Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det motsatte av korstog

I DAG ARRANGERER

muslimer i Oslo sin demonstrasjon mot terror og vold. La oss håpe de blir mange. La oss også håpe at antallet ikke blir brukt til å måle norske muslimers grad av lojalitet overfor det samfunnet de tilhører. Og dertil at demonstrantene ikke blir ansett som en slags overløpere eller nyttige idioter av sine trosfeller. For det er klart, helt enkelt er det ikke nødvendigvis å gå i demonstrasjonstog nærmest etter oppfordring fra den nykristne Carl I. Hagen.

Men er det hans ærend de går i? Er det de veltilpassede, fornorskete og frafalne sin kanossagang, dette? Jeg tror ikke det. Arrangementet vitner tvert imot om både sivilt mot og selvovervinnelse.

DRAPET PÅ

filmregissøren Theo van Gogh, har utløst voldsomme, til dels hysteriske reaksjoner, og det ikke bare blant nederlandske voldsmenn og brannstiftere, men blant kommentatorer og politikere over store deler av Europa. Den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen har kalt drapet «et anslag mot hele vår samfunnsform», en 9/11-begrepsbruk som neppe er tilfeldig, og derfor desto mer skremmende. I Tyskland er selve integrasjonsprosjektet dømt fallitt, det har blitt reist krav om forbud mot annet enn tysk tale i moskeene, og her på berget har lederen av Islamsk Råd blitt utsatt for ydmykende skolerett.

Den typen reaksjoner, bombastisk framført fra en velnært samfunnselite, går ganske sikkert ikke ubemerket hen i gettoene bortetter. De er egnet til å nære en allerede sviende følelse av å bli urettferdig behandlet, mistenkeliggjort og tvunget til avlat for synder en ikke har begått. Det er stoff for bitre unge menn, og slike fins det jo en del av i innvandrertette nabolag.

DET ER TO

grupper i Norge som konstant må være beredt til å ta avstand fra internasjonale forhold de ikke har særlig innflytelse over, men som framstilles som om de angikk dem personlig. Det er de norske jødene. Og de norske muslimene. De deler et ondt ironisk skjebnefellesskap som presser globale forhold langt inn i sjelelivet deres og ned i en personlig og sosial historie der slikt vekker ytterst barske minner.

Norske jøder må til enhver tid være beredt til å gå skarpt i rette med den israelske regjeringens politikk, for å være salongfähige. Og norske muslimer møtes med en mistenksomhet som stiller dem nærmest personlig ansvarlige for steining i Nigeria og selvmordsbombere fra Gaza. Eller altså et drap i Nederland.

DET GJELDER

på ingen måte bare lederne deres, men også helt vanlige borgere. Ingen stiller meg personlig ansvarlig for det norske militære nærværet i Irak, eller for skjebnen til de kinesiske ungene som syr klærne mine, men er du jøde eller muslim her til lands, må du regne med å bli avkrevd pinlig sjeleregnskap over begivenheter langt hinsides din kontroll. Og det under blikk som til de grader er skjerpet av mistanke.

Ikke gjør det for nyansert. Ikke trekk opp noen historiske linjer eller påpek at de fleste saker har flere sider. Her ventes klart svar, takk, og vår form for tabloid diskurs er simpelthen den mest utviklede i universet, så nå haster det.

NÅ HAR BÅDE

jøder og muslimer i Europa dyr erfaring i å måtte forsvare seg mot løgner, urimeligheter og gruppestigmatisering. Og i å bli avkrevd lojalitetseder som ikke nettopp kjennes gjensidige. Man blir trett av sånt. Sint også.

Og mens drapet på van Gogh nærer Europas høyre-ekstreme, mener Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen at reaksjonene på drapet minner om stemningen etter den tyske riksdagsbrannen i 1933. Den handlingen, altså, som ga støtet til jødeforfølgelsene. Det er ikke en tolkning som gjør den dagsaktuelle dramatikken mindre akutt, akkurat.

I en sånn temperatur er dagens demonstrasjon derfor et modig og modent arrangement. Det dreier seg om å heve seg over mistro både i det egne miljøet og i omgivelsene. Det er simpelthen godt, sivilt borgerskap. At demonstrasjonen ikke er organisasjonsstyrt, men enkeltmenneskers initiativ, gjør den ikke mindre slik.

DEN SVENSKE

romanen «Ett öga rödt» skildrer utviklingen av en ung fyr som kunne blitt en forstadsfundamentalist, en romantisk beundrer av storheten i den egne kulturen, en innbitt motstander av det han kaller «svennifiseringen», presset i retning av absolutt kulturell tilpasning. All hans svartingstolthet nærer seg av ydmykelser, reelle og innbilte, de han selv har ansvar for og de som mer tilfeldig rammer ham. Når han unngår å gli inn i fundamentalismen, skyldes det ikke de hjelpeløse, kompisaktige forsøkene på integrering fra de velmenende lærerne hans. Men voksne menn i hans eget miljø, som er i stand til å skille skitt og kanel og som har klart for seg hvilke verdier de faktisk har bruk for og setter pris på i det samfunnet de tilhører.

Det er sånne folk som går i tog i dag.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media