Det moderne Nord-Norge

Når fisken er solgt til postkassefirmaer skal ikke «nye» Nord-Norge lenger syte, men lære seg omstilling og selvkritikk med et smil.

EN NY DEBATT

om Nord-Norge blomstrer i kjølvannet av Lars Andreas Larssens irettesettelse av Team Antonsen. Larssens poeng var ikke en kommentar om nordlendinger. Det var en påminnelse fra en kunstner til en annen: Grunnhet kan skjules bak vågalhet på scene og skjerm. For det har Larssen fått så hatten passer av nordlendinger, gjerne utflyttede. De føler seg ubekvem med at et annet Nord-Norge enn deres eget lekker ut av bakrommene. Ketil Rolness` rørende selvanalyse i Dagbladet lørdag er en gjennomgang av det som tynger et nordnorsk hjerte i hovedstaden. Han er oppriktig lei seg over alt gnålet nordfra, og skuffet over den skam det tvinger ham å bære. Men Rolness kan ta det helt med ro. Hjelpen er underveis, fra uventet hold. Lars Andreas Larssen har allerede fått den forkynt av dagsavisen «Nordlys» på lederplass 12. februar: «Larssen ble truffet av det moderne Nord-Norge». Synderen ba deretter nordlendingene pent om unnskyldning, til redaksjonens fulle tilfredshet.

HVA SLAGS NORD-NORGE

er det som har gått Larssen hus forbi?

Det er først og fremst en vakker drøm. Det er skåltalenes og konferansenes Nord-Norge. Det er ikke minst medienes, særlig dagsavisen «Nordlys» sitt «nye» Nord-Norge. Og konsulentenes. Det er det Nord-Norge som ikke lenger skal «syte» over sin kolonistatus. Kystbefolkningen skal værsågod lære seg «omstilling, nytenkning og selvkritikk», for å bruke Rolness` vending, når retten til å fiske, med myndighetenes velsignelse, er solgt til firmaer som akkurat rommes i postkasser langs kysten.

Ved sin lunkne holdning til det «tradisjonelle» Nord-Norge, løfter medieredaksjonene i landsdelen knapt på øyebrynene ved hver ny konkurs i fiskeindustrien. De vet knapt at det skjer. I alle fall forteller de ikke leserne disse «spektakulære» historiene om kysten og det råstoffet de nye konsesjonsinnehaverne frakter bort. Derfor tripper Jens og Jan, Kristin, Åslaug og de andre tørrskodd og uforstyrret mellom «Salen» og kontorene sine når de ikke er på utenlandsreiser. De må ikke svare for seg i blitzregnet slik de ellers må når de forsømmer sine plikter overfor folket. De får være i fred til neste valg - til de har bruk for en journalist som kan formidle deres velsignelser og politiske velgjerninger til folket. Mediene forsømmer seg også overfor den delen av allmennheten som ennå ikke forstår at folk i Båtsfjord og Hasvik er opptatt av en nordnorsk identitet som også rommer levebrødet. Det er forskjell på det Nord-Norge folk bor i og det Nord-Norge folk bare ferierer i.

DET «MODERNE»

Nord-Norge er stort sett uten tradisjoner og helt uten klasseforskjeller, kulturkonflikter og kolonihistorie. Det «nye» Nord-Norge har fått den fikse ide at bare nordlendingen kommer opp med noen nye og tidsriktige fortellinger om seg selv, direkte og indirekte basert på gass, olje og OL-drømmen - så er landsdelen i en ny æra med det samme. Det er lett å få det inntrykk at «de nye fortellingene» er et mål i seg selv. Ingen av dem har så langt levert forslag til et liv i landsdelen uten fiskeriene og de tradisjonelle næringene.

Problemet med de nye stemmene er at de presenteres i konflikt med de erfarne som har sin styrke i fortroligheten med landsdelens kulturtradisjon og det alminnelige folkeliv. Knut Erik Jensen portretterer gudbedre livet slik folk flest lever det i Berlevåg og Honningsvåg. Men deres strategi for å gjenreise et avsvidd og evakuert Finnmark og deres kraft til å reparere seg selv må for gudenes skyld ikke blandes med sigarrøyken i salongene. Der er skikkelsene fra Finnmark bare heslige innslag i moderne, dannet samtale og kunstens «diskurs». Vi kan leve med de merker diskusjonen om filmen setter i Rolness` sarte sjel. Men vi kan ikke forstå det Nord-Norge vi skal bygge uten å ta inn over oss den historien Jensen forteller.

DE VIKTIGE NYE

stemmene i landsdelen, for å holde oss til sjargongen - legger ikke fortiden bak seg. Den samiske kulturfestivalen Riddu Riddu tar fram en uoppgjort og ubearbeidet samisk fortid som har vært avstengt i en sosial og kulturell trykk - koker. Festivalen gjør det med en ny tilnærming. Det kunstneriske uttrykket er innfallsporten til forsoning med kulturell undertrykking og trakassering - blant de verste i Europas historie. Da den samiske pedagogen Per Fokstad presenterte sitt skolepolitiske manifest i 1924, uttalte et offentlig utvalg med ledende norske skolepolitikere: «Fokstad vil at Norge skal sørge for å få utviklet en egen samisk åndskultur, noget som ikke findes. Folks egenart og begavelse peker ikke i den retning.»

De eldste deltakerne på den årlige Riddufestivalen i Kåfjord var selv elever da utvalget serverte uttalelsen. Denne tidsånden varte til langt ut på 1970-tallet i det norske samfunnet. I det samiske lever den fortsatt i en postkolonialistisk bevissthet og selvforståelse. Og enda fins det dem som ivrer for å legge ned Sametinget.

Den medieskapte motsetningen mellom de erfarne og de nye stemmene skaper en fiksjon om et Nord-Norge som ingen kan leve i fordi det ikke vil være noe å leve av. Selvsagt skal vi ta i bruk og utvikle de nye mulighetene vi har i kraft av landsdelens rike naturressurser. Men like selvsagt er det at vi skal ta vare på og sørge for det liv vi lever allerede. Store deler av landsdelen ligger øde om få år dersom vi ikke hegner om de næringer bosettingen er basert på.

EN AV DE LOVENDE

nye politikerne i landsdelen har innsett situasjonen for Finnmark: «Makten må flyttes fra Oslo og ut dit fiskerifolket bor», sier fylkesordfører Helga Pedersen til Dagbladet. Dersom kysten ikke selv får forvalte fiskeressursene er det kroken på de dørene som ikke allerede er stengt. Hun har så langt vært regnet til det gode selskap av nye fortellere i landsdelen. Blir det for mye «syting» på vegne av Kyst-Finnmark, går Helga Pedersen en usikker politisk fremtid i møte.

Det er ikke Lars Andreas Larssen som skal be nordlendingene om unnskyldning. Det skal redaksjonene gjøre. Det er de som bidrar mest til de forkjærte bildene av det «nye» Nord-Norge.