Det moderne nettverkspartiet

Innlegg ved professor Knut HeidarThorbjørn Jaglands avgang som statsministerkandidat for Ap kan neppe forstås om en ser prosessen bare fra partiorganisasjonens side. Han hadde god oppslutning innad, holdt foredrag som ble godt mottatt og reiste mye rundt for å lytte og holde kontakt med partifeller. Han dro i gang nye, vesentlige diskusjoner. Han hadde vært sentral i arbeide med å modernisere partiet - organisatorisk og politisk - helt siden 1980-tallet. Men dette var som kjent ikke nok.

Hans opptreden på den offentlige arena førte til mediestorm og til meningsmålinger som margstjal Jaglands legitimitet og velgerappell. Både han selv og partiet trakk den konklusjonen at han ikke lenger hang med i kampen om velgerne.

Det partiet som vokste fram med en alternativ politisk arena og som utfordret og omskapte den gamle borgerlige offentligheten, hadde møtt veggen. Alle de store kollektivbevegelser som vokste ut av industrisamfunnets og dets disiplinerende jerngrep, er i løpet av de siste tiårene av det 20. århundre blitt pulverisert av det nye samfunn med dets medieskapte virkelighet. - Den sosialdemokratiske orden - tilhører i dag historien.

Utviklingen preger selvsagt ikke bare Ap. Den har fått konsekvenser for alle partiene. Høyres lederkanibalisme på 1980-tallet var uttrykk for noe av det samme, akkurat som FrPs enmannsshow og SVs aktivistpopulisme. KrF leker med tanker om å omskape seg i et kristlig-demokratisk bilde og Venstre sloss med eksistensielle problemer. Erik Solheim hevdet nylig at enkelte partier langt på vei fungerer som støttegrupper rundt en karismatiske leder og lurer på om de i fremtiden kanskje vil ende opp som stiftelser uten medlemsforankring. Er det da slik at de politiske partiene i dag ligger på sotteseng og at få kommer på besøk?

Både i Norge og internasjonalt viser partiforskningen at partiene ikke bare har blitt svakere. De har også blitt sterkere. Men fremfor alt opererer de nå annerledes enn før. I bunnen lurer selvsagt spørsmålet om dette er gode eller dårlige nyheter for demokratiet?

Det er liten tvil om av partiene har blitt svakere i form av mindre medlemsoppslutning. Antall medlemmer har gått ned og oppslutningen om partimøtene skranter. I 1980 hadde de syv stortingspartiene til sammen 461.000 registrerte medlemmer. Tallet var i 1990 sunket til 418.000, og i 1999 lå det omkring 237.000. Altså nær en halvering i løpet av de siste 20 årene. En medlemssurvey fra begynnelsen av 1990-tallet viste dessuten at aktiviteten fra medlemmene var heller laber. Mer enn halvparten sa at de i løpet av det - siste året - ikke hadde deltatt på et eneste partiarrangement, inkludert partifester.

Nå kan en selvsagt småkrangle litt på dette og si at partienes medlemslister er mer pålitelige i dag enn for 20 år siden - hvilket er sant. Eller at de som er igjen nå er mer aktive, noe som etter min vurdering er tvilsomt, men som ingen vet med sikkerhet. Aftenpostenjournalisten Ingar Sletten Kolloen fortalte nylig i Gudbrandsdølen Dagningen (22/1) fra sitt stevnemøte med Kvam Arbeiderlag i sin - barndoms røde bygd - . Her møtte 10 av 113 medlemmer på årsmøtet. Etter pausen var det 7 tilbake. Stemningen var ikke høy, kontrasten til minnene ble stor. Dette var bygda der Einar Gerhardsen, slik Sletten Koloen bestemt husker det, alltid holdt tale på 1. mai. Og hver gang landsfaderen kom til et helt avgjørende punkt i sin tale, og hogg underarmen ned, da - spratt alltid tårene hos samtlige og Kvamsvær-hjertene dunket så stolt og så i takt - at hele forsamlingen ble omskapt til en eneste gigantisk stortromme - -

Det største problemet med nostalgi-fella oppstår likevel om en slutter fra inntrykket av svekket medlemsaktivitet til at partiene i dag ikke er mer enn papirkonstruksjoner. For partiene har også styrket seg vesentlig i de siste 20 årene. Viktigst i så måte har vært veksten i antall heltidspolitikere og oppbyggingen av profesjonelle sekretariater. I stortinget har partigruppenes sekretariater blitt utbygget, og statsrådene har fått sine personlige rådgivere på statsregulativ. Partiorganisasjonens sekretariater har utvilsomt blitt bedre organisert og mer profesjonelle - både sentralt og på lavere nivåer. Kommune- og fylkespolitikere har i økende grad havnet i lønnede posisjoner, og med på lasset har det fulgt midler til å ansette politiske rådgivere og sekretærer. Bak denne utvikling ligger selvsagt økningen i statsstøtten til partiene.

