det er ved dem som er så farlig for noen og for andre så verneverdig. En rammende allegori som aldri helt når opp til «The Children of Men» og «The Handmaid’s Tale», filmen sliter med å antenne skikkelig. Er metaforen for overtydelig, eller handlingen og dilemmaene for lunkne? Som karakterstudie klarer filmen heller aldri helt å engasjere, noe som forringer innlevelsen og dermed mye av den uhyggelige, tyngende følelsen av undertrykkelse. Filmen er dessverre også mer interessert i å fortelle enn å vise oss den iboende verdien av bøker, tragedien i ethvert bokbål virker mer å være tapet av disse taktile antikvitetene, som en litterær gresk urne fylt av vakre setninger, snarere enn en nøkkel til en friere, bedre og større verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skremmende logikk

Men det er kanskje like greit, for filmens beste element, framtidsuniverset som regissør Ramin Bahrani har skapt, er en så skremmende logisk videreføring av vår samtid at det er betryggende å kunne holde det på en armlengdes avstand. Dette regimet består ikke bare av lærkledde stormtropper, overvåkingsdroner og gjensidig angiveri (selv om det gjør det også). Her er maktbalansen opprettholdt av en entusiastisk, deltakende befolkning, som via livefeed følger brannmennenes aksjoner, heier dem fram med allestedsnærværende tomler, smilefjes, og likes, og gjør dem til superstjerner. At det eksisterer et forbud mot å skrive er sekundært til at ingen egentlig ønsker å skrive eller lese, alle de store litterære klassikerne foreligger i «akseptable» versjoner, der for eksempel «Moby Dick» er forenklet til en halv side med korte ord og emojier – den ultimate meme-fiseringen av samfunnet.

Bahrani og Bradbury har skjønt det samme som Trumps bakmenn: det er ved å undergrave språket og de underliggende symbolene man korrumperer et demokrati. Her har brannmenn – et av de fremste symbolene på redning og beskyttelse, blitt pervertert om til noe undertrykkende og ondt. Det semiotiske budskapet til brannsirenene er det samme – redningen kommer, det er hva selve redningen er som er omdefinert: den er å brenne kunnskap og frie tanker. «Fahrenheit 451»s største styrke er å vise at det går en ubrutt linje fra orwellsk nytale der opp er ned og ned er opp, via approprieringen og undergravingen av begreper som fake news, nasjonalisme og frihet, til et samfunn der man brenner bøker. Til rungende applaus, likerklikk og hjerte-emojis.