Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det mulige og det virkelige

Diskusjonsinnlegg om grunnlagsproblemer i historiefaget.

BOK:

Øystein Sørensens nye bok bør føre til samfunnsdebatt.

En teoribok i historiefaget er en sjeldenhet og må hilses velkommen. Professor Sørensens provoserende synspunkter bør føre til debatt.

Boka er ikke relevant bare for historikere, den inneholder påstander og en virkelighetsforståelse som hvis de medfører riktighet, vil ha konsekvenser for de fleste samfunnsfagene.

I de to første kapitlene av boka gir Øystein Sørensen eksempler på bruk av kontrafaktiske hypoteser - altså læren om hva som kunne ha skjedd - fra verdens- og norgeshistorien. Det er i grunnen bare det siste kapitlet eller om lag 30 sider som er av interesse for metodedebatten.

Den tyske invasjonen er det eksemplet som benyttes oftest, hvis «Blücher» ikke hadde blitt stoppet i Drøbaksundet, er det mulig at kongen og regjeringen hadde blitt arrestert og at de ikke hadde svart nei på det tyske ultimatumet. Hvor sannsynlig er dette? I filosofien gjelder grunnregelen at det er ugyldig å slutte fra mulighet til virkelighet. Det eneste som er gyldig, er å slutte fra virkelighet til hva som muliggjorde den. Når historikeren skal forklare hvorfor regjeringen sa nei, er én forklaring skuddene fra Oscarsborg.

Determinisme

Hovedbudskapet i boka er å ta avstand fra ulike former for deterministisk historieforståelse, altså at historien i en eller annen forstand er forutbestemt, det være seg av guddommelige, overindividuelle eller andre krefter.

Den første historieteoretikeren var Augustin. Han forsto menneskehetens historie som perioden mellom syndefallet og dommens dag. Her var historien i grunnen bare en forhistorie til den virkelige historien som ville ta til etter dommens dag.

Dette er det knapt nok noen som tror lenger, men forestillingen om historiens begynnelse som et fall fra en opprinnelig og uskyldig tilstand, og at historien består av en streben etter å finne tilbake til den, stikker dypt.

Øystein Sørensen ønsker å ta avstand fra alle begreper om determinisme og historisk framskritt, ja, han holder det for tvilsomt om det er mulig å lære av historien.

Det begrunner han ved å hevde at historien ikke er noe sammenhengende forløp, men utgjøres av enkeltstående avgjørende eller åpne historiske situasjoner. Disse situasjonene er unike, og følgelig er ikke kunnskap overførbar fra en situasjon til en annen.

En åpen historisk situasjon er full av muligheter, men bare én mulighet blir realisert. Disse åpne situasjonene lar seg best analysere og forstå, ifølge Øystein Sørensen, ved bruk av kontrafaktiske hypoteser.

Stripper historiefaget?

De virkelig historiske situasjonene som det er verdt å studere, er de som kunne ha fått et annet forløp og hvor det i en forstand er en tilfeldighet hvilken mulighet som ble realisert. Øystein Sørensen har her et opplagt poeng mot den strengeste historiske determinisme og teleologi. Enhver som har befattet seg med historie vet at tilfeldigheter og utilsiktede virkninger spiller en stor rolle. Men at noe skjer tilfeldig og ukontrollerbart utelukker ikke at det fins elementer i historien og begivenheter som skjer med nødvendighet.

Videre innebærer ikke påstanden om at noe skjer med nødvendighet en tilslutning til et deterministisk syn på historien. For her må det også skilles mellom kausalitet i naturen og den kausaliteten som finnes i historien, som er av en annen art fordi den er menneskeskapt (og derfor kunne ha vært skapt annerledes).

Historien må forklares ved hjelp av både tilfeldige og nødvendig årsaker.

Med sine avgjørende historiske situasjoner fjerner Øystein Sørensen den delen av historien hvor nødvendigheten (og tilfeldigheten) virker, og utelukker dermed store deler av det som tradisjonelt utgjør historiefaget som sosialhistorie og økonomisk historie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media