DOPBARON: Michael Douglas, i rollen som narkotika-attaché i filmen Traffic (2000), får det beskrevet slik av sin kollega når han besøker det narkotikaproduserende nabolandet Mexico: «When the trucks gets stopped, heads starts rolling».
<div></div><div>
Foto: REUTERS/Bob Marshal/USA Films/NTB Scanpix</div>
DOPBARON: Michael Douglas, i rollen som narkotika-attaché i filmen Traffic (2000), får det beskrevet slik av sin kollega når han besøker det narkotikaproduserende nabolandet Mexico: «When the trucks gets stopped, heads starts rolling».
Foto: REUTERS/Bob Marshal/USA Films/NTB Scanpix
Vis mer

Narkotikapolitikk

Det mørke markedets usynlige hånd

En håndfull bakmenn i buret er narkotikapolitikkens svar på å pisse i buska for å holde seg varm. 

Meninger

9. mars i år kunne en stolt stasjonssjef Kåre Stølen skryte i media av at Oslo-politiet hadde beslaglagt 20 kilo heroin, og med dét satt store skurker bak lås og slå. Til TV2 sier han at han håper at dette vil føre til såkalt herointørke. Men hva er det egentlig samfunnet oppnår med dette når regnskapet er gjort opp?

Stølen snakker villig vekk om et åpent rusmiljø som er sprengt og om tørke på gata, som om dette er udelt positive resultater for individ og samfunn. Hva er egentlig realiteten på denne mye omtalte “gata”? De eneste vinnerne jeg kan se, er de arresterte bakmennenes konkurrenter som gnir seg i hendene over å ha blitt kvitt sine konkurrenter, samt turister som kan spasere fra sentralstasjonen til Frognerparken uten å måtte besudle netthinnen med synet av slitne samfunnstapere med byller og åpne sår.

Michael Douglas, i rollen som narkotika-attaché i filmen Traffic (2000), får det beskrevet slik av sin kollega når han besøker det narkotikaproduserende nabolandet Mexico: «When the trucks gets stopped, heads starts rolling».

Oversatt: Når store beslag som det Stølen og hans kolleger nå skryter av, finner sted, kjennes det først og fremst og bokstavelig talt på kroppen til individene som lever under jernhælen til det mørke markedets høye herrer – de organiserte kriminelle. Knuste kneskåler for underleverandører, timelange abstinenskramper for brukere og i ytterste konsekvens død – som følge av eskalerende vold mellom ulike grupper og overdoser blant brukerne når et nytt parti med ukjent styrkegrad igjen oversvømmer gaten.

En parallell: Hvis Oslos befolkning vil ha kaffe og Kaffebrenneriet går konkurs, er det ikke slik at vi må dra ut av byen for å slukke vår kaffetørst. Virkeligheten er at konkurrenter som Espresso House rykker inn og fyller tomrommet i markedet, mens de ler hele veien til banken. De samme mekanismene settes i spill når en narkotikaleverandør ryddes av veien. Den store forskjellen er at Kaffebrenneriets eiere ikke får sine kneskåler slått i stykker fordi det er røde tall i regnskapet deres, og at Espresso House-direktørene ikke rykker inn i Oslo med våpen i hånd. Overgangen skjer i siviliserte former, fordi kaffe, i motsetning til heroin er et lovlig produkt, og selv om det er trist for Kaffebrenneriets eiere å miste markedsandeler, kan de sove trygt om natten vel vitende om at ingen angriper dem med balltrær. Det kan sikkert også kjennes surt for kaffebarens stamkunder, som må ta til takke med Espresso House sin utvannede americano til morgenavisen, men de får ikke kramper i muskler og ledd, og de blir ikke jaget av politiet nedover Thorvald Meyers gate med kopp i hånd etter å ha handlet der.

Når det illegale markedet rykkes opp i av Stølen og hans kolleger, etterlates det - i motsetning til i kaffekrigens «skyttergraver» - både ofre i form av lidende kunder som i verste fall kan dø på grunn av de nye leverandørenes ukjente produkts styrkegrad etter en kortvarig tørke, knuste kneskåler hos dem som sitter igjen med gjelda - for menigmann usynlige aktører - blir sittende igjen med (når 20 kilo heroin blir beslaglagt er det ren matematikk at noen skylder noen andre veldig mye penger, og disse noen er ofte uten skrupler når det kommer til virkemidler for å inndrive disse pengene), samt stjålne sykler og lommebøker fra byens uvitende tilskuere til et blodig drama som utspiller seg i samfunnets mørke kroker, som følge av at ringvirkningene av et slikt beslag gjør alle ledd i den illegale næringskjeden både fattigere, mer desperate og mer skruppelløse.

De eneste vinnerne - sett bort i fra et forfengelig politikorps som kan blåse seg opp i media - er konkurrenter og turister.

Alle andre sitter igjen med svarteper, inkludert Ola og Kari Nordmann som til syvende og sist må betale regningen over skatteseddelen. De kan imidlertid føle seg trygge på at kneskålene forblir intakt, slik at de kan fortsette å sykle til sin foretrukne kaffebar, i verste fall på en nyinnkjøpt sykkel etter at den forrige ble stjålet av et menneske i dyp desperasjon.

Ringvirkningene av politiets storbeslag er mange og store, men de er i motsetning til hva brorparten av dem som jobber i politiet mener nesten utelukkende negative - for nesten alle.

Hva slags politikk som skal utledes fra disse faktum får bli opp til dem som sitter på Stortinget, men det er viktig at sannheten om hva slike aksjoner fører til når publikum slik at de kan gå til urnene og stemme også utifra ruspolitiske overbevisninger basert på god og sannferdig informasjon – og med det forhåpentligvis stemme inn i maktens korridorer dem som kan forsyne vårt samfunn med gode løsninger på å lyse opp i samfunnets mørkeste kroker, og ikke bare feie realitetens styggedommer under teppet.

Sannheten er at selv de største beslagene kun er for fiser i et uendelig hav å regne, og at den kortvarige “gleden” i form av et sprengt marked politiet kan skryte av, med stor sannsynlighet ikke veier opp for alle de langvarige negative konsekvensene som rammer både individ og samfunn, og aller hardest dem som sitter nederst på bordet.

En håndfull bakmenn i buret er narkotikapolitikkens svar på å pisse i buska for å holde seg varm. Om vi virkelig vil problemene som rusmidler skaper, til livs, er vi nødt til å omlegge politikken vi fører idag på høyeste strukturelle nivå - om vi vil vinne krigen og skape fred må vi gjøre dette med nye og siviliserte virkemidler implementert via politikk, ikke utkjempe små og ubetydelige, men i ytterste konsekvens reelt blodige slag, med straff og sanksjoner som våpen, i en skyttergrav der de som sitter nederst ved bordet sedvanlig blir sittende igjen som tapere. Det mørke markedets usynlige hånd vil for alltid holde de svakeste i et jerngrep, godt hjulpet av justissektorens nyttige idioter, om vi ikke makter å løfte blikket og endre måten vi løser våre ruspolitiske utfordringer på, med en gjennomtenkt, human og langsiktig politisk visjon. Den siste tidens utspill fra partier som SV, MDG, Venstre og Høyre bærer bud om en norsk fremtid der en slik tenking kanskje er mulig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook