Det motsatte av idyll

Usminket og troverdig om Londons underverden.

FILM: Sist uke hadde Shane Meadows’ «This is England» norgespremiere. Meadows’ film maler et troverdig bilde av Thatchers England, sett gjennom øynene på en 12 år gammel arbeiderklassegutt. Denne uka blir vi også servert britisk sosialrealisme. Men i «London to Brighton» er handlingen flyttet til dags dato og fra landsbygda til storbyen – nærmere bestemt til Londons underverden.

Samtidig langt fra den underverden vi blir kjent med gjennom andre britiske filmer som «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og «Snatch».

Mageonde

Filmen åpner hardt, usminket og brutalt – en stemning som får fortsette nærmest filmen igjennom – og vi gjøres kjapt kjent med hovedpersonen, den prostituerte Kelly. Med sitt forslåtte fjes og hovne blåøye, stormer Kelly inn på et nedtagget, skittent offentlig toalett. Hun banner over situasjonen, ting er hektisk: Hun og 11 år gamle Joanne har gjort noe som gjør at de frykter for livet. Noe som gjør at Joanne må vente i et doavlukke alene en time, og som gjør at Kelly må ut for å hore penger til togbilletten til Brighton. Joanne gråter. Og som kinopublikummer er stemningen gått fra popkorn til mageonde på fem minutter.

Naturlig lys

Som du sikkert forstår er dette ingen gledessprederfilm, men i stedet en uhyggelig framstilling av virkelighet, der hallikene er kyniske, og der livet på gata framstilles slik det leves i byens urinstinkende portrom. Filmen inneholder kun naturlig lys, og det grå upolerte bildet gir den et troverdig preg. Den smarte kameraføringen og måten filmen er bygd opp på gjør historien fengslende, der vi skyves inn i scener som får uventede poenger og der handlingen hopper tilbake og fram i tid. Skuespillet er – til tross for at nærmest samtlige er amatører og debutanter – godt og overbevisende. Og rent estetisk og tematisk går tankene til danske «Pusher».

Samtidig er ikke alt beksvart og «London to Brighton» inneholder små lyspunkter med utsikt til håp og varme. For eksempel er Kellys beskyttende hånd over Joanne vakkert fremstilt, og debutantregissør Williams makter å fortelle mye med veldig lite. Et blikk er ofte nok for å forstå. Eller en bamse i en tivoliautomat på en pir i forblåste Brighton.