Det motbydelige spillet

Alle som er motstandere av terrorisme, har grunn til å bli urolige når vi ser bildene av den tilfangetatte og ydmykede Saddam Hussein.

VI SER DEM

overalt, på TV og på avisenes førstesider. De er allerede blitt klassiske bilder. Så lenge fotokunsten har eksistert, har bilder av falne diktatorer vært bestselgere. Hitler som gjør sitt siste besøk på bakkenivå utenfor bunkeren i det ødelagte Berlin. De siste bildene tas. Snart begår han selvmord. Eller Mussolini og hans elskerinne, hengende opp ned fra lyktestolper i Milano. Bilder mennesker vil se, ikke minst alle de som har lidd under tyrannene.

UT AV HULLET

i bakken krabber nå den tidligere irakiske diktatoren, han gjør ingen motstand, blikket hans er flakkende, han er skjeggete og har gitt opp. Men igjen opplever vi den amerikanske ufølsomheten når de nå slipper ut disse bildene. Det er jo slik: Visse bilder har større politisk virkning om de ikke blir vist. Hvor mange unge muslimer som på grunn av disse bildene bestemmer seg for å bli hellige krigere, kanskje selvmordsbombere, kommer vi aldri til å få vite. Men vi ville være idioter om vi ikke innså at så er tilfelle. Vi ville være enda større idioter om vi ikke innså at det er en åpenbar konsekvens.

Den arrogante maktdemonstrasjonen av den tilfangetatte Saddam vil få følgene økt terrorisme, økt USA-hat, et økt antall mennesker som dør en meningsløs død.

Én ting er å pågripe en hatet diktator, å formidle bilder av en araber som ydmykes er en annen.

JEG FORSØKER

å finne rasjonelle motiv for at USA fortsetter å begå det som kan synes å være rene dumheter. Består den amerikanske politiske og militære ledelsen av mennesker med lav intelligens? Er det slik at de mangler kapasitet til å forstå virkningene av sine handlinger? Var det virkelig ingen som skjønte at akkurat disse bildene ikke burde slippes ut? Var det ingen som kunne si at «We got him» ikke var noen bra replikk når det skulle bekreftes at Saddam var blitt pågrepet?

Det låt som en replikk som kunne vært framsagt av Charles Bronson eller Clint Eastwood i en westernfilm.

MAN KAN IBLANT

tro at så er tilfelle, at mennesker med uventet lav intellektuell kapasitet fatter disse beslutningene. Men naturligvis er det ikke riktig. Den amerikanske arrogansen er stadig så stor at de tror seg i stand til å gjøre hva som helst. Ingen kan stoppe dem ennå.

Ikke stiller jeg spørsmål ved det viktige i at Saddam tas til fange levende. Men det gjør meg betenkt - ikke forundret, altså - at USA umiddelbart krenker de mest fundamentale punktene i Genèvekonvensjonen om behandling av krigsfanger, ved å vise fram Saddam på den måten det er blitt gjort.

Han beskrives som «ei rotte som er blitt drevet ut av hullet sitt». Vil USA og Storbritannia og de andre i alliansen virkelig havne på et så lavt nivå som Saddam selv, ved å anvende et språk som kunne vært hans? Vil de ydmyke mennesker på samme måte som han gjorde? Ved å sende ut disse bildene, sender de et signal til mennesker i den arabiske verden: Vi tillater oss å behandle dere som vi vil.

DET SOM FOR MEG

er like viktig som at han får en anstendig rettergang av det irakiske folket, er at vi nå kan få svar på spørsmålet om det som utløste USA og alliansens angrep på Irak, det spørsmålet som ingen lenger synes å huske. Spørsmålet om masseødeleggelsesvåpen. Var det ikke slik? At krigen var motivert av at Saddam holdt på å bygge opp store arsenaler av kjemiske, biologiske og andre våpen som kunne utløse en verdensbrann og bli et varehus for terrorister. Men man fant ingen av disse våpnene. Og Hans Blix, som var den ansvarlige for alt dette, sier nå at i avisene at han «ikke tror at man kommer til å finne noe mer».

SADDAM

så sikkert spøkelser, slik alle paranoide diktatorer gjør. Men USA så like mange spøkelser. En av de aller største politiske skandalene i vår tid var et faktum. Irak ble angrepet med en motivering som allerede nå er falt sammen, men som kanskje med pågripelsen av Saddam kan bli bekreftet. Angrepet på Irak bygde på en løgn. Det vet naturligvis både Bush og Blair. Derfor kommer de til å kontrollere hva Saddam sier og ikke sier. Sannheten om denne krigen kommer vi kanskje aldri til å få vite.

Noen av de grunnleggende slutningene kan vi naturligvis trekke selv: at krigen i siste instans handler om kontrollen over oljen. Men det ondskapsfulle taktiske spillet rundt angrepet på Irak? Alle løgnene som serveres som motiv? Der kommer vi til å fortsette å lete i blinde.

NÅ VISES SADDAM

fram, en skitten, kanskje knekt mann. Ingen synes synd på ham. Men nå blir han det han ikke skulle bli: en martyr, en inspirasjonskilde for alle de som mener at denne krigen egentlig handler om et angrep fra Vesten på islam.

Har jeg rett i at dette er en del av en smygende rasistisk krig mot araberverdenen?

Når jeg ser bildene av Saddam, hvordan han vises fram, rotta som drives ut av hullet sitt, er jeg desto mer overbevist enn tidligere om at jeg har rett.

Vi har med andre ord grunn til å være urolige for vår alles framtid. Hvordan skulle verden tåle en rasistisk verdenskrig?

Svaret er dessverre gitt.