Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det nådeløse livet

«Måken» i visuell konsekvent regi, med noen uvante og spennende rollefortolkninger i et hyppig spilt stykke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEATER: Konstantin vil bli forfatter, men hvorfor vil han det? For å få oppmerksomhet fra sin mor, den berømte skuespillerinnen. Eller for å få sin elskede Nina, som drømmer om å bli skuespiller. Og uansett hvor han snur seg, står rivalen der: morens elsker Trigorin, som også kan ta Nina fra ham, hvis han mangler noe annet å finne på. Enda verre blir det av at den samme Trigorin selvsagt også er forfatter, en berømt forfatter. Selv vil Trigorin helst bare sitte i fred og fiske. Sier han.

På Det Norske Teatret spilles Trigorin av den svenske gjesten Samuel Fröler, her til lands best kjent som skjærgårdsdoktoren. Og Fröler imponerer de gangene han får fortalt svært mye med veldig lite, en håndbevegelse, et blikk - eller ved simpelthen å stå stille.

Rikt stykke

Nicolai Cleve Broch spiller sønnen Konstantin, og spiller ham med sterke, klare svingninger, uten å falle for fristelsen til å melke sympatien som kan ligge i skikkelsen. Og Hildegunn Riise som hans mor, skuespillerinnen Irina, spiller sin rolle enda et hakk tøffere: Det er mer holdt maktmenneske enn tradisjonell fetert primadonna her, skikkelsen minner på flere måter om Hillary Clinton. Hennes gjerrighet med oppsparte rubler blir et bilde på hennes følelsesmessige gjerrighet: Hun har bare aldri råd til å gi. Kirsti Stubø spiller unge Nina med karakteristisk kroppsspråk, mens Ane Dahl Torp gjør inntrykk som svartkledde, vodkasvelgende Masja.

Det er bare to år siden «Måken» i Lars Noréns regi gjestet Det Norske Teatret, men det er lett å forstå hvorfor stykket settes opp hyppig. Tsjekhovs første store skuespill inneholder det meste: ulykkelig kjærlighet i en lang rekke speilende trekantforhold, barn som vil elskes av sine foreldre, en kunstdiskusjon som elegant spinner rundt seg selv, der den symboltunge måken i stykket «Måken» ender opp død og utstoppet - like glemt av noen som den ble skjebnetung for andre.

Visuelt fremragende

I Aleksander Mørk Eidems regi er det mørk melankoli som preger oppsetningen, der nøktern resignasjon synes å være den beste, nesten eneste oppskrift på et levelig liv. Det er dyktig og intelligent regi - med god visuell bruk av Kari Gravklevs fabelaktige scenebilder. Men samtidig som forestillingen vinner på de storslåtte bildene, taper den også noe av intimiteten «Måken» kan ha på en mindre scene.

Her får vi «Måken» som tragedie, der Tsjekhov minner oss om at livet er nødt til å bli mindre enn våre drømmer, at tilfeldige bipersoner i våre liv alltid er hovedpersonene i sine egne liv - og at ingen av oss får skrive manus til historien om oss selv.

Og man blir alltid klok av Tsjekhov, selv om man ikke alltid blir glad.

INNGANGSORD: Etter et mislykket selvmordsforsøk bandasjeres Nicolai Cleve Brochs unge Konstantin av sin mor Irina, spilt av Hildegunn Riise. Men etter hvert blir han flinkere. <!--/BTEK0--><!--BTEK1-->
«Skjærgårdsdoktoren»: Samuel Fröler forteller mye med veldig lite.<!--/BTEK1-->