MEN AT WORK: Dongerykollektivet på et brett, fra venstre: Flu Hartberg, Marius Moalug, Anders Damonso, Sindre W. Goksøyr, Kristoffer Kjølberg og Bendik Kaltenborn. Foto: André Løyning
MEN AT WORK: Dongerykollektivet på et brett, fra venstre: Flu Hartberg, Marius Moalug, Anders Damonso, Sindre W. Goksøyr, Kristoffer Kjølberg og Bendik Kaltenborn. Foto: André LøyningVis mer

Det nærmeste de vil komme A4, er arkene de tegner på

Dongery-boksen er uten tvil Norges tyngste tegneserieutgivelse.

«Påskuddet for å fordøye tam bjørn var til stede, men Agnete hadde ikke sett i avisa. Hadde hun gjort det, ville hun merket at hun hadde svettet. Det var en grå og tåkete maimorgen og den pengesterke kvinnen sto på åstedet for sitt eget drap.»

DETTE ER IKKE TRYKKFEIL, snarere starten på en helt vanlig leder i fanzina til guttene i tegneseriekollektivet Dongery.

Etter tolv år i den absurde humorens tjeneste har de nå samlet mesteparten av sine påfunn i en eske bestående av to bøker på hele 1456 sider. Det er en ruvende utgivelse rent fysisk, men også innholdsmessig.

For dem som ikke er blodfans eller er pliktoppfyllende forelder til kollektivets medlemmer, vil Dongery-boksen være fullspekket av nytt stoff, for de egenproduserte bladene har hatt minimale opplag.

I tillegg strekker denne dokumentasjonsboksen seg helt tilbake til 1996, da Bendik Kaltenborn og Kristoffer Kjølberg begynte i samme klasse på Manglerud videregående skole.

Det nærmeste de vil komme A4, er arkene de tegner på

DET ER NESTEN RØRENDE å se hva de har samlet på fra disse første åra, blant annet Kristoffers «bli kjent»-intervju med Bendik, som umulig kan ha stått til mer enn karakter to.

Da sto det bedre til med tegneferdighetene deres, selv om inspirasjonskildene er tydelige, særlig Kristoffers forkjærlighet for Disney-aktige figurer. I løpet av de neste fire åra blir Dongery-staben supplert med venner de møter på diverse tegne- og kunstskoler: Anders Damonso, Flu Hartberg, Sindre Wexelsen Goksøyr og Marius Molaug.

TIL TROSS FOR ULIKE tegnestiler, kan Dongery-kollektivets påfunn raskt gjenkjennes ved den totale mangelen på logisk stringens og klassisk fortellerkunst. I stedet er fri improvisasjon og null selvsensur estetiske ledestjerner. Animasjonsfilmer, musikk, skulpturer og stunts har vært like selvsagte uttrykksmåter som tegningene.

Dongery-bladene byr på et karakterunivers Disney verdig, men samtidig har de hatt plass til store deler tekstlig galskap, som sitatet over, samt fotonoveller med tilfeldig uvitende ofre de har sakset fra Googles bildesøk.

Denne uhøytidelige tilnærmingsformen til tegneserier har rystet puristene og fått andre til å omfavne alt de har kopiert opp, stiftet sammen og solgt for noen tiere.

FANZINESIDENE HAR BLITT beholdt i boksen, så til tross for de nye, glossy rammene får jeg følelsen av å sitte med originalutgivelsene.

Samtidig har de krydret med fotografier, omtaler og anmeldelser, samt et løpende «chat» nederst på sidene der stripene og påfunnene kommenteres, og noen ganger forklares.

Den er ubarmhjertig nok for det meste trykket i hvitt på sort bunn, men så har jo aldri publikumsfrieri vært Dongerys greie.

SPRØ HUMOR ER derimot Dongerys greie. De får meg ofte til å le uten at jeg skjønner hvorfor, det kan bli framprovosert av snakkeboblen til hundene i en fotocollage eller det stakkarslige ansiktsuttrykket til antihelten Helge.

Andre ting igjen kan være bare ekkelt i mine øyne, eller fullstendig visvas uten mål og mening.

Men samtidig er det akkurat i mangelen på mål og mening Dongerys eksistensgrunnlag ligger.

DE FÅ GANGENE de prøver å fortelle historier mer episk «riktig», eller kommenterer samfunnet, faller humoren bort.

Å lage en teltguide hvor en lett sinna mann gir råd som: «Ikke lag telt av menneskelik. Gribbene vil flokke seg rundt det og vips er det baluba», fungerer derimot enestående.

DONGERY-BOKSEN består av to bind, «Strålende opplegg» er tittelen på den norske boka, mens «Just Sayin'» inneholder alt det engelskspråklige de har laget.

Det er svært få overlappinger; da Dongery dro på tegneseriefestivaler i utlandet, laget de like godt helt nye blader i stedet for å oversette de norske.

Det engelske språket blir like radbrekket som det norske, og det er påtakelig lite interesse for å forklare konseptet på noen som helst måte.

Men stripene i den engelske boka er noe mer forseggjort. Det har nok med lysten til å skaffe seg kontakter på utenlandske festivaler å gjøre, men også fordi disse stripene er nyere, og laget etter at tegnerne har utviklet seg til å bli noen av Norges beste i serieskapere.

DET ER RIKTIGNOK ikke alle i Dongery som tegner like lytefritt, Marius Molaug er vel det mest perifere medlemmet, og hans tegninger har aldri kommet seg forbi strekstadiet, selv om poengene hans ofte er mer poengterte enn de andres.

Anders Damonso bidrar også betraktelig mer på idéplan enn i tegnet form.

At førstnevnte nå er blitt redaktør for bladet «Donald» og sistnevnte er samtidskunstner, viser det helt naturlige spennet i Dongery-miljøet. Her lager man Mikke Mus-pastisjer i det ene øyeblikket og performancekunst-verdige iscenesettelser i det neste.

Hvilke andre serieskapere hadde funnet på å sitte i Tronsmo Bokhandels vindu en hel natt i julebordsesongen for å tegne?

DE FIRE ØVRIGE medlemmene befinner seg godt plassert imellom disse ytterpunktene, og er blitt til noen av de fineste illustratørene og tegnerne vi har.

I boksen får vi se noen av Flus tidligste «Fagprat»-striper, som trykkes her i Dagbladet, og etter min mening er også flere av dem blant de beste.

Kaltenborns strek kan betraktes fra dens prøvende start helt fram til den særegne, vindskeive streken han har i dag og som både New York Times og The New Yorker trykker jevnlig.

Sindre W. Goksøyr og Kristoffer Kjølbergs Lisboa-epos er noe av det mest gjennomførte i boka, komplett med Chris Ware-etterliknende forside, og herlige parallellhistorier.

Dongery-gutta har heller ikke levd i noe vakuum, de har sosialisert seg med tegnere i både inn- og utland og Øystein Runde, Henry Bronken, Jens K. Styve og Waldemar Hepstein er blant annet inne som gjestetegnere.

DERFOR ER DENNE boksen ikke bare en enestående samling av deres egne mesterverk og mindre mesterlige verk, men også et unikt innblikk i 2000-tallets tegneseriemiljø og alternative kultur. Samtidig setter Dongery-boksen unektelig punktum for en æra.

De er alle nå godt over tretti år og har ikke lengre tid eller mulighet til å eksperimentere vilt og hemningsløst uten betaling.

Men det er ingen grunn til å frykte at Dongery-gjengen plutselig vil bli kjedelige menn i dress, for det nærmeste disse gutta noensinne vil komme A4, er arkene de tegner på.