Nå var ikke politikk som yrkesvei ukjent i tidligere tider heller. Bratteli lot seg oppfører med yrkestittelen - politiker - i telefonkatalogen. Men det er utvilsomt langt flere som har politikk som yrkesvei i dag. Muligheten til å gjøre en karriere etter avslutningen av sin politiske verneplikt er også blitt bedre - både på det offentlige og det private arbeidsmarked.

Summen av svekkelsen i medlemspartiet og veksten i sekretariatspartiet er at partiene nå opererer på er annen måte enn før. Partiforskningen har - helt siden Maurice Duverger ga ut boka - Politiske Partier - i 1951 - vært særlig opptatt av å begrepsfeste og kartlegge utviklingen. Duvergers argument var at det parti som eide fremtiden var - massepartiet - . Dette hadde en utenomparlamentarisk forankring i sosiale lag og en organisasjonsform som gjorde det til vinneren i kampen om velgerne. De sosialistiske partiene hadde vist at slagmarken for den politiske kamp ikke lenger sto i parlamentet, men på folks hverdagsarenaer gjennom de organiserte velgerkollektivene. Senere ble andre fortrinn og kjennetegn fremhevet i begrepsfloraen: - Catch all - eller folkepartiet framhevet særlig de brede velgerkontakter, - mediepartiet - la vekten på den nye elektroniske formidlingen, - kartellpartiet - pekte på konsekvensene av statsfinansieringen og - det moderne kaderpartiet - fremhevet

veksten av de profesjonelle ledergruppene.

For å fange tendensene i dagens norske partiverden tror jeg vi må se både lenger tilbake og lenger frem enn til massepartiets tidsalder. Vi må se tilbake mot de gamle parlamentsbaserte partiene, de - honoratiores - eller - caucus - partiene som Duverger mente historiens hjul definitivt hadde rullet over. Samtidig må vi se fremover mot de nye profesjonaliserte nettverk som springer ut av utdannings- og internettsamfunnet og den medialiserte kampen om virkelighetsforståelsen. Mot de nettverk som ikke lenger har sin viktigste base i de gamle sosiale kollektiver, men som i økende grad formes gjennom kontakter i de mer flyktige politiske rom.

Den som best treffer disse utviklingstendensene er den nederlandske statsviter Ruud Koole gjennom beskrivelsen av det han kaller det moderne kaderpartiet, men som mer treffende kan kalles nettverkspartiet. Dette er et parti basert på en profesjonalisert ledergruppe som fremdeles opererer innenfor rammen av et organisert medlemsparti. Nettverkspartiet har mye mindre medlemsoppslutning og en sterkere orientering mot å fange størst mulig velgeroppslutning enn massepartiet hadde. Statsstøtten har gjort organisasjonsstrukturen mer profesjonell og sterkere, men politikken søkes fremdeles forankret innenfor den gamle rammen av medlemsdemokrati. Dette innebærer også en tilbakevending til parlamentsgruppen som partiets sentrum. Det er her nettverkene må forankres for å oppnå størst mulig slagkraft i kampen om velgerne.

Beskrivelsen treffer den spenningen som preger dagens norske partier. Også de strever med å beholde et internt medlemsdemokrati samtidig som de utvikler sin politiske stab i kampen på en medienearena som er utenfor deres kontroll. I sine beste øyeblikk - som nok blir stadig færre av - kan de ennå lykkes med å forene partiet som intern debattarena for å snekre omforent politikk, med et fungerende elitenettverk som har slagkraft utad.

Er så denne utviklingen god eller dårlig for det norske demokratiet? Problemet er at den svekker den avskjerming av interne partidebatter som er nødvendig for den søkende debatt og de kompromisser som trengs for å utvikle en helhetlig pakke politikk - - verkstedsfunskjonen - om en vil. Den søkende debatt innad i partiene på vegne av prinsipper og hovedinteresser får trangere kår når medlemsoppslutning svikter og medienes søkelys flommer ved det minste pip fra en distriktssekretær. Styrken er at politikken i større grad rives ut av de lukkede rom slik at velgerne kan bli mer delaktig, selv om det da er som tilskuere heller enn som deltakere. På godt og vondt blir den politiske prosessen mer tilpasset den friere konsumentrolle som dagens borgere inntar. Den tid er forbi da stemmer ble fordelt ved pavlovianske reflekser i de frosne sosiale og kulturelle rom. Spørsmålet blir om vi kan beholde partier som gir en tilstrekkelig forankring for politiske alternativer med mening ut over

morgendagen. Svaret er ikke opplagt